Liv Heier
|
Liv Heier - Mellom kaos og orden, mellom drøm og hverdag
- Vi er et sted mellom fantasi og virkelighet. Det er litt drøm og litt hverdag. Kvinnen kan jo for eksempel akkurat ha kommet ned trappen fra dusjen. Likevel er flere av feltene nærmest abstrakte og misvisende, der jeg ofte justerer på perspektivet og lager små forstyrrelser. Men trappen har jeg brukt mye; trappen er jo full av symboler, forteller Liv Heier om sine vakre bilder.
I middelalderen ble det ryddet en rekke gårder i Groruddalen, såkalte nyrydningsgårder. Gårder som Linderud, Haugerud, Grorud og Ellingsrud er alle blant våre yngste gårdsnavn. Disse ble senere kalt ødegårder. I dag er de omringet av drabantbyer og OBOS-bebyggelse. For ni år siden var Haugerud gård avertert på finn.no. Kunstneren Liv Heier slo til, og flyttet fra leiligheten på Skillebekk til det gamle hvite huset fra 1700-tallet, med tilhørende stabbur og uthus på den fire mål store tomten. Herfra maler hun 15-20 bilder i året. Vakre kvinner i en begrenset palett satt inn i stramme, ubestemmelige rom og trapper. Et snev av hverdag, et snev av drøm. Stram arkitektur, abstrakte former og klassiske, figurative akter. Selv mener hun at denne verdenen er i et mellomrom.
Blokker og røde, lave hus ligger som en beskyttende by rundt den opprinnelige kjernen; Haugerud gård, som en gang eide disse områdene. Vi passerer et garasjeanlegg og plutselig er vi på "landet". Liv Heier åpner porten til sin "engelske" hage med rosebusker og lysthus. Hunden Laika nærmest overfaller oss når vi kommer ut av bilen. - Vi har akkurat vært bortreist et par dager, så hun er litt understimulert. Vi trener retrieverjakt, hver dag i marka, så nå har hun litt mye opplagret energi, ler Liv mens hun prøver å roe den snart to år gamle viltre flat coated retrieveren.
Et sted mellom
Hun åpner døra til det herlige, gamle huset. Det er fyr på peisen. På et slitt kjøkkenbord, med en dinglende lysekrone over, ligger det nyinnkjøpte løker fra Tyskland, men Liv er litt bekymret over at det er frost om natten allerede. På et stettfat har Liv satt frem speltkjeks fra et tysk kloster. Hun serverer kaffe kokt i en espressokanne, og finner frem sine siste trykk.
- Jeg har ikke sett ordentlig på dem selv engang. De var ferdig onsdag, og torsdag morgen reiste vi til Tyskland. Og da vi kom hjem var det bursdagsfeiring for min 20 år gamle stedatter. I disse trykkene benyttet jeg først en kraftig rød, som jeg lenge lurte på om jeg ville klare å dempe. Det gikk, med lag av sort, grå, hvitt og til slutt en gul farge. Bildet Oblivion, som betyr både glemsel og tap av bevissthet, har tatt utgangspunkt i et maleri som ikke er ferdig. I maleriet finner du også den krukkebærende kvinnen i midten, det samme rommet rundt og disse krukkene som er speilvendt på hver sin side. Bildet blir nærmest tredelt; et triptykon. Krukkene var egentlig en del av et helt annet maleri, som jeg aldri fikk til å stemme. Jeg saget ut feltet med krukkene, og tok de med videre til et nytt maleri. Slik kan jeg stable bildene mine sammen, sage ut felter og bygge de opp igjen som et puslespill. Det er deilig å finne riktig bit. En misforståelse på et bilde kan bli det riktige på et annet. I litografiet kan jeg også jobbe mye med stoffligheten. På trykkeriet fant jeg en penn der du heller inn maling og som deretter skaper ulike effekter; som stripene eller sjatteringene på hver side av litografiet Riverrun. Sidefeltene på Riverrun er også tatt fra et gammelt landskapsbilde jeg har malt. Jeg bruker også airbrush og tape. Liv peker på det andre trykket til Aktuell Kunst, svinser rundt i kjøkkenet og ser på oss med smale, lattermilde øyne. Håret er litt bustete. Klærne passer perfekt til fargene i kunsten hennes. Interiøret i den gamle hovedbygningen på Haugerud utgjør en forlengelse av hennes bilder, selv om maleriene hennes også vil passe godt inn i moderne forretningsbygg, en klassisk spisestue eller en romersk villa. Men hvor befinner vi oss egentlig i Livs bilder? Hvor går hennes kvinner? I hvilket rom bor de? I et mellomrom? Er det et indre landskap og virkelighet eller en fysisk verden i det virkelige liv? Eller begge deler?
- Jeg bruker aldri modell, men henter motivene fra foto og bøker og konstruerer opp alt rundt. Moderne arkitektur er god inspirasjon. Kvinnene er nok litt tykkere enn jeg selv ønsker å være, men jeg er opptatt av rytmene og linjene. Det med at vi er i et mellomrom er kanskje mest riktig. Vi er et sted mellom fantasi og virkelighet. Det er litt drøm og litt hverdag. Kvinnen kan jo for eksempel akkurat ha kommet ned trappen fra dusjen. Likevel er flere av feltene nærmest abstrakte og misvisende, der jeg ofte justerer på perspektivet og lager små forstyrrelser. Men trappen har jeg brukt mye; trappen er jo full av symboler.
Liv peker på trappen i bildet før hun resonnerer videre.
- Kanskje jeg maler en sinnstilstand mer enn en historie? Jeg tenker ikke at jeg skal fortelle noe i bildene mine, men jeg vil gjerne at publikum skal kunne tenke seg at noe har skjedd og noe vil komme til å skje. For meg handler det om en stemning, et blikk eller en bevegelse. Eller hvordan en kvinne snur seg bort fra vinduet. - Men titlene er jo ganske så uvirkelige; Deep in a dream og Imaginary room?
- Ja, det har du rett i de er jo ikke så dagligdagse.
Liv drar litt på det.
Vi blir plutselig avbrutt av Laika som piper og løper frem og tilbake utenfor kjøkkenet; fra den ene utgangsdøren til den andre ved glassverandaen. Liv ler litt oppgitt, som over et lite barn man er glad i, og banker på vinduet. Plutselig reiser hun seg og henter frem en urtedrikk med 52 urter fra klosteret i Tyskland; en eliksir som skal gi henne flust av energi og sunnhet. Ny giv, ironiserer hun. For selv om bildene til Liv kanskje ikke har så mye humor i seg i dag, var de fulle av humor, stikk og ironi da hun var yngre.
- Ja, nå har alvoret og melankolien tatt over, ler hun og tar en speltkjeks, ser ut til å tenke over smaken og roser klosterkjeksene med mat i munnen.
Sykesøstre som plager små dverger
Livs kvinnefigurer begynte med selvportretter. De eneste mennene Liv har malt er noen Adam i paradiset. Lenge tenkte hun på å bli skuespiller. Hun gikk på Romerike folkehøyskole etter artium, der noen tipset henne om et malekurs som hun startet på. Da hun kom tilbake til hovedstaden, tok hun forberedende ved universitetet og gikk på kunstskole mens hun leste til ulike prøver på teatrene. Etter hvert overtok tegningen og kunsten mer og mer, og hun startet etter hvert på Einar Granum Kunstskole.
- Faren min døde på denne tiden, og jeg måtte hjelpe moren min med driften av hans agenturfirma ett års tid. Jeg startet med to år på Kunst- og håndverksskolen, og kom inn på Statens Kunstakademi da jeg var 24 år. Jeg likte tiden der godt. Her var det studenter fra 20 til 50 år med alle mulige bakgrunner. På akademiet startet jeg også å male selvportretter i en veldig ekspressiv stil, der jeg ikledde meg ulike roller. Jeg malte meg selv som sykesøstre som plaget og var slemme mot små dverger; trillet de i full fart i rullestoler eller stakk sprøyter i dem. Og jeg malte hester og katter; ting jeg kjente. Jeg vokste nemlig opp ved siden av Øvrevoll, og var en typisk hestejente. Og det var også dukkedrepere! Jeg ville lade motivene. Det var i grunnen veldig teatralsk, så skuespilleren i meg fikk regjere. Jeg malte også en serie med ville dronninger som var tenkt utstilt på Oscarshall. Min første separatutstilling holdt jeg mens jeg fortsatt gikk på Akademiet. Jeg tror det var litt tiden, at galleristene lette etter unge, ekspressive kunstnere i tråd med hva som skjedde på kunstscenen i New York og Berlin. I ettertid ser jeg at det var litt tidlig å stille ut. Det tok mye av fokuset, og jeg fikk kanskje ikke så mye ut av undervisningen som jeg skulle. Men det var fint å bli tatt på alvor.
- Hvorfor det ekspressive?
- Jeg vet ikke. Kanskje det var slik at jeg følte jeg ikke var flink nok til å tegne, og valgte dette uttrykket? Eller fordi jeg ikke kunne en bedre teknikk? Jeg husker også at jeg hele tiden ikke var fornøyd med meg selv, og plutselig ville alle ha tingene mine. Og jeg som enda syntes det var langt igjen før jeg var klar. Men etter krakket på 1980-tallet roet det seg litt igjen. Og med alderen roet det ekspressive uttrykket mitt seg også. Men jeg er fortsatt opptatt av å lade motivet; da trenger man alt!
Det vakre som vokser opp av kaoset
I maleriene jobber Liv svært fysisk; hun skaper kaos, strammer opp, pusser bildet helt ned så nesten ingen ting er igjen, bygger opp, skaper kaos og strammer inn. Det hele blir et samspill mellom stram arkitektur og rette linjer mot en mer kaotisk, ubestemmelig, utydelig abstrakt verden.
- Jeg utsetter jo bildet, som jeg maler på MDF-plater, for ødeleggelse hele tiden. For et par år siden skulle jeg reparere et bilde som hadde stått innpakket i bobleplast lenge. Rundingene på bobleplasten hadde satt merker i lakken, og dette måtte fjernes. Men på noen andre malerier bruker jeg nettopp bobleplatens mønster som en del av bildet.
- Opptar det vakre deg? Bildene dine er jo nettopp vakre?
- Ja, det gjør jo det, men det som er interessant er jo at det vakre i mine bilder kommer ut av noe dårlig. Nemlig kaoset i atelieret og prosessen, støvet og skitten og grisete pensler. Det er et under hvordan det vakre blir til.
- Man kan kanskje også si at du ønsker å vise til en tid i bildene dine?
- Ja, krakeleringene refererer jo til en slitasje over tid, men jeg skaper denne kjemisk. Ofte pusser jeg også krakeleringen bort, og maler kun linjene opp igjen. Jeg liker så godt disse organiske linjene som oppstår, men skal jeg male de selv, blir det stivt. Jeg prøvde også med puslespillbrikker en gang. Jeg vil at bildet skal se ut som det vokser ut av overflaten, presses ned igjen, for så å bygges opp.
Hun tenker.
- Men det er viktig at det ikke blir for nostalgisk. Da blir det også uinteressant. Det skal balanseres. Du kan si at jeg skaper en vev av linjer og former. Stripene kan for eksempel bli en del av figuren. Og jeg leker og leter meg frem til hvor mye jeg kan fjerne av noe før man ikke lenger kan se at det er en kropp.
Berit i trappa og Rjukans første grammofon
Vi ser en hale flagre forbi utenfor igjen, mens Liv setter på mer kaffe og viser oss rundt i huset. Shabby chic stilen er skapt gjennom et levd liv, ikke kjøpt i en stylet interiørbutikk. Liv forteller at hun sjelden kjøper nye ting, men alt er en blanding av hva hun har arvet og fått. I trappen henger pin-up dukken Berit, som Liv kjøpte for de første pengene hun tjente på et maleri. Interiøret minner om humoren som kanskje har forsvunnet litt fra bildene hennes.
- Du kan tro folk blir skremt når de har sovet over her og ruslet opp trappa, og det første de ser når de kommer ned om morgenen er en naken pin-up dukke i trappen. Bak står det Berit 6 år, derfor heter hun Berit. En sebramaske er omkranset av en gullramme, kjøpt inn til en barnebursdag en gang i tiden, men Liv likte masken så godt at den ble hengt opp igjen. En trehest ser ut som den er en antikvitet fra et dynasti i Kina, men Liv kan røpe at den er nylig innkjøpt fra et asiatisk supermarked til den hestegale datteren. Dessverre falt den overhodet ikke i smak hos 13-åringen. Liv tar ned en stor bulldogg, lik figurene man finner gyngende på dashbordet i biler. Når hun trekker i snoren, lager den en underlig knurrelyd.
- Jeg husker at den stod i gangen hos mormoren min, og hundene gikk i en sirkel rundt. Men jeg er redd Laika skal gå løs på den, så den står her oppe. Og bak ser dere grammofonspilleren. Farfar var ingeniør på Rjukan, og dette var den første grammofonspilleren der oppe. I trelaminat! Vi har hatt mye moro med å spille musikk på den på fester; sanger som Hvorfor fyrer de ikke for kråker, ler Liv.
Bak rokokkosofaen henger et av Livs malerier. Det forestiller en kvinne som ligger på noe som kan minne om en seng, eller en tegning av en seng. Bak danner en rekke ord et bokstavmønster, der noe nesten er tæret bort. Fotografen spør om det er en fortelling?
- Det står bruksanvisning på mange ulike språk. Den ene formen i bildet er fra en tegning av et skruefeste i en av disse manualene fra Ikea. Her ser dere hvordan jeg har slipt krakeleringen helt ned. Noe i bildet skaper ro, andre ting forstyrrer. Krakeleringen er laget av reisslakk. Krakeleringen oppstår ved at en vannbasert lakk legges over en oljebasert lakk, og danner et mønster som blir ulikt ut fra luftfuktigheten og rommets temperatur. Jeg skaper en illusjon, omtrent som nye olabukser med hull eller nye møbler laget som gamle.
I stua henger også en rekke engler i gips. Små sommerfugler er festet i lampen. En girlander snor seg like oppunder taket.
- Jeg var veldig opptatt av engler en periode, men det var ikke disse kjerubene. Nei, mer engler som et stort begrep, og gjerne falne og glemte engler. Jeg leste Gabriel Garcia Marquez novelle om en engel som drev i land med krabber i håret. Denne engelen bannet og var ganske så grov og "u-englete".
På kaminen står en skulptur bestående av to hester. Liv tar litt varsomt på den og ler.
- På min første separatutstilling hadde jeg et bilde som het Puking horse, og vennene mine på akademiet ga meg denne statuenmed lekespy fra Standard før vernissasjen. Det blir litt vel mye detaljer og håpløse setninger hele tiden!!!
Liv peker også på en lampe hun er glad i, fra hennes "Napoleon-fase".
- Vi har hytte i Portør, og en dag så jeg denne lampen i en antikvitetsbutikk i Kragerø. Den kostet 2000 kroner. Jeg kjørte inn hver dag med en 4-hesters påhengsmotor for å se på lampen, før jeg endelig tok meg råd til å kjøpe den. Det er langt med en harkende motor med fire hester fra Portør til Kragerø!
Nakne kropper ennå provoserende?
Vi går inn i en av de gamle stuene som er gjort om til atelier. På endeveggen henger det halvferdige maleriet til trykket Oblivion. Den krukkebærende kvinnen er som hentet ut fra kunsthistoriens mange versjoner av det samme motivet.
- Krukkebærende kvinner er jo et yndet motiv i kunsthistorien. Eller vannbæreren. Tenk deg, en gang var det meningsfylt å bære vann.
Bokhyllen nærmest renner over av bøker. En gammel bok om tatoveringer, hyttearkitektur, Frida Kahlo, mytologisk leksikon, Rembrandts kunst, en bok om kvinners selvfremstillinger i kunsten og Muybridges berømte bok Human figure in motion, som er brukt av utallige kunstnere i mangel på tilgang til modeller. Her er aktmodeller fotografert bevegelse for bevegelse mens de løfter et barn, går i en trapp eller vasker seg. Noen bærer en krukke og vekten fordeles fra det ene benet til det andre. Liv tar frem tatoveringsboken og blar. - Jeg tenkte jeg kunne bruke disse til noe, se på de vakre motivene. Man trodde folk var så puritanske før 1960, men her er det en kvinne fra 1930-tallet med et enormt spindelvev rundt navlen. Ganske overraskende når kjolen faller!
Hun ler litt og føyer til:
- Ja, bildene mine blir et puslespill. Readymades av egne ting.
Bordet bugner også over av utklipp og bøker. Men det er i grunnen få ting å male med, unntatt flere krukker stappet fulle med pensler. Liv tar frem det hun bruker; litt hvit ladyhusmaling, spraybokser, lakk og fargene sort og rød.
- Paletten min er begrenset; sort cadiumrød og jordtoner, og noen ganger lilla. Jeg startet egentlig som kunstner fordi jeg var så glad i farger, men de kom fort i veien for uttrykket og forsvant. De tidlige bildene kunne ha en sterk rød bakgrunn, men raskt ble jeg opptatt av det hvite i kjolene til sykesøstrene. I en hvit tone kan jeg finne mange farger, jeg.
Liv tar frem en fotoutskrift det er sølt vann på. Bildet er nesten visket ut.
- Dette er noe jeg kunne tenke meg å skape, sier Liv med et smil og legger utskriften tilbake. - Tenker du på at du bryter en tradisjon der menn har avbildet kvinner?
- Absolutt. Men selv om kvinner maler kvinner er jo historien laget av menn, og det er denne vi siterer og lager parafraser over.
Liv kikker ut av vinduet og begynner å snakke om hagen sin. Den er nærmest som en minnebok. - På hytta er det moderne, stramt og lite ting. Her hjemme er det kaos. Huset kler det. I hagen skaper jeg felt med ulike opplevelser. Der borte ser dere roser jeg fikk fra mine besteforeldres hus på Stabekk. Og jeg har roser fra min oldemors husmannplass i Odalen. Hun var faktisk den som innførte begrepet hage i dalen. Fargene finner jeg ute i hagen, snarere enn i bildene mine her inne på atelieret.
- Kler du noen ganger på figurene dine?
- Nei, klær låser tiden på ett vis. Nerdrum gjør jo dette, men skinnfeller og hetter blir som å låne fra fortiden. Eller fremtiden. Med klær bindes bildene fast i en bestemt tid. Jeg kunne kanskje brukt klær fra en obskur designer. Men dette med nakne mennesker er rart. Jeg har jo en lang karriere bak meg med utstillinger på kjente gallerier, men veldig få utsmykningsoppdrag. For eksempel vil ikke banker eller ambassader ha nakne mennesker på veggen. Eller i styrerommet! Jeg har heller aldri blitt bedt om å smykke ut skoler. Jeg tror at nakne kropper faktisk provoserer mange ennå.
- Men du maler jo i en svært klassisk tradisjon?
- Ja, mange kommenterer nettopp dette, at jeg er så kjedelig som fortsatt maler tradisjonelle akter og ikke kommer videre. At jeg gjentar historien. Men folk blir likevel brydd over nakne kropper, trass i at det skal være så tradisjonelt.
I løpet av det siste året har Liv blant annet hatt en stor utstilling på Galleri Trafo i Asker. I 2010 venter en separatutstilling på Henrik Gerner i Moss.
- Jeg jobber mye, men skulle gjerne levd i en mer harmonisk og ryddig rytme; stått opp tidlig, malt, stelt i hagen, trent hunden og malt igjen. Men det blir jo sjelden som i interiørbladene hvor man nyter rosene med en stor kopp te. Du ser meg nesten aldri sitte i et av de mange sittestedene jeg har skapt i hagen. Når jeg egentlig skulle tatt en pause fra å løse et maleri, stamper jeg foran bildet fremfor å klippe noen roser. Laika hopper opp på atelierruta og ser svært ulykkelig ut. Hun får endelig komme inn, og er så glad at hun ikke helt vet hvor hun skal gjøre av seg. Liv ber hun sette seg og kaster en tung pelskanin. Laika venter sitrende på at hun skal få klarsignal.
- Hun er så glad i å være flink. Kennel- og konkurransenavnet er nettopp Lykkejegeren ... Ikke ta teppet, tosken, sier Liv plutselig mildt til hunden da skinnfellen er i ferd med å forlate stuen i Laikas gap. Hun setter seg ned på en stol faren og morfaren har brukt i sitt kontor. Nå er den flekkete av maling.
- Jeg har i grunnen levd av kunsten siden jeg gikk på Akademiet, men har i perioder laget scenekunst og undervist. I perioder kunne jeg selvsagt tenke meg en fast jobb. Det var kanskje lettere når man var ung; å leve med variabel inntekt. Å lage kunst krever et overskudd, og det har man ikke alltid. Jeg maler også få bilder i året; 15- 20, og ideelt skulle jeg trykket en gang i året med en stein, men det har nok blitt mindre. Men det er godt å ha atelier her. Datteren min merker jo at jeg er mye fysisk tilstede selv om jeg ikke alltid er her mentalt!
Tekst Mette Dybwad Torstensen / Foto Anne Vesaas