Hege E Haugen
|
Hun pleide å illustrere skoleoppgavene sine og fikk en gang tilbake naturfagforsøket med kommentaren: denne skulle Odd Nerdrum sett. Det var første gang hun hørte ham nevnt.
- Jeg visste hvor jeg skulle, men jeg ante ikke hvordan jeg skulle komme dit, forteller Haugen. Hun så flere eksempler på kvinner rundt seg som ikke hadde forfulgt drømmene sine, og orket ikke gjøre samme erfaring selv.
- Jeg oppdaget en vilje jeg ikke hadde kjent i samme grad tidligere. Jeg var nødt til å lære å male.
Som å komme hjem
Den retrospektive utstillingen med Nerdrum på Astrup Fearnley Museet for Moderne kunst i 1998 var banebrytende for Haugen.
- Det var noe av det mektigste jeg hadde opplevd. Å se maleriene til Odd første gangen var som å komme hjem, et fristed. Det var så bekreftende å se lidenskap og dramatikk skildret med så stort alvor. I den verdenen var jeg ikke for mye av noen ting, ikke for dramatisk eller følelsesladet. Dessuten var kvinnene store og tunge. Det var som å oppdage et språk jeg kjente til og trengte, men ikke behersket.
Hun kontaktet mesteren og ble invitert ut på Røvik gård sommeren 1998, året etter ble hun fulltidselev i to år.
- De to årene oppleves som en liten del av min periode hos Nerdrum, sier Haugen. Hun kom sommeren 1998 og har vært der siden, i kortere eller lengre perioder. De siste ni somrene har hun malt i nærheten av han, enten på Island eller Røvik.
- Det essensielle i mine arbeider er intenst liv og håndverk. Disse to hovedkriteriene er ikke viktige i kunsten, man bør i det hele tatt unngå dem dersom man ønsker kalle seg kunstner. Derfor er jeg en kitschmaler, og jeg har alltid vært en kitschperson som storgråter under sentimentale filmer og ser potensialet i de mest lav-kitschige fortellingene. Det er ikke noe galt med klisjeene, det er måten de fremføres på som er problemet. Kitsch er historien om det usensurerte mennesket, med sin angst, lidenskap og lengsel. Og det er de historiene jeg skal male, forteller hun.
En omfavnelse
Denne sommeren har Haugen jobbet på et dobbeltportrett sammen med sin kjæreste og kollega, Joakim Ericsson; de maler hverandre på ett lerret.
- Det er en omfavnelse, hvor vi ser i samme retning og forsøker å få det så levende og inderlig som mulig. For en kitschmaler som meg er dette et herlig prosjekt, av flere grunner. Var jeg kunstner måtte jeg jobbet alene og valgt et motiv som var originalt og usentimentalt. Det ville i det hele tatt vært bedre å slutte å male og tatt et foto i stedet, men da helst ikke av mennesker, siden det har vært gjort så mange ganger tidligere. En installasjon ville derimot være det mest interessante, en som reflekterer de nye tendensene i samfunnet. Og dermed er alt som motiverer meg skrellet bort.
Det er på grunn av kjæresten at norske Hege Elisabeth Haugen har flyttet til Gøteborg. Han har startet en søsterskole til Florence Academy of Art i Firenze, skolen hun selv studerte ved fra 2003 til 2006 og var lærerassistent ved siste året. Skolen hadde mange nordiske elever, så de ønsket å utvide til Sverige. Sammen med tre andre underviser paret nå ved den tre- til fireårige Florence Academy of Art/Gothenburg, et av få steder i Skandinavia hvor man kan få grundig opplæring i å male klassisk figurativt.
- Undervisningen innebærer tre til fem timer daglige studier med tegning og maling fra levende modell samt tre timer med personlige prosjekt. Det personlige prosjektet kan være alt fra kopiering av Bargues tegninger og antikke gipsfigurer til stilleben og portretter. Siste året kan man også begynne med komposisjoner med for eksempel flere figurer.
- Hva inspirerer deg?
- Potensielt alt. Torden og vilt regn. Angsten for ikke å være bra nok. Oriana Fallacis mot. Max Stirnes råe forord i Den eneste og hans eiendom. En herlig samtale. Egentlig alt som påvirker meg følelsesmessig. Noe av det mest fascinerende med malerier synes jeg er å se liv på lerret som ikke avtar med tiden. Det er en energi som brenner konstant og som man kan varme seg ved. Ta for eksempel et selvportrett av Rembrandt fra 1650 med armene i siden, et blikk og en tilstedeværelse som plukker en opp, trøster og får en til å fortsette videre, nesten fire hundre år senere.
Håp, tillit og trass er noe av det Haugen ønsker å formidle med bildene sine. Hun vil skape en kontakt. Noe altoppslukende; et fristed for en stund. Hun vil skape et mesterverk. - Jeg forsøker å male liv så konsentrert og intenst som mulig. Jeg er fascinert av historier hvor mennesker forsøker å overvinne det tilsynelatende umulige. Jeg maler fordi jeg må, fordi hele slitet og gleden med å skape et bilde er viktig for meg.
Hege Helisabeth Haugen er født på Ringerike i 1979 og har vokst opp i Stavern. Hos Odd Nerdrum var hun fulltidselev fra 1999 til 2001, men har tilbrakt hver sommer med ham siden 1998. Fra 2003 til 2006 studerte hun ved The Florence Academy of Art i Firenze, Italia, hvor hun var assisterende lærer fra 2005 til 2006. Nå underviser hun på Akademiets søsterskole i Gøteborg. Haugen har deltatt på en rekke kollektivutstillinger siden 2000, bare i år på Galleri Kitsch i Tønsberg, på Festspillutstillingen i Nesbyen, på Galleri Toniton i Larvik og på Alumniutstillingen "Stables of the Corsini Palace" i Firenze, Italia. Av andre utstillinger kan vi nevne Telemark museum i Skien i 2004 og Haugar Vestfold Kunstmuseum i Tønsberg i 2002. Maleriet "Torden" ble innkjøpt av Vestfold Fylkeskommune under utstillingen på Haugar Vestfold. I år har Haugen hatt en separatutstilling i Sensorium Galleri i Stavern, og framover skal hun stille ut på Galleri Kitsch, Huset på Vollen, Galleri Linné i Uppsala, Galleri Toniton i Larvik. Hun skal delta på Kitschbiennalen i München i Tyskland i 2008 og i 2009 skal hun for andre gang delta på Alumniutstillingen "Stables of the Corsini Palace" i Firenze, Italia.