Kari Adóra Hauge
Kari Adóra Hauge - Den vanskelige kunstnerrollen
- Om skjønnheten i kunsten kommer fra noe, så er det fra det heslige, ifølge Adorno. Jeg har alltid vært opptatt av det mørke i mennesket, sier billedkunstner Kari Adóra Hauge.
Vi er i Kari Adóra Hauges atelier i Norske Grafikeres Verksteds lokaler på Helsfyr hvor 25 andre grafikere holder til. På vei inn viser hun frem verkstedet med velbrukte presser som står tett og vitner om stor produksjon. - Skal du ta bilde av meg nå? Jeg synes det er så kjedelig med bilder av kunstnere som sitter stille i atelieret sitt. Jeg vil gjerne bli tatt bilde av mens jeg hopper tau foran en graffitivegg ved der jeg bor. Det er mer meg, mener 66-åringen, mens hun rydder plass til tekoppene mellom litografier og kunstbøker. Etter endt intervju skjønner undertegnede hvorfor hun kommer med denne forespørselen, spesielt med tanke på hennes beskrivelse av reisen til Bosnia.
Broen over Drina
- Det burde ikke finnes grenser, dyr kjenner ikke til grenser. Derfor valgte jeg nettopp dette verket til denne reisen, sier hun mens hun viser frem en skisse til et litografitrykk med ei jente oppå en fugl i bevegelse. Øynene hennes bak brilleglassene tindrer, hun snakker sakte som for å hente frem alle bildene i hodet før hun formidler dem. Til sammen utgjør disse en "sjelsettende" reise til Visegrad og broen over elven Drina, som har en lang historie hvor mennesker fra ulike kulturelle og religiøse grupper har møttes i fred og konflikter i århundrer, og som siden 1993 har vært et årlig, internasjonalt møtested for kunstnere.
Kunsten som møteplass
- Jeg var der i sommer. Jeg hadde lest boken Broen over Drina av Ivo Andricé før jeg reiste av gårde, en reise som jeg egentlig var usikker på om jeg skulle ta, men jeg er uendelig glad for at jeg dro. Det var en så stor opplevelse for meg, forteller Kari.
Hun beskriver hvor rørende det var å vite at her møttes kunstnere fra hele det krigsherjede tidligere Jugoslavia mens haugene av døde soldatkropper vokste. Initiativtageren var en kunstner som så at hele samfunnet brøt sammen, og mente at nå måtte kunstnerne trå til.
- På tross av sterke konflikter og massedrap klarte man å møtes her fra alle fronter for å skape kunst sammen. Siden har prosjektet vokst til å gjelde alle verdenshjørner, og jeg var den første nordmannen som var der og fikk oppleve dette. All kunsten vi lagde ble gitt til prosjektet og videre brukt som betalingsmiddel for sponsorer, bedrifter og støttegrupper, forteller hun engasjert.
Et større perspektiv
Kunstneren beskriver hvordan hun ble filmet og stadig intervjuet av internasjonal presse, fordi hun, med tårer i øynene, utviste en så sterk overbevisning og glede over å være en del av noe som rommer så mye.
- Jeg kledde meg i rødt fra topp til tå, så jeg var godt synlig i tillegg til min åpenbare entusiasme, smiler hun.
Den spreke 66-åringen er ikke i tvil om hva som gjorde mest inntrykk.
- Selv om selve workshopen var spartansk utstyrt og man måtte legge godviljen til, så var stemningen og opplevelsen nok i seg selv. Det største var da alle nasjonalitetene leste hvert sitt kapittel fra Broen over Drina høyt på hvert sitt språk over et høyttaleranlegg som gikk ut over hele byen. Det var sterkt.
Ytterpunkter
Mangfold, innvandring, konflikt og kommunikasjon er stikkord for nettopp det som har preget og preger kunstnerens inspirasjon.
- Jeg kommer fra en familie med ytterpunkter. Moren min var svært kristen, broren min er Jehovas vitne, faren min er militær, og jeg har en muslimsk svigerinne fra Marokko og familieinnslag fra Bolivia. Det er mye som skjer når vi møtes, ler hun.
Kari beskriver familien sin som stor, uensartet og støyende, både i fysisk og overført betydning, og en kilde til kreativitet og forståelse. Når diskusjonene går for høyt, stikker de hull på det farlige med humor og latter. Selv påstår hun at hun har arvet morens vulgære latter, vulgær i den forstand at den er høy og rungende.
- Siden moren min døde, har det blitt min oppgave å samle alle sammen. Jeg bor i en bygård her i Oslo hvor det er et grendehus med plass til alle sammen, og disse møtene er veldig viktige for meg.
Uro og botemiddel
Da Kari ble født, var hun den tredje jenta som kom til i en barneflokk som skulle utvides ytterligere med to gutter og nok ei jente. Familien bodde på Kjeller hvor faren jobbet som flyfotograf i militæret og moren som sykepleier.
- De ble så skuffet da jeg ikke var en gutt. Dessuten var jeg veldig urolig, satt aldri stille. Men søstrene mine fant ut at om jeg fikk ark og tegnesaker, så roet jeg meg. Slik er jeg fremdeles, sier hun.
Uroen fortsatte opp i skolealder, og en "mislykket kunstner" som var blitt lærer, oppdaget det samme som søstrene hennes - fra å være et forstyrrende element i undervisningen ble hun rolig og fullstendig oppslukt av malingen og alle de flotte fargene han hadde.
Mørket i mennesket
- Jeg har vært en iakttaker hele livet, en som sitter på sidelinjen og observerer. Som barn på 1950-tallet var jeg spesielt opptatt av hva som foregikk under overflaten, det hemmelige og skumle. På den tiden var det vanntette skott mellom familiene, og derfor var det veldig spennende med samtalene mellom min mor og hennes venninner.
Kari forsto raskt om noe skummelt ble diskutert, og da skjerpet hun sansene for å få med seg alt. På den måten møtte hun det mørke i mennesket - pille- og alkoholmisbruk. Konflikter.
- Da jeg siden stilte min sterkt religiøse mor spørsmål om det jeg hadde overhørt, fikk jeg kun bibelsitater til svar. Disse skapte mange underlige bilder i hodet mitt siden jeg ikke klarte å forstå hvilken sammenheng det var mellom bibelsitatene og venninnenes historier.
En kunstners følsomhet
Denne følsomheten, uroen og trangen til å begripe det vanskelige og vonde utløste kreativiteten hennes. - For meg var det en fin tid på skolen, selv om foreldrene mine i etterkant sa at det var læreren min som ødela meg fordi han ikke lærte meg noe. Slik jeg opplevde det, fikk jeg hans oppmerksomhet og lov til å uttrykke en følsomhet, en opplevelse av at mine indre rom var så ulike de ytre.
Det tok henne lang tid å innse at hun ikke kom utenom kunstnergjerningen.
- Jeg har alltid slitt med kunstnerrollen. Foreldrene mine godtok ikke valget mitt om å leve som kunstner. For dem var det en gruppe døgenikter og slasker, på linje med narkomane. Min mor anså at jeg hadde inngått en pakt med djevelen, og slet med angst på grunn av meg. Kunsten var opphøyd, men ikke kunstneren. Jeg giftet meg og fikk barn og prøvde en stund å leve opp til deres forventninger, men det gikk bare ikke.
Den konforme tvangstrøyen
Kari har gått i psykoanalyse over lengre tid fordi hun har følt seg fastsatt i skjæringspunktet mellom familiens forventninger og sine egne evner, drømmer og behov.
- Jeg slet med tunge depresjoner, og i en periode holdt det på å gå helt galt. Jeg følte meg ikke hjemme der jeg skulle være. Ekteskapet passet ikke for meg. Men mye løsnet etter at jeg kom inn på Statens Kunst- og håndverksskole i 1970. Det var et helt konkret valg, og siden innså jeg at det å velge handler om bevissthet og forsakelser, fortsetter hun.
Kjernen lå i psykologens uttalelse: "Jeg kan ikke hjelpe deg med å leve i et parforhold, men jeg kan hjelpe deg å godta at du er kunstner, og at det er noe positivt."
Erkjennelser og kostnader
- Det å være kvinne og kunstner har vært og er en utfordring fordi det er to roller som har liten respekt. Alle har villet ha en bit av meg og sett på min tid som tilgjengelig siden jeg ikke har en ordentlig jobb. Men jeg har lært meg å sette grenser og ta upopulære avgjørelser av hensyn til arbeidet mitt, sier Kari.
Hun snakker om erkjennelse og mot til å ta kostnadene som fører med valgene i livet. Dårlig økonomi, for eksempel. I en periode hadde hun så dårlig råd at hun ikke hadde mulighet til å ha begge barna boende hos seg. Det ble ikke akseptert. Hun ville ikke gi opp kunsten sin til fordel for lønnsarbeid, og hun forteller også om at barna i ettertid har sagt at hun alltid satt med nesa i en kunstbok og ikke var til stede for dem.
Bilder i hodet
- Det gjør vondt å høre dette, men jeg kunne ikke gjort det noe annerledes. Jeg står for det og er likevel glad for at jeg valgte som jeg gjorde, men erkjenner at jeg ikke var så mye til stede som jeg burde. Jeg har et godt forhold til barna mine i dag, og det gleder meg at de kan sin kunsthistorie opp og ned og frem og tilbake, sier hun.
Kari prøver å være til stede, men synes det er vanskelig siden det dukker opp bilder i hodet hennes hele tiden.
- Til og med mens vi prater nå, så foregår det en prosess i hodet mitt, og jeg lurer fælt på om ikke du skal gå snart så jeg kan hengi meg til det, ler hun.
Eventyrlig spennende liv
For selv om kunsten ifølge Kari gir motstand i seg selv, og hun i perioder har følt at det har vært vel høye kostnader, så virker kreativiteten som en utømmelig kilde. Litografi, maleri, video og smykkekunst - hun henter inspirasjon fra sine ulike uttrykksmåter og medier.
- Jeg er så fornøyd her jeg er i dag. Som 66-åring har jeg masse prosjekter på gang, mye ugjort og synes livet er eventyrlig spennende. I disse dager blir det lite maleri, jeg er mest opptatt av litografi. Jeg liker teknikken, og det passer uttrykket mitt nå. Jeg er veldig glad i ornamentikk og skrift og bruker korte tekster i trykkene mine, forteller hun.
Akkurat nå har hun brukt tekster fra Mehri Hozhabri fra Iran og Sigrid Marie Refsum, begge poeter. Ellers er hun av den oppfatning at alle kunstformer er positive siden det gir energi. Hennes siste videoprosjekt, Absolutt anonym, ble laget i forbindelse med gruppeutstillingen Brød for kunsten ved Galleri Boa i Oslo, et tema som tar for seg noe hun brenner for - kunstneres levevilkår i dagens samfunn.
Skam rundt kunstnerrollen
- Det er helt vanlig å ha brødjobber ved siden av kunsten for å kunne overleve, og disse er med på å forme kunsten vi lager. Prosjektet beskriver hvordan en 35 år gammel kvinnelig, anonym billedkunstner tar på seg ulike strøjobber ved siden av kunsten for å ha råd til å leve, sier Kari.
Hun forteller at hun ble overrasket over hvor mye skam som kom til overflaten blant sine kunstnerkolleger da hun skulle utføre prosjektet. Utgangspunktet hennes var å intervjue flere av kollegene i atelierfellesskapet om hvilke ulike jobber de har tatt opp igjennom årene, men ingen ville stille opp.
- Det oppleves som skamfullt og ydmykende å ikke kunne leve av jobben sin. Man er liksom ikke en ordentlig kunstner når man må jobbe ved siden av, i hvert fall ikke en vellykket en. Billedkunstneren som til slutt stilte opp, satt fullstendig skjult i en nydelig, bringebærrød burka, noe som ga verket en ekstra dimensjon, sier hun.
Samfunnets sjel
Hun vender stadig tilbake til hvordan kunstneren anses i forhold til kunsten.
- Nei, det er ikke en menneskerett å være kunstner, men snarere en plikt. For det er gjennom kunsten at menneskenes og samfunnets sjel beskrives og formidles, og det er et enormt viktig ansvar og en samfunnsoppgave som jeg har hengitt meg til. Og det har endelig gitt meg ro.
Tekst Gry Hartvigsen / Foto Anne Vesaas