Koloristen

Forrige

Neste

 

Av Jan Kokkin.

KUNST 4-2013: Lillehammer Kunstmuseums sommerutstilling Kvinnelige pionerer er et bidrag til årets stemmerettsjubileum. Utstillingen er viet kunstnere som har vært foregangsskikkelser i norsk kunst. Blant dem som banet vei for kvinnelige kunstnere på det mannsdominerte 1800-tallet, var Harriet Backer en av de viktigste.

Harriet Backer (1845-1932) er den fremste koloristen blant 1880-tallsmalerne. Hennes maleri kjennetegnes ved friske fargekontraster og en fri penselføring. Det er ikke tilfeldig at hun regnes som en forløper for den yngre generasjonen av norske kunstnere som overtok hegemoniet etter 1900. Hun var nemlig lærer for mange av de unge.

Harriet renest og størst

Maleren Håkon Stenstadvold hevdet på 1950-tallet at Harriet Backer og Christian Krohg var de eneste som kunne kalles store malerbegavelser i sin generasjon. Og det er Harriet Backer som er renest og størst og bare maler. Dette er en imponerende attest når man tenker på at Harriet Backer og Kitty Kielland var de første kvinnelige kunstnerne som virkelig markerte seg i sin samtid på lik linje med sine mannlige kolleger. Og det var absolutt ingen selvfølge. Det hadde riktignok vært en eldre generasjon av kvinnelige kunstnere som Aasta Hansteen (1824-1908), Hedvig Erichsen (1824-1888) og Christiane Schreiber (1822-1898), men disse hadde ikke gjort seg særlig bemerket på andre måter enn at de var habile portrettmalere i en senromantisk stil.

Harriet Backer hadde på ingen måte kommet lett til sin posisjon som en av 1800-tallets betydeligste norske kunstnere. Hun ble født inn i en velstående borgerlig familie i Holmestrand som en av fire døtre. Søsteren Agathe ble den senere kjente pianisten og komponisten Agathe Backer Grøndahl. Harriets vei til en skikkelig kunstutdannelse skulle imidlertid bli lang. Hun begynte på Eckersbergs malerskole i Christiania i 1860 og gikk der til 1863 da hun avbrøt sin utdannelse for blant annet å være reisefølge for Agathe til Tyskland. Harriet tok opp igjen maleriet på slutten av 1860-tallet, og 1872-74 var hun elev i dameklassen på Knud Bergsliens malerskole.

Elev av Peterssen

Harriets karriere skjøt imidlertid ikke fart før hun høsten 1874 reiste til München for å fortsette sine studier. Her kom hun inn i det norske miljøet og ble året etter elev av den unge og begavede Eilif Peterssen. Kvinner hadde nemlig ikke adgang til kunstakademiet og måtte ty til privatlærere for å få undervisning. Peterssen var meget populær som lærer og ble snart nedrent av både norske og utenlandske damer. Høsten 1875 kom også Kitty Kielland til München og ble elev av Peterssen. Hun og Harriet delte ganske snart både atelier og husvære og ble nærmest uatskillelige helt frem til Kittys død i 1914.

Under oppholdet i München ble Harriet inspirert av det Münchener-brune maleriet som var tidens mote der i gården, men hennes første malerier fra denne perioden viser like mye påvirkning fra Eilif Peterssens raffinerte og gryende realistiske stil. Vi kan se det i det elegante Stilleben fra 1875 med den utsøkte stoffbehandlingen og i den realistiske gjengivelsen av porselen, messing og gyldenlær. Men også i et typisk motiv som I klosterkirken (1878) som minner om Peterssens Under salmesangen (første versjon 1876).

Stille interiører

Etter at Harriet Backer hadde flyttet til Paris sammen med Kitty Kielland i 1878, utviklet hun imidlertid snart en mer selvstendig motivkrets. Først i Avskjeden (1878) som viser et typisk realistisk samtidsmotiv med den unge kvinnen som forlater hjemmet. Men det var de stille interiørene med få mennesker som staffasje som skulle bli mest karakteristisk for Harriet Backers kunst. Vi møter dette motivet først i Solitude (1880) som hun viste på Salonen og oppnådde en mention honorable, og i Andante fra 1881, malt i et av rommene i Cluny-museet i Paris. Dette var hennes første musikkinteriør.

Vinteren 1881-1882 oppholdt Harriet seg sammen med Kitty Kielland i den lille middelalderbyen Rochefort-en-Terre i Bretagne. Her kom hun til å male sine første bondeinteriører som hun senere skulle bli så kjent for. Bondestue i Rochefort-en-Terre (1881) er friskt og skisseaktig malt, der det sterke dagslyset siver inn gjennom vinduet til de to konene i stuen. Et annet sentralt interiørbilde fra Rochefort-en Terre er Fourre-Tout som i motiv og stemning minner mye om den kjente hollandske 1600-tallsmaleren Jan Vermeer.

Tradisjonelle motiver, radikal stil

Harriet Backers gjennombruddsbilde skulle imidlertid bli Blått interiør, malt i 1883. Hennes venninne, maleren Asta Nørregaard, sitter og syr i en pen, borgerlig stue tilhørende en norsk grosserer i Paris. Her eksperimenterer kunstneren for første gang for alvor med lysets fall inn i rommet der det skinner på den store planten nær vinduet, på skatollet ved siden av og på modellen. Selv om Backer viser at hun har mottatt impulser fra den franske impresjonismen, er hun likevel forbausende tradisjonell i sitt valg av motiv. Interiører og den hjemlige arena hadde allerede blitt de kvinnelige kunstnernes domene, og Backer viser ingen vilje til eller ønske om å løsrive seg fra denne tradisjonen. Hun var også en habil landskapsmaler, men hennes kunstneriske innsats ligger først og fremst i det hun selv kalte plein-airen i interiøret, det vil si at hun brakte lyset utenfra inn i interiøret og lot de forskjellige lysvirkningene prege gjengivelsen av det.

Utover på 1880-tallet besøker Harriet og Kitty Norge om somrene, og det er her Harriet for alvor tar opp sine såkalte samtidsinteriører. Først på Jæren, men ikke minst under oppholdet på Fleskum den berømmelige sommeren 1886 da hun malte på gården Knabberud. Særlig Bygdeskomakere, malt året etter, også på Knabberud, er friskt oppfattet i figurtegningen og typisk for malemåten i Backers beste bilder. Men det er først rundt 1890 at hun løsriver seg fra den mer utpenslede teknikken og maler i til dels grove, sveipende strøk, som i Syende kone i lampelys (1890), og særlig i det skisseaktige Musikk, interiør fra Kristiania (1890). Her avslører Harriet Backer seg som en virkelig radikal kunstner som kan sammenlignes med de franske impresjonistene selv om hun ikke delte deres maleteknikk. Harriet malte ofte langsomt, nærmest pedantisk, og i en del av hennes tidlige bilder virker det som om signaturen er skrevet med linjal.

Formiddags- og ettermiddagsmotiver

I 1890 oppdaget Harriet Backer det motivet som skulle bli et av hennes hovedmotiver og kanskje det mest originale, nemlig kirkeinteriørene. Hun besøkte da Tanum kirke i Bærum og ble fascinert av det vakre og særpregede kirkerommet. Kirken var ikke i bruk, og hun kunne derfor benytte det som atelier. Hun satte i gang med to motiver, ett formiddagsmotiv og ett ettermiddagsmotiv, slik hun også hadde hatt for vane i sine tidligere bondeinteriører. Ettermiddagsmotivet ble til Alteret i Tanum kirke (1891) som viser tre personer som blir forrettet nattverden knelende foran alteret. Bildet var tenkt som skisse til et større arbeid som aldri ble noe av. Backers mest kjent bilde fra Tanum er imidlertid Barnedåp i Tanum kirke (1892), der hun i et gjennomført motiv viser et barnedåpsfølge som er på vei inn i kirken fra et impresjonistisk og lysfylt landskap. Inne i kirken sitter en ung kvinne som snur seg mot følget og skaper bevegelse i blikkretningen. Bildet er holdt i kunstnerens karakteristiske kraftige blå og grønne og rødbrune aksenter.

Ti år senere oppdaget Harriet et nytt kirkeinteriør, i Stange kirke. Somrene 1899 til 1903 oppholdt hun seg på Stange prestegård der hun bodde hos Kittys bror, sogneprest Jacob Kielland. Også her malte hun en altergang og en barnedåp. Altergang i Stange kirke (1903) er et av kunstnerens hovedverk og ved siden av barnedåpscenen fra samme kirke et av hennes største og mest figurrike. Den imponerende altertavlen troner i bakgrunnen foran en forsamling av nattverdsgjester. Igjen er det det lysfylte rommet som har gitt kunstneren den maleriske utfordringen. Kanskje det mest originale av Backers kirkeinteriører er imidlertid det fra Uvdal stavkirke, ferdig 1909. Her hadde hun oppholdt seg hver sommer siden 1904 og balet med det vanskelige motivet. Harriet var særlig fascinert av kirkens sterke farger som hun oppfattet som spesielt norske, men hun hadde problemer med skygger og reflekser som stadig forandret lysvirkningen. Hun ble etter hvert mismodig og trodde hun ikke skulle klare å fullføre bildet, men under tvil betraktet hun det som ferdig i 1909. Enda langsommere gikk det med det såkalte Evighetsbildet, et stilleben Harriet hadde fått bestilling på i 1918 av Nasjonalgalleriets direktør Jens Thiis, men som fortsatt stod uferdig på hennes staffeli da hun døde i 1932, 87 år gammel.

Ikke lesbisk

Det er ofte blitt spekulert på om det var et intimt lesbisk kjærlighetsforhold mellom Harriet Backer og Kitty Kielland ettersom de bodde sammen i så mange år. Dette er lite sannsynlig. Kitty hadde i sine Paris-dager svermet for Arne Garborg, og Harriet hadde hatt et nært vennskap med Eilif Peterssen i München, selv om heller ikke dette utviklet seg til et intimt forhold. Det var ikke uvanlig på denne tiden at kvinnelige kunstnere delte husvære av praktiske årsaker. Men det forekom også klare lesbiske forhold. Hverken Aasta Hansteen eller Christiane Schreiber la skjul på sin kjærlighet til kvinner.

Harriet Backer fikk stor betydning for en yngre generasjon av kunstnere gjennom den malerskolen hun drev fra cirka 1890 til 1912. Hun var en dyktig og bestemt lærer for kunstnere som Nikolai Astrup, Halfdan Egedius, Harald Sohlberg, Ludvig Karsten, Henrik Lund og Rudolf Thygesen. Undervisningen gjorde at hun fikk mer begrenset tid til å arbeide med sin egen kunst. Hennes langsomme arbeidsmåte gjorde også at hennes produksjon kun er på cirka rundt 180 malerier.