Å vekke det døde

Forrige

Neste

 

Av Mette Dybwad Torstensen Foto Thomas Gillberg.

KUNST 5-2014: Vodun er forløperen til voodoo. En gammel afrikansk religion som vil gi liv til det som er dødt ved hjelp av treskulpturer, besvergelser, hår, låser og tau. Kunstneren Mattias Härenstam forsøker det samme med norsk eik og granitt. Resultatet er urovekkende.

FJÄLLBACKA (KUNST): - Min kunst baserer seg på et emosjonelt berøringspunkt. Gjerne et ubehag, en uhygge. Jeg henter mye energi fra de mørke sidene.

- Er det akseptert å lage kunst som treffer følelsene i dag?

- Jeg mener at det er mange plan å oppleve kunsten på. De fleste verk får en teoretisk overbygning eller sees som en kritisk refleksjon av kunsthistorikere og kritikere. Men jeg tror mange kunstnere derimot skaper kunst som gir en følelse hos betrakteren. Et emosjonelt berøringspunkt.

KUNST har passert helleristningene på Tanumshede i Sverige, og tatt av fra veien noen kilometer før den lille byen Fjällbacka til et hvitt torp med nye røde hus rundt bak et jorde, som Mattias Härenstam har beskrevet veien til familiestedet gjennom tre generasjoner. Hit pendler han i perioder fra studioet i Oslo, eller jobber her i feriene med kona Gry Moursund (tegneren bak suksessbarneboken Bukkene Bruse på badeland) og datteren rundt seg. Nabosauene har spist ned gresset i et uregelmessig mønster rundt den tidligere fotballbanen nedenfor torpet. Under en teltduk venter tre massive tømmerstokker på nytt liv. For det er det Härenstam ønsker. Å gi en kraft til treet og steinen. På et bord ligger en treskulptur under bearbeiding som kan minne om en ryggrad – men arten er heller ukjent. Ned fra en bjelke i det ene huset henger en klubbeformet treskulptur med ganger og hull som ender i … ja, en penis.

- Nå har jeg laget munn, øre, fot og hånd, så det måtte bli en penis. Den er ganske komisk der den henger. Et sted måtte jo skulpturen slutte, ler Härenstam og ønsker oss velkommen på norsk-svensk.

- Der alt liv starter fra?

- Nåvel, ikke helt, smiler kunstneren så det til nå høflige ansiktet sprekker opp mens han skjenker kaffe og tenner en røyk.

Men det er ikke alltid så lystig i Härenstams verden. Å møte hans kunst er ingen reise for pyser eller sarte sjeler. Det er suggererende, skummelt, surrealistisk, sårbart og sterkt det han presenterer. Som en underlig David Lynch-film. Eller en moderne variant av Dantes skjærsild. Noe truer like under overflaten, nærmere enn du tror, enten det er et sort hull med en glefsende munn, et tre montert opp ned eller et selvmord som vil snu opp ned på hverdagen. Men midt i dette urovekkende er det også noe vakkert og enkelt, en struktur, enten det er skulpturer, tresnitt, videoer eller installasjoner. Å tre inn i Härenstams verden er som å tre inn i en film du må se mer av, men en film du også vil komme deg bort fra. Men hvorfor akkurat treskjæring for å uttrykke dette?

Det sprang faktisk ut av et helt spesielt behov, svarer Härenstam og kikker på den massive granittveggen bak oss. - Jeg jobbet med maleri på akademiet. Deretter video. Videokunst er nokså flyktig, og en dag da jeg satt ved skjermen, måtte jeg gjøre noe fysisk. Jeg var i gang med å lage en trang korridor til UKS i 2008, en installasjon som het Den ukjente konsumentens dagbok, og begynte å skjære ut på trepanelet som veggene var kledd med. I starten var det kun små inngrep i treet, deretter utviklet det seg.

- Har du gått i lære?

- Nei. Det handler om tålmodighet Man får det alltid til hvis man holder på lenge nok.

På Norsk skulpturbiennale i Vigeland-museet i 2013 viste Härenstam tre skulpturer, Skisser for en re-animasjon, i form av anatomisk underlige knokler som hang i tau inne i trange montre.

Bonden her har mye skog og holder av trær til meg. Jeg tar alltid utgangspunkt i treets form, dets egenskaper, og gir det et uttrykk og liv. Treet har en kroppslighet, som forvridde kropper. Jeg er svært opptatt av vodun, som er en forløper til voodoo, og særlig med utgangspunkt i de figurene som kalles Bocio, der bo betyr pust og kraft og cio betyr lik. Å vekke opp det døde.

Han henter en bok med de mest fantastiske skulpturer fra denne religionen som ennå praktiseres i deler av Benin og Togo.

Disse skulpturene plasseres utenfor husene så onde krefter skal ta disse fremfor de levende som bor inne. Et agn. På trefigurene binder man fast hår og andre elementer med symbolsk betydning ved hjelp av tau og låser – og sier noen besvergelser. Besvergelsen varer til tauet løsner eller låsen låses opp. Det er en helt utrolig kraft i disse. En magi vi ikke får til med samtidskunstens skulpturer. Et objekt med ladning.

For 13 år siden tok Härenstams far sitt eget liv. Flere av kunstnerens videoarbeider er basert på dette. En terapi for å prøve å vekke ham til live, forteller Härenstam. Videoen Rekonstruksjon fra 2012 viser en fredelig gate i Sverige sett gjennom et kamera som filmer fra én vinkel oppe i et tre. En kvinne kommer hjem, slår av en dagligdags prat med naboen og går inn i huset. Så blir scenen nådeløst avbrutt av et urskrik. Kvinnen kommer løpende ut igjen, i sjokk, og blir tatt hånd om av naboene. Filmen er uten effekter, og selv om vi ser det hele på avstand, gjør det vondt langt inn i hjertet.

Det var en måte å få ham tilbake på. Jeg brukte politirapporten fra den dagen de fant ham og snakket med flere vitner, som min stemor. Så skrev jeg et manus og engasjerte seks skuespillere som iscenesatte hendelsen.

Tapet, det å miste en farsfigur, brukte Härenstam også i en utstilling på Akershus Kunstsenter i 2011.

Jeg ville tvinge folk til å se rommene i en bestemt rekkefølge, som scener i en film. Man kom først inn i et venterom. Der hørte man opptakene fra alarmsentralen da Olaf Palme ble skutt. Han var en slags farsfigur for Sverige. Fra Uten tittel (28. februar 1986) gikk man inn til filmen Lukket Krets, der kameraet beveger seg sakte mot et hull midt i en svensk forstadsgate. Man suges ned i hullet, inn i en bitende munn og innover i organer – til man spyttes ut gjennom lyset til starten av filmen igjen. Vi satt i en rullestol og filmet, mens de kroppslige delene ble laget i en 3D-modell i et dataprogram for spesialeffekter i film, og et virtuelt kamera filmet inne i modellen. Det neste rommet var et Dantes Inferno, Kannibalistisk ensomhet, der en trerot hang ned fra taket som om du beveget deg i underverdenen og så opp på røttene til treet. Men det var lamper i treet og et teppe, så det hele virket også hjemmekoselig. Den neste filmen viste Portrett av en mann som minner om min far, der en stor og sterk mann står med ryggen til oss og gråter. Jeg ville si noe om trygghetstap. En farsfigur som blir borte på mange plan. Noe truer med å bryte gjennom overflaten hele veien. En overflate som er så organisert. En nesten-katastrofe.

Portrett av en smilende mann fra 2010 er et annet verk i samme kategori: En mann smiler i fem minutter. Smilet blir til en stivnet grimase. Igjen er virkemidlene så enkle, men budskapet sterkt. Jeg tenker både på surrealisten Magritte og TV-serien Mad Men, av en uviss grunn.

Egentlig varte opptaket i 45 minutter og ble klippet sammen til fem minutter. Den stakkars skuespilleren satt altså og smilte i tre kvarter, og det tre ganger i strekk, ler Härenstam og sier at mange tror han selv er skuespilleren, men mannen bare ligner på ham.

- Men hvorfor så mange uttrykk?

Som samtidskunstnere har du så mange veier å gå og mange medier å fortelle med. Jeg er ganske rastløs av meg, så det passer meg bra med ulike arbeidsmetoder. Jeg kan angripe noe fra flere innfallsvinkler. Vri det og vri det og vri igjen. En video involverer andre og er en mye mer planlagt prosess. Tresnitt er fysisk og ensomt, med kun en kniv og tremateriale – og gir en mer taktil opplevelse. Jeg tror vi ser en lengsel etter det taktile i kunsten nå, som lenge har vært undersnakket.

Han avbryter seg selv, og henter tre små leirklumper og et intakt torskeskjelett.

Det er ikke ofte du ser noe slikt; sånne former interesserer meg, sier han og tenner en ny røyk.

Jeg vet at du er der ble vist i Kunstnerforbundet i 2012 og året etter på Vårsalongen ved Liljevalchs Konsthall i Stockholm. Publikum trådte inn i en «skog» av underlige trefigurer. Enkelte trekropper hadde noe som lignet skjeggvekst. På andre vokste en krakk ut av treet. En galgelignende konstruksjon ga ubehagelige assosiasjoner, og en stige hadde heller ingen hjelpende funksjon. Stammene åpnet seg opp i klaprende munner, og innvoller raste ut ved roten av et annet tre. En sommerfugl ga håp i den groteske, men vakre skogen. Alt var skåret ut av tømmeret fra nabobonden. I 2013 ble skulpturene videreført i serien Skisser for en re-animasjon som ble vist på Vigeland-museet samme år.

I 2016 skal jeg fortsette denne serien i en separatutstilling på Vigeland. Jeg leter etter en kraft og skjørhet på samme tid - og et lavt tyngdepunkt. Treskulpturen skal være gebrekkelig som korthus. Steinskulpturen skal smelte og «renne» ut. Mange skulpturer som er laget i stein, er som enorme pikker som peker rett opp, i tråd med det monumentale materialet de er laget av. Som Vigelands Monolitten. Men jeg vil vise den innebygde svakheten. Det at steinen renner, er jo en umulighet. Jeg vil avdekke det indre. Og den skal ha flere vinkler, og kanskje se ut som en stein bare fra noen sider. En gråtende kjempe.

- Er det mulig å få til dette i granitten? peker jeg på modellene.

Jeg kan skjære meg inn rundt hele steinen, og spare ut munnene og der det skal renne ut … jeg tror det går … men jeg har aldri hugget før, sier han optimistisk. – Det er et flott fellesverksted for kunstnere som arbeider i stein like ved her, så jeg får prøve. Men de sier at en kubikkmeter veier 2,75 tonn, så steinen kan ikke være større enn at den lar seg transportere.

- Men igjen - døde ting som skal få liv?

- Ja, dette animistiske elementet.

Han tenner nok en røyk, og det blir en liten pause.

Jeg jobber meg gjennom fransk filosofi, og nå spesielt boken We have never been modern av Bruno Latour. I dag er vitenskapen en allmenn sannhet. Men det vi gjør, er jo å bevise vitenskap med vitenskap og tro med tro. Det blir jo bare selvbekreftende. Og ikke mer verd enn det var i utgangspunktet. Det oppstår flere og flere mellomkulturer mellom vitenskap og religion. - Er du troende eller en observatør av dette?

Nei, jeg er ateist, men jeg liker religionens forståelse av verden. Den er like interessant som den rasjonelle. Vitenskapen er vår tids religion, men den gir ingen trøst, håp eller svar på de store grunnleggende og gamle spørsmålene vi alle tomler med. Men vitenskapen kan lindre på veien.

Härenstam skifter til selebukse, støttebandasjer på håndleddene og maske for å vise hvordan han jobber.

- Hvorfor er det så viktig med et lavt tyngdepunkt, egentlig?

- Jeg liker å se hvordan linjene følger gravitasjonskraften. - En forankring?

Han nikker og jobber varsomt med treet.

- Er det hardt?

- Vil du prøve? svarer han og gir meg huggjernet og trekubben og forteller:

- Jeg jobber ganske fritt, og forsterker vridningene i treet og skaper spenninger. Når man får en repeterende form, som disse hullene, ser det fort ut som en ryggrad og skjelett. Jeg starter med motorsag. Underveis må jeg improvisere når det oppstår sprekker. Så kommer jeg inn til kjernevolumet. Da går jeg på med huggjern og noe som minner om en tannlegebor. Til slutt pusses overflaten og behandles med voks.

- Tror du de første skulpturene var i tre?

- Ja, 99 prosent av alle skulpturer har nok vært i tre – og råtnet. Hulemannen fant nok et trestykke som jeg, og formet det. Redskapene jeg bruker her, er akkurat de samme man fant for 3000 år siden i Egypt.

Vi tusler tilbake til torpet. Härenstam skifter tilbake til dressbukse og blå skjorte. På veggen legger jeg plutselig merke til et maleri av en barnetegning. Härenstam smiler.

På akademiet overførte og forstørret jeg opp barnetegningene mine ved hjelp av et rutenett. Dette er Mattias 1973, Bestemor. Tittelen på serien var: Jeg kunne gjort det selv.

- Et pek mot slik mange ser på samtidskunsten?

- Kanskje, men den handler også om en lengsel etter noe som er gått tapt.