Hans Normann Dahl
|
- Det finnes en villskap innenfor trykkingen. Det at grafikk er langt fra forutsigbart, fascinerer meg. Det er like spennende som rafting. Man er på tynn is hele tiden, men heldige uhell kan oppstå. Det gjelder å ta vare på tilfeldighetene. Det er ikke melodien i hodet til komponisten som gir det beste stykket, men den gangen han slår feil på tangentene.
Hans Normann Dahl er vår grand old man når det kommer til grafikk og tegnekunsten. Vi møter han på Mosebekkskolens trykkeri i Oslo, som han etablerte i 1995 sammen med nå avdøde Olav Mosebekk. I tillegg til å selv undervise, er Dahl redaktør i Tegneforbundets blad Nummer og aktiv illustratør, billedkunstner og grafiker. Lekenheten, humoren, fantasien og frodigheten i fargene og streken har endret seg lite. Vi sitter ved et overfylt bord i Mosebekkskolens lokale, spiser is og venter på at Jan Martin er klar til å ta oss imot i trykkeriet i naborommet. Dahl prater rolig, alltid med et smil på lur, og ofte tenkende med hånden under haken.
- Picasso sa at kunsten måtte ta hånd om feilskjærene. Man må ikke la bevisstheten styre, men gå åpen mot lerretet eller steinen. Det ligger mer rundt oss enn vi aner. Det er lettere å programmere seg inn i enn ut av et uttrykk. Ofte lager man seg en løype man skal gå som kunstner, men feilskjær kan være viktige. Det finnes nemlig ingen seiersfanfarer i kunsten. Når et problem er løst, reiser det seg 10 nye!
|
Dahl tar frem bildene Luna I og Vin til Kunstklubben og forklarer hva han mener med å ta vare på tilfeldighetene:
- Jeg har alltid et ønske om et bestemt motiv og tror jeg har kontroll, men steinen forteller en egen historie jeg må lytte til. Da jeg skulle tegne bildet til Luna dukket det opp en profil, Luna, på steinen. Jeg er såpass overtroisk og tror at slike oppdagelser er bedre enn de jeg pønsker ut selv. Så fikk jeg øye på to nye profiler, og persongalleriet i bildet var på plass. Etter hvert kom de venetianske formene som jeg ikke kan gi en rimelig forklaring på. Enten befinner de seg i Asker, eller i et miljø med slott, broer og kanaler. På broen bak kommer en frier spillende på en fiolin. Den ferme damen er hovedpersonen i bildet. Mannen har latt henne bli igjen her ute med barn og guvernante. Hun trøster seg med fru Luna, månen. Svanene er egoistiske og gretne og blir et motstykke til idyllen.
Dahl bruker alltid rene farger, og er livredd for å blande hvitt i fargene.
- Hvitt tetner til alt, fortsetter han. - Svart derimot er den beste nøkkelen til alle farger. Luna startet i svart før kampen om fargene begynte; først lyseblått, så gult, og bildet ble grønt. Tilslutt balanserte jeg med rødt. Hvis rødfargen faller gjennom er hundre og ett ute for de 50 bildene i opplaget, og du må starte forfra. Da fargen endelig var der, ble jeg fryktelig glad. Grafikk er aldri forutsigbart.
To ganger har Dahl brukt maleriene sine som utgangspunkt for grafikken. Den eneste forhåndsskissen han har gjort var en blomstereng fra en bussbillett han kludret ned en Sankthansaften for ti år siden.
- Vin var opprinnelig et 15 år gammelt tresnitt som jeg fant i en skuff. Jeg trykket motivet om igjen som lito i gult, blått og til slutt rødt. Motivet viser en norsk jente i London med ny hatt. Bildet og den enkle streken er nokså enestående for meg. Etter hvert blir livet mer og mer kaotisk, humrer Dahl.
Lukten i trykkeriet er unik
- Hans går ikke inn i det negative fordi det ikke er lurt å gå inn i det negative.
Dahl har tatt oss med inn i trykkeriet og nordlendingen og trykkeren Jan Martin prøver å svare på spørsmålet om hvorfor Dahl aldri har laget dystre bilder. Selv blir Dahl helt satt ut av spørsmålet, klør seg i hodet og er lettet over at han ikke er på TV.
- Jeg får kjøpe noe svartmaling! Det er flaut, for kunsten skal jo være dyster, men jeg kan ikke komme på et negativt bilde! Jeg er i utgangspunktet motstander av erklært positiv kunst, men jeg er forfulgt av folk som bæljer av latter og er født med skjeve hornhinner. Mitt inntrykk er ikke at nordmenn er så melankolske. Jeg har kun møtt en tungsindig nordmann i mitt liv. Hører du noen som ler i utlandet, kan du banne på at det er en nordmann. Tragedier opplever vi alle. Spørsmålet er om vi greier å leve med dem. Munch fant for eksempel næring i sine tragedier.
Jan Martin har begynt å slipe ned en stein på en benk i trykkeriet.
- Etter at hver kunstner har tegnet på steinen og trykket ferdig, må den slipes ned med en jernskive og vann; alt fra 0,1 til 1 mm. Steinen består av flere millioner år gammel havbunn.
- Man kunne like gjerne tegnet med såpe på steinen, fettet er hovedsaken, avbryter Dahl. Han peker ut stedet der steinen skal ligge i den ene pressen. Jan Martin demonstrerer hvordan han legger farge på en rulle med en spatel. Rullen drar farge over steinen. Deretter tar en annen rull med seg papirarket samme vei. Én av fargene er på plass.
- Vi trykker en farge om dagen. Noen farger har lenger tørketid. Et opplag som Luna tar 12-13 dager å trykke. Ofte kan man blande feil farge, og da arkiverer Jan den i et plastglass. Neste gang kan den fargen være suveren. Man må ta vare på tilfeldighetene vet du, smiler Dahl.
Tekst Mette Torstensen / Foto Raymond Hans Mosken