Dette er et sjangerbrudd

Forrige

Neste

Selvportrett.  

Av Julian Blaue.

Hva er tekstilvev? Støvete stoffbilder over mormors seng, kunsthåndverk med uskyldige blomstermotiver eller kanskje tepper på kirkeveggen med Guds ord på? Vevkunstneren Hannah Ryggen brøt med sjangeren. Hun vevde avantgardekunst, stilte ut på internasjonale biennaler og kommenterte global politikk med verkene sine. Atelieret var en bondegård.

Hannah Ryggen ble født i Sverige, men forelsket seg i den norske maleren Hans Ryggen. Sammen flyttet de til odelsguttens familiegård utenfor Trondheim, fikk en datter og levde der som selvforsynte kunstnere. Provinsen ble en del av den store verdensveven. Her på Ørlandet fant autodidakten en levende vevtradisjon, plantefarger i naturen og overraskende motiver.

Evnen til å knytte sammen det personlige og det politiske viste hun allerede i det symbolsk ladede protestkunstverket Fiske ved gjeldens hav fra 1933. Mellomkrigstiden var preget av økonomiske kriser. Hannah Ryggen følte selv på dette, hennes «siste eggepenger ble hentet av hypotek-kommisjonæren». På teppet sees en gjeldsinnkrever som helt konkret fisker i gjeldens blodige hav. Fattige svømmer i det røde vannet, en av dem ligger død på stranden. Og i venstre hjørne, under en kvinne som kanskje er Hannah Ryggen selv, sitter høner. Eggehøner på bunnen av et blodig hav; et mystisk motiv. Verket utfolder seg i spenningsfeltet mellom gåtefull naivisme, politisk parodi og personlig virkelighet. Teppet er også en fremtidsvisjon. Mange økonomer i vår tid mener at penger ikke er til for å forenkle byttehandelen, slik man trodde tidligere; men i virkeligheten er knallharde avregningsenheter i forbindelse med gjeld. Alle vi som bruker penger, fisker og blir samtidig fisket i gjeldens hav. Ante Hannah Ryggen også at rolletildelingen ikke er så enkel som man tror ved første øyekast? Den fattige mannen i det blodige vannet er selv en fisker, hans fangst pynter gjeldshavets høyre hjørne, her ligger det seks døde fisk. «Å tro at dette er enkle, tekstile arbeider som illustrerer politikk, er en gedigen misforståelse», sier Marit Paasche til meg. Jeg er enig med Ryggen-eksperten, som fortsetter: «Den politiske dimensjonen er både kompleks og eksplisitt på samme tid.»

I 1944 ble Hannah Ryggens mann arrestert av nazistene fordi han engasjerte seg i motstandsbevegelsen. Ni måneder var han i konsentrasjonsleir. Hun besøkte ham der. Ut fra denne personlige hendelsen skapte hun enda større kunst, med en mer åpen metaforikk. Grini fra 1945 er et verk som viser både en politisk tragedie og en utopi: En fange sitter og maler dødningskaller mens en ung kvinnelig ridder varsler om en bedre verden. Vi trenger ikke vite at fangen er Hannah Ryggens mann og ridderen hennes datter. Men med biografismen sin foregrep hun en trend rundt årtusenskiftet vårt; man kan nevne britiske Tracey Emin som i 1999 utstilte sine personlige tekstiler i form av sin egen private seng, samt undertøy, tepper og dyner (for ikke å snakke om brukte kondomer og en truse med menstruasjonsblod). Tracey Emin gjorde sitt private kjærlighetsliv til kunst. Som Hannah Ryggen.

I samtiden sin var ikke Hannah Ryggen den eneste politiske kunstneren. Tvert om. Tendenskunst var hot i disse dagene; politisk agitasjonsmaleri. Også det naivistiske, ja infantile uttrykket var moderne. Tenk bare på Pablo Picasso som lot seg inspirere av barnetegninger og primitiv kunst. De voldsomme fargene og uttrykksfulle linjene i Hannah Ryggens arbeider var kjent fra tidens ekspresjonisme à la Edvard Munch. Også mannen hennes, Hans Ryggen, malte innenfor disse tradisjonene. Men er Hannah Ryggen da egentlig så original? Ja! For hun «malte» ved vevstolen. Her var hun dristig nok til å gjøre det hennes mannlige kollegaer bare torde å gjøre ved staffeliet, altså der det var regelen. Hun overførte malernes motiver og metoder til tekstilkunsten. Å bryte sjangeren er ofte gripende, man våger å sette seg utover normen og sier det man har på hjertet, uansett! Ville du, kjære leser, ikke bli grepet hvis jeg for å eksemplifisere dette brøt sjangeren og vevde min egen kjærlighetshistorie inn i denne artikkelen? En historie som samtidig er mitt første møte med Hannah Ryggen. I 2014 ble jeg invitert til en gruppeutstilling om terroren i Norge på Henie Onstad Kunstsenter. Det sentrale verket var Hannah Ryggens teppe fra 1958 Vi lever på en stjerne. Det hang opprinnelig i regjeringskvartalet og fikk en flenge under bombedetonasjonen 22. juli 2011. Jeg skulle med performancen min reagere både på terrorangrepet og på Ryggens teppe. Som machomann hadde jeg en gang slaktet tre eggehøns på et teater; nå, i lys av terroristens kvinnefiendtlige ugjerning, skammet jeg meg for den maskuline voldsutøvelsen. Å ta Ryggens myke vev som bakteppe for den nye fremtidsvisjonen min var opplagt. Og drømmen skulle ikke være maskulin, men feminin. Resultatet var en androgyn fremtidsutopi. Med Hannah Ryggen i ryggen forvandlet forfatterstylisten Edy Poppy meg til Julia, et levende androgynt kunstverk, med akryl, metall, plastikk, oljefarger og, ikke minst, tekstiler på menneskehud. Og det utopiske øyeblikket ble til kjærlighetens time: Edy og jeg forelsket oss i hverandre og i dag bor vi sammen som kjærester og har et lite barn. Og hva var igjen grunnen til å fortelle denne intime historien i en artikkel om vevkunst? Å vise deg, kjære leser, at et sjangerbrudd kan være meningsfullt. Som da Hannah Ryggen sprengte seg inn i vevingen med sine dypt personlige, men allikevel politiske motiver.

Vi lever på en stjerne representerer et fredelig kosmos. En mann og en kvinne står i en oval krets; en gutt og en jente, himmelen, hele menneskeheten er med. Det sier sitt at bildet av en harmonisk orden ble ødelagt i et terrorangrep på den politiske orden. Da jeg – som det levende kunstverket Julia – lot meg fotografere foran dette teppet, var det allikevel ikke bare for å protestere mot terroristens forbryterske kvinneforakt. Det var også et lite stikk mot stjernen selv. Mot Hannah Ryggens syn på familien. For er den gammeldagse rollefordelingen på teppet virkelig verdig denne geniale feministiske kunstneren? Den sentrale kjernefamilien med mannen og gutten på venstre side og kvinnen og jenta på høyre? I all beskjedenhet: Julia var et flott sjangerbrudd foran dette teppe. Helt i tråd med Hannah Ryggen.