Sjelens landskap
Av Lillian Reif.
I Halvard Haugeruds atelier henger uferdige bilder på alle veggene. Formatet er lite, men bildene har en dybde, en ro som gjør at de nærmest virker større enn rommet. Assosiasjonene går lett til Vermeer og hans små, intime malerier.
Haugerud peker på et vinterlandskap. Bildet er ikke mer enn 44 x 35 cm, men likevel, når man ser maleriet på nært hold, blir alt rundt til snø og ro. - Jeg er litt usikker på dette bildet, vet ikke helt hva jeg føler det mangler. Men det kommer. Det er derfor jeg har disse uferdige bildene hengende på veggen, slik at de kan vokse seg til.
Haugerud har malt på heltid siden han sluttet på Statens kunstakademi i 1986, med utstillinger annethvert år etter det.
- Hvorfor var det maleriet som ble ditt uttrykk?
- Vanskelig å si. Jeg ble tidlig interessert, uten at andre i familien hadde vært det. Så har det fortsatt å interessere meg. Det er komplekst og en evig utfordring. Og maleriet har jo dessuten denne egenskapen å stoppe tiden. «Her var jeg, jeg så dette.»
- Det har vel fotografiet også?
- Ikke på samme måte. Når man ser på et fotografi fra hundre år tilbake, får man en tydelig opplevelse av gamle dager. Et 350 år gammelt maleri, derimot, kan føles like aktuelt og nytt i dag. Man kan stå foran et portrett fra 1600-tallet og se inn i øynene til en person som er helt levende, helt til stede. Det er som om bildet har flyttet seg gjennom tiden, eller at det har opphevet tiden som har gått. Dessuten er maleriet en svært human uttrykksform. Det er skapt av menneskehånden, maleren har holdt i penselen. En form for avtrykk av et menneske, uten moderne teknologi. Prosessen er så langsom, så langsom – det tar mange år å lære å male, og tiden blir en del av det ferdige verket. Jeg tror kanskje denne menneskeligheten i uttrykket er en årsak til at maleriet fortsatt er levende og aktuelt, og ikke dør i en moderne, teknologisk verden.
Haugerud forteller om viktigheten av å kjenne det landskapet, det motivet han skal male.– Jeg må komme under huden på motivet, kjenne det og oppleve det. Da jeg var i Italia for å male landskap, ble alt mislykket og overfladisk. Det var fremmed for meg. På en måte blir forholdet til motivet ofte så misforstått. Motivet er jo viktig for maleren, men ikke den som ser det ferdige maleriet. Man tror ofte det er omvendt, men motivet er det som gjør at man får lyst til å male. På den måten maler man opplevelsen av motivet, ikke selve motivet.
Det føles som det er mye poesi i bildene dine.
Det er godt du sier det. Strindberg hadde et sitat av Goethe over skrivebordet sitt. Man skal ikke virkeliggjøre det poetiske, men man skal poetisere virkeligheten. Virkeligheten skal være utgangspunktet. Det er kanskje noe jeg arbeider ut i fra. I tillegg er dette å stoppe tiden viktig for meg. I japansk kunst er det et uttrykk som heter Mono no aware, som kan oversettes med Sorgen ved at tiden går. Jeg vurderer å ha det som tittel på min neste utstilling.
Han tenker litt.
Jeg vil helst ikke være en mystiker, men noe ved maleriet er jo et mysterium: Man kan stå og slite med et maleri, så gjør man noe som man ikke vet hva er, og så er plutselig noe til stede i bildet. Men så, like plutselig, kan det forsvinne igjen. Det er ikke noe man tenker seg frem til. Man står og maler, arbeider seg inn i det, så kan det oppstå noe - og da gjelder det å se det når det skjer. Du vet, grekerne sa at kunst er en blanding av techne og enthousiasmos; teknikk og det å la seg gjennomstrømme av gudene. Haugerud smiler. – Jeg skulle gjerne hatt litt mer av begge deler.
- Du har malt i mer enn tredve år. Hvis du skal snakke litt om din egen utvikling som maler?
- Ha-ha, altfor dårlig, skulle gjerne ha utviklet meg raskere. Men fra å ha jobbet mer abstrakt, eller i en slags abstrahering av motivet i norsk tradisjon, så har jeg blitt mer og mer figurativ. Eller naturalistisk om du vil. Motivet betyr mer enn før.
- Det er en veldig ro i bildene dine. Er du like rolig som kunsten din?
- Nei, det kan jeg ikke si. Nervøs som de fleste kunstnere. Og jeg vet ikke hvorfor bildene blir som de blir. Skulle ofte gjerne malt helt annerledes. Jeg leter etter motiver som jeg får lyst til å male, og tenker minst mulig på hva det ferdige resultatet skal bli. Men jeg synes jeg ser en påfallende redsel for det personlige i kunsten etter nittitallets postmodernisme. I litteraturen er man ikke så redd for det, men i billedkunsten er den kjølige, teoretiske distansen gjeldende. Jeg tror imidlertid dette forandrer seg noe nå.
- Hvis du skal plassere deg selv i en slags tradisjon?
- Velkommen til det forrige århundret! Jeg er jo en gammeldags maler som ikke er så opptatt av å være tidsriktig. Og det er ikke så mange som jobber slik jeg gjør lenger. Det gjør ikke så mye, jeg har jo hele kunsthistorien å støtte meg på. Men det var litt absurd at mine små bilder skulle få et så dårlig stempel som de fikk på nittitallet. Hvordan kunne de være så veldig farlige eller provoserende?
- Men så forandret ting seg, alt ble lov, også det å male naturalistisk. Nå har du jo utsolgte utstillinger i anerkjente gallerier?
- Ja, og jeg merker at det er en forskjell, kritikkene er ofte gode. Jeg håper det ikke bare er uttrykk for at en klokke som står stille, er riktig to ganger i døgnet. Men jeg har som sagt ikke vært så opptatt av å gjøre det riktige. Men det riktige for meg. Jeg forventer ingen stor suksess med bildene mine, men jeg prøver å arbeide godt. Man skal male de bildene man selv kunne tenke seg å ha på veggen.
- Vi går tilbake til vinterlandskapet. Haugerud viser hvor han har kuttet, viser paletten.
Desto mer figurativ man er, jo mer dempet blir fargene. Man må tilpasse fargen etter graden av figurasjon.
- Når vet du at et bilde er ferdig?
- Det er jo det med fargene, stemningen, at bildet virker naturlig som om det alltid skulle vært der. Klangen, akkurat som om man lager en sang, eller et dikt. Når det oppstår en tone i det, så skjønner jeg at jeg er inne på noe.