En byjuvel i fritt forfall

Forrige

Neste

Ulf Thorleif Hallen, overtok forretningen på 1950-tallet, som han eide frem til 2002. Han døde i 2007.  

Av Tekst Anne Marit Muri / Foto Byantikvaren og Lillian Leibnitz Hallén .

KUNST1-2012. Hjørnebygården ved Olaf Ryes plass, som siden 1930-tallet har huset Halléns konfeksjonsforretning med et utsøkt art-deco interiør, har siden år 2002 forfalt, og fra 2004 stått tomt. I 2012 er det ti år siden bygården ble overtatt av Thorstein Thune.

En byjuvel i fritt forfall

Det som en gang var byens damebutikksvane nummer én, Thorleif Hallén på Grünerløkka, er i dag en av Oslos stygge andungebygg med en fasade tilgriset av tagging. Butikklokalet har stått tomt og vært stengt for publikum siden våren 2004.

Bygården ble oppført i 1880 av den svenske arkitekten Anselm Liljestrøm. I 1931 overtok Thorleif Hallén gården. I 1932 sørget han for å bygge den om i art-deco stil i samarbeid med arkitekt Ole Sverre Kristiansen. Damer fra hele byen, selv de fineste fruer fra Frogner dro til Grünerløkka for å få inspirasjon i det som lenge var byens mest elegante damekonfeksjonsbutikk. I det staselige lokalet med filmstjernetrapp opp til annen etasje ble det på 1950- og 1960-tallet arrangert mannekengoppvisninger. Undertøy og hansker var sirlig stilt ut, og oppbevart i utsøkte treskap og skuffer.

I 1985 ble fasaden i Halléngården regulert til bevaring, og i 1992 sørget byantikvaren for at Halléngården ble oppført på sin gule liste som spesielt bevaringsverdig. Fortidsminneforeningen fattet vedtak i 1992 om å føre butikkinteriøret opp på sin liste over interiør de mener er bevaringsverdige.

I 1999 ble TV2-dokumentaren Alt for damene, en historie om konfeksjonshandler Ulf Thorleif Hallén på Grünerløkka, sendt, og flere fikk øynene opp for den særpregede bygården. Eiendomsspar ville kjøpe bygården i 2000 og la inn et bud på 15 millioner kroner, men Ulf Thorleif Hallén ville ikke selge gården. Teknisk verdi av bygården var da anslått til 19 millioner kroner, mens markedsverdien antas å ha vært 30 millioner kroner i 2002.

Hallén dement siden 1999

Den 1. juli 2002 overtar Thorstein Thune alle aksjene i selskapet som eier gården, for 6,5 millioner kroner. Han ble kjent med Ulf Thorleif Hallén på slutten av 1990-tallet, da den gamle eieren allerede var dement. I 2002 er Thune, som er født i 1964, uten fast bopel og uføretrygdet. Oppgjøret forfaller først den 1. juli 2007 med fem års kreditt på kjøpet. I juni 2003 selger Ulf Hallén sin hytteeiendom på 315 mål tomt i Eggedal for to millioner kroner, etter at han fikk en skattesmell på 1,5 millioner kroner for salget av bygården i 2002, selv om Hallén ikke hadde fått oppgjør for gården. Kjøper av eiendommen i Eggedal er en venn av Thorstein Thune, Roy Freddy Hansen. Thune sitter som varamann i Hansens selskap. I oktober 2003 får Ulf Thorleif Hallén diagnosen frontallapsdemens av lege Thor Gløer Gløersen, en sykdom som ifølge ham og Halléns tidligere fastlege Maartman-Moe har utviklet seg over lang tid, helt siden slutten av 1990-tallet. Først i 2004 oppdager omverdenen og hans to døtre at Hallén har solgt både bygården og fritidseiendommen til Thorstein Thune. Samme år må Hallén og kona Ingeborg flytte ut av leiligheten i hjørnegården på Grünerløkka. Butikken stenges for godt våren 2004, etter at Thune ved hjelp av namsmannen får stengt forretningen. Ulf Hallén flytter inn på Sofienberghjemmet denne sommeren. Høsten 2004 stevner Ingeborg Hallén Thorstein Thune for retten. Det blir rettssak, men det ender med forlik mellom partene på grunn av et testamente forfattet av Thorstein Thune og hans advokatvenn Hugo Jørgensen, et testamente Ulf Thorleif Hallén underskrev i 2002. Et av vitnene på testamentet er Roy Freddy Hansen, som på den tiden også leide tre leiligheter i Halléngården. I testamentet fra 16. juni 2002 kom det frem at Ingeborg Hallén skulle ha storparten av arven, særkullsbarna skulle kun få en million hver. Det ville si at dersom kjøpekontrakten på Halléngården ble erklært ugyldig under rettssaken, ville også testamentet blitt erklært ugyldig, noe Ingeborg Hallén ikke ønsket. Rettssaken om fritidseiendommen i Eggedal ble stanset i 2005 da Lillian Hallén fikk medhold hos fylkesmannen i klagen på at stemoren Ingeborg Hallén ikke kunne være sin manns hjelpeverge.

Datteren til Ulf Thorleif Hallén, Lillian Hallén, fører nå en rettssak mot Roy Freddy Hansens selskap Åslandseter AS. Selskapet som eier Halléns tidligere hytteeiendom i Eggedal, og der Thorstein Thune var varamann. Den 9. februar 2012 skal Høyesterett behandle spørsmålet om foreldelse av salget av fritidseiendommen i Eggedal. Våren 2011 vant Lillian Hallén frem med denne saken i lagmannsretten

Halléngården fredet i juli 2008

I 2004 beslutter byantikvaren å frede Halléngården, og Thune anklager byantikvaren for inhabilitet. Byantikvaren var ikke kjent med at salg til Thorstein Thune hadde funnet sted 01.07.02 og at Ulf Hallen hadde lagt ned driften av lokalene våren 2004. Et tips fra publikum gjorde Byantikvaren oppmerksom på at ombygningsarbeider hadde påbegynt i lokalene, og etaten gikk etter å befart bygget, umiddelbart til midlertidig fredning 02.06.2004. Byrådet i Oslo går også inn for å frede Halléngården. Thune fortsetter å la bygården forfalle. I 2007 stevnet Thune Oslo kommune og Byantikvaren med et erstatningskrav på 60 millioner kroner, men vant ikke frem. Hallén-gården blir endelig fredet i juli 2008.

Ny byantikvar våren 2011

Byantikvaren i Oslo, Janne Wilberg sendte brev til gårdeier, Thorstein Thune i november 2011, med informasjon om offentlig sikring av bygården. Flere etater, blant annet brann- og redningsetaten, plan- og bygningsetaten, politiet, samt byantikvaren har nå slått seg sammen, for å ta seg inn i bygården for å utbedre skadene. Thorstein Thune har fått flere varsler, men møter ikke opp til avtalte møter med byantikvaren. 1. april 2011 ble Janne Wilberg utnevnt til ny byantikvar i Oslo.

- Jeg var sammen med fungerende byantikvar på møte og befaring med Thune allerede før tiltredelsen. Det var da enighet om at Thune skulle komme tilbake over påske for å fremlegge planene for bygningen. Da ingenting skjedde tok jeg kontakt med Thune før sommerferien i 2011, men uten resultat. Etter ferien tok jeg kontakt igjen, også da uten å få kontakt med Thune, sier Wilberg til KUNST.

- Gården er i sterkt forfall. Det er blant annet vannlekkasje i bygningen. I sommer var bygården dessuten okkupert. Politiet ble tilkalt for å jage vekk okkupantene. Vi vil gjerne finne en løsning på problemene og ha dialog med eier. Byantikvaren har igangsatt fredning av bygningen og har forsøkt å få til et samspill med eieren. Målet vårt er å ta vare på den kulturhistoriske verdien som bygget representerer og samtidig legge til rette for ny bruk. Dette har ikke gitt resultater. Når bygningen begynner å bli farlig for borgerne i Oslo by, må vi imidlertid si i fra og handle aktivt for å sikre at ingen blir skadet.

Lite samarbeidsvillig eier

Kjernen i problemet slik jeg ser det, er at det er svært vanskelig å få til en konstruktiv dialog med eieren, mener Wilberg. Dersom et fredet bygg har en eier med den rette innstillingen til samarbeid, kan man sammen skape arkitekturperler i byen. Det er viktig at eiere av gamle bygg har en positiv innstilling til samarbeid, og ikke ønsker byantikvaren dit pepper`n gror. Både byantikvaren og riksantikvaren har bevilget penger til oppussing av Halléngården. For å ha mulighet til å følge opp bevilgningene må eier samarbeide med myndighetene. Vi kan ikke følge opp våre vedtak uten et formelt ja fra eieren. Når eier har kommet på banen og sagt ja til samarbeid vil vi blant annet sikre butikkinteriøret fra 1932, som inneholder særpregede skuffer og skap. Mange storbyer i Europa, blant annet Madrid, har funnet gode løsninger i fellesskap med eier og myndigheter for å sikre gamle butikkulturperler.

Hun fortsetter: - En av de største utfordringene vi har med dagens lovverk, er at myndighetene ikke har noen sanksjonsmuligheter når en eier vanskjøtter en bygård. Vi kan kun gripe inn med en midlertidig sikring dersom bygget er en fare for omgivelsene. Det er ikke likegyldig for byens befolkning hvordan en bygård ser ut. Ved å ta vare på arkitekturperlene skaper vi felles opplevelser for byens befolkning. Heldigvis er det nå forslag til endring i byggesaksforskriften. Forhåpentligvis vil dette gi oss bedre mulighet til å sanksjonere mot eiere som lar bygårdene sine forfalle. Med den rette eier av Halléngården kunne vi bidratt til ny aktivitet i bygården, og gjerne lagt til rette for et attraktivt handelssenter, til glede for Oslo bys befolkning. Store forretningskjeder bør se verdien av å være med på å bevare historiske bygg i byen, det kan faktisk gjøre Oslo til en triveligere og mer attraktiv handelsby, sier Wilberg.- Stabile fysiske rammer kan bidra til økt trivsel og bedre psykisk helse for byens befolkning. Inspirerende miljø i en by er med på å skape magi. Selv ville jeg aldri vært foruten mine opplevelser på gamle Møllhausen konditori, som i dag er forsvunnet, men som lå i Karl Johans gate der Scotsman holder til i dag. Barndommens kaféminner i det stemningsrike interiøret over tre etasjer, der vi drakk cola av små glassflasker, og fikk prøve nyheter som softis og iskremsoda, sitter som spikret i meg ... Heldigvis fikk jeg også oppleve Hallénmagasinet før det forfalt, og håper det vil gjenoppstå i ny prakt. Arkitektur på sitt beste er som vakker musikk for meg. De fleste mennesker har i seg en visuell følsomhet og en medfødt trang til å se rommet, og ikke bare overflaten ...

Hallén flikket alltid på fasaden

I glansdagene til varemagasinet hadde Thorleif Hallén rundt 30 ansatte i forretningen og to systuer, forteller Halléns datter, Lillian, til KUNST da vi kontakter henne.

- I 1985 hyret faren inn maler Olaf Mosebekk for å dekorere veggen i trappehallen opp til 2. etasje med store veggmalerier. Når kundene skulle opp i 2. etasje, steg de på polerte trappetrinn av flammebjerk, sier Lillian Hallén.- Min far var alltid opptatt av å holde Halléngården i god stand både ute og inne. Han var stolt over alle bevaringsvedtakene, og målet var at butikken og bygården skulle være en berikelse for byens befolkning. Han kostet, vasket og måkte fortauet og flikket konstant på fasaden, helt til han ufrivillig måtte flytte ut av bygården våren 2004. Far hadde ikke rettshandleevne i 2002, og var helt hjelpeløs i 2004, noe hans lege Thor Gløer Gløersen har bekreftet.

Ulf Thorleif Hallén ble skilt i 1970 fra Lillians mor, og giftet seg på nytt i 1973 med Ingeborg Tveit Hallén. Begge kvinnene lever i dag. Lillians mor er 76 år, stemoren er 85. Hallén døde 19. mai 2007. I hans testamente som ble skrevet i 1973, var det hans to døtre som skulle arve alle Halléns verdier. Først den 1. juli 2007 kom kjøpesummen for bygården, den var da på 4,5 million.

- Etter vår oppfatning innyndet Thorstein Thune seg, hos min far, og fikk han til å skrive under på dokumenter som har fått fatale konsekvenser for Hallén-familien. Ulf Thorleif Halléns siste ønske var at Halléngården skulle bli godt ivaretatt. Han elsket sine døtre og sine barnebarn, og ville at vi skulle overta og drive gården videre i hans ånd. Mitt høyeste ønske er at Halléngårdens forfall snart kan ta slutt, og at bygården på sikt kan gjenoppstå slik den var i sine glansdager, sier Lillian Hallén.

KUNST har fått følgende kommentar fra Thune, på spørsmålet om hvorfor bygården forfaller. For å få innsikt i saken hans må vi lese et dokument på 70 sider, som han skrevet. Han gir ikke informasjon om hvordan dette dokumentet kan fremskaffes. Han vil heller ikke opplyse om navn på sine advokater i saken.

Thorstein Thune sier han har vært i møte med alle berørte etater, og at vannskaden på Halléngården skal repareres i mars/april 2012.

På den annen side sier han at han ikke har mottatt brev som byantikvaren har sendt han i november 2011.

Kilder: Byantikvaren, Hallenfamilien, Dagens Næringsliv fra 2007.