Jakten på ursteinen

Forrige

Neste

CIRCLE OF LIFE  

Av Mette Dybwad Torstensen.

KUNST 4-2012: HVALER (KUNST): Det er bare å kikke ut av vinduet i det hvite skipperhuset til maleren og billedhuggeren Hagbart Solløs for å se hvor han henter inspirasjonen fra. I et telt av presenninger står det skulpturer med titler som Black movement, Bue, Broken wall, Evolusjon, Forløsning, Forward og Fragment. Titlene kunne like gjerne vært risset inn på kobberskilt og festet på Hvalers skulpturelle svabergformer som omgir oss. Det er urfjellet. Men for å bli til kunst må det temmes av en menneskehånd. Kultur versus natur.

- Noe slikt som det naturen skaper, kan jeg aldri kopiere. Men flere skulptører har skåret ut stein og brukt den som en skulptur, minnes Hagbart, mens vi rusler rundt det gamle småbruket på Hvaler, hilser på hønene og kikker forsiktig over kanten av stupet som går ned i kanalen som skiller Spjærøy fra Vesterøy. Hit kom Hagbart for 20 år siden med to små barn og kona, som er jordmor. Og fra den lille idylliske plassen har han prosjektert monumentale offentlige utsmykninger til hele landet og til utlandet, av dem er Fredsmonumentet på Youngstorget og fontenene i Härnösand i Sverige de største.

J- eg liker å lage offentlige skulpturprosjekter. Du treffer folk i alle aldre på hjemmebane, og mange har ennå en terskelangst for gallerier. Men nykonseptualistene puster oss gamle billedhuggere i nakken. Sånn er det, og sånn skal det være. Det er ikke lenge siden vi var der - nå er det vi som er gammeldagse. Men jeg etterlyser ungdom som kan videreføre håndverket ... og som ikke er redd for kroppsarbeid.

- Men du må jo lage kunst som konkurrerer med den visuelle støyen rundt oss, samtidig som den sees av så ulike mennesker?

- Ja, man provoserer. Du setter et element midt i et område der folk ferdes. De blir kanskje påtvunget en opplevelse de ikke velger selv. Det har vist seg at det tar rundt ti år før det aksepteres. Genus loci. Stedets ånd. Sånn sett kan man ikke sette hva som helst der, det bør være en kvalitativ grunn for å sette en stein i veien for folk! Ja, det er en interessant greie det der ... Skulptur er kontemplativt sammenlignet med det som skjer så raskt, en stille motvekt.

Han tenker litt.

- For hva skal vi med kunst egentlig? Norge er et nokså åndsfattig land. Vi har hengt langt etter Europa, men nå utvikler kunsten seg bratt og fort hos oss, i motsetning til Europa som har hatt en slakere kurve. Kunsten har en funksjon, nemlig å bygge et sosialdemokrati. Kunst er essensen av en sivilisasjon.

En fri barndom

- Jeg vil egentlig ikke ha så mye tekst om meg, men vis heller flere bilder av kunsten, sier han og smiler. Vi tar oss likevel plass til en liten oppsummering:

Hagbart er født i Alta, men flyttet til Nedre Eiker utenfor Drammen, og videre til Jondalen ved Kongsberg.

- Det var virkelig en grønn barndomsdal, og vi tilbrakte mye tid på fjellet. Pappa var eneste lærer på skolen og hadde bare åtte elever fra 1. til 3. klasse! Jeg husker at han skrev i karakterboka mi: Hagbart er en snill og grei elev, og jeg håper det samme hjemme. Det var en fri oppvekst med mye nærhet til naturen.

Hagbart var tidlig en kunstnersjel. Han dekorerte den ene veggen på barnerommet med en Miró-kopi! Egentlig var det musiker lærersønnen ville bli, og han gikk i lære hos Magni Wentzel tidlig på 1970-tallet. Men det ble aldri noen musikkarriere. I stedet bar det til landbrukshøyskolen på Jæren.

- Dette var den grønne bølgen på 1970-tallet, må du huske, der alle drømte om et småbruk med biodynamiske grønnsaker. Jeg mener ennå at jordbruket lider. Det er primærnæringen vi lever av, understreker Hagbart.

Slik som han avdekker lag for lag av urmaterialet i steinskulpturene sine og stadig påfører nye lag i maleriene, faller også puslespillbrikkene sakte på plass i bildet av hvem billedhuggeren er. Fra jordbruket gikk Hagbart til dreieskiva og keramikklinja på Kunst- og håndverkskolen i 1977.

- Jeg ble etter hvert ganske lei av å være bundet av sentrifugalkraften på dreieskiva. Jeg gikk over til Eilif Mikkelsen for å lære å modellere fritt. Men den beste måten å lære form på er å studere anatomi. Det tredje året kom jeg inn på Kunstakademiet, og jeg droppet diplomoppgaven i keramikk. Per Palle Storm hadde akkurat sluttet som lærer etter sin dominante preferanse for figurativ skulptur på billedhuggerlinjen. Elevene var sultefôret på den eksperimentelle og abstrakte skulpturen som dominerte i Europa og USA. Det var som om demningen brast på Akademiet da Per Palle sluttet. Boge Berg, som overtok som professor, var opptatt av at alle skulle finne sitt uttrykk. Det var helt naturlig at jeg søkte et abstrakt formspråk.

- Jeg ble etter hvert ganske lei av å være bundet av sentrifugalkraften på dreieskiva. Jeg gikk over til Eilif Mikkelsen for å lære å modellere fritt. Men den beste måten å lære form på er å studere anatomi. Det tredje året kom jeg inn på Kunstakademiet, og jeg droppet diplomoppgaven i keramikk. Per Palle Storm hadde akkurat sluttet som lærer etter sin dominante preferanse for figurativ skulptur på billedhuggerlinjen. Elevene var sultefôret på den eksperimentelle og abstrakte skulpturen som dominerte i Europa og USA. Det var som om demningen brast på Akademiet da Per Palle sluttet. Boge Berg, som overtok som professor, var opptatt av at alle skulle finne sitt uttrykk. Det var helt naturlig at jeg søkte et abstrakt formspråk.

Etter tre år ved Akademiet dro Hagbart til Pietrasanta i Italia i 1983 for å lære mer om marmor og håndverket.

- Jeg hadde selv bakgrunn som kroppsarbeider, så det var lett å velge billedhuggerfaget. Kroppsarbeid er i grunnen nesten et skjellsord for i dagens kunstmiljø. Men som billedhugger er dette essensen. Vel hjemme i Norge jobbet jeg i studioet hos Asbjørn Høglund. Han viste meg hva det hele dreide seg om; ikke bare kunsten med stor K, men planleggingen og prosjekteringen. Det er mange billedhuggere som får sjokk når de begynner for seg selv. Jeg fikk en forsmak på hvordan man organiserer de store prosjektene og utsmykningene.

- Når vokste uttrykket ditt frem?

- Det var nok hos Asbjørn. Jeg ville også ut i verden, og var fascinert av Constantin Brancusi, Karl Prantl, Giacometti og særlig den japanske billedhuggeren Isamu Noguchi. Da jeg oppdaget kunsten hans, var det et sjokk, det han hadde gjort for 30 år siden var det jeg ville gjøre de neste 30 årene!

Urlyden i fjellet

Vi blir avbrutt av en hakkespett og tar med kaffekoppene og går over i atelieret. Flere gitarer avslører at musikken ennå er en del av livet hans, og han avslører at han jammer en del med sønnene sine som fører musikken videre, så musikkutdannelsen var ikke helt bortkastet. Bøkene på det selvhugde bordet avslører interesse for taoisme og meditasjon. I flere av maleriene hans kan man kjenne igjen de abstrakte formene fra skulpturene som hovedelementer i forgrunnen, men i bakgrunnen og rundt er det flere dyp, mykere overganger og større spørsmål.

- Jeg prøver å fatte en link mellom det abstrakte maleriet og skulpturen, det må være noe … ja … energien i de to ulike mediene. Det er deilig å kunne male inne om vinteren og hugge ute om sommeren, ja, i alle fall når man er litt oppe i åra. Med himmelen som tak, som keiser Cæsar sa.

Noen av bildene er dominert av flere sirkler som fra en snurrebevegelse. Hagbart avslører teknikken:

- Teknikken kalles osilasjon og oppstod med dadaistene. Man fyller en boks med et lite hull i bunnen med maling og henger den i en snor over lerretet og lar den bevege seg rundt.

- – Bildene kan minne om landskap, akkurat som formene på skulpturene er konkrete steiner i det samme landskapet?

- Ja, det er ukjente landskap, indre kanskje. De skal være utfordrende å finne frem i. Jeg svetter faktisk mer av å male enn å hugge, både fysisk og særlig mentalt. I maleriene handler det om å finne en energi. Jeg unngår å male faktiske landskap. Da bindes betrakteren og opplevelsen. Betrakteren skal fullføre verket med sin deltagelse og engasjement. Å lage kunst er jo en spesiell form for kommunikasjon. Jeg maler ikke de store fortellingene – det er eksistensielle problemstillinger og et følelsesspekter jeg prøver å dekke. Fra den dypeste sorten til den lyseste. Jeg prøver å se de store perspektivene.

På gulvet ligger fire sorte former som ved første øyekast kunne vært laget av naturens egen skaperkraft, men ved nærmere ettersyn er de buktende formene nøye planlagt og delvis polert.

- I steinen beholder jeg noe rått; urmaterialet. Andre områder poleres og bearbeides. Slik oppstår en kontrast mellom det uferdige og det menneskeskapte. I dette spenningsrommet kan det dukke oppe noe nytt, nye tanker. Men det er en langsom prosess, det skal ikke gå fort, med time etter time på den samme steinen i den samme fargen i motsetning til maleriets brede palett. Man må tenke og ikke tenke. Steinen er jo mange millioner år gammel, en upløyd mark. Når den deler seg, er det ingen som vet hva den gjemmer. Ur, ur, ur – det er det det er ... I Boalt i Sverige var vi nede i en 90 meter dyp fjellsprekk, og vi syntes det kom svake stemmer fra fjellet på et ukjent språk. En urmumling. Det kan ha vært vinden og naturlige forklaringer, men vi var 700-800 millioner år tilbake i tid der nede. Det er et tidsperspektiv å være en del av!

- Konkret stein og flyktig maleri, kan vi oppsummere det slik?

- Ja, det kan du si.

SYMPOSIER = skulptursamlinger

Siden 1950-tallet har symposier vært en viktig arena for billedhuggere; en samling der billedhuggere fra hele verden møtes for å jobbe og utveksle ideer og erfaringer, gjerne avsluttet med en utstilling. De første symposiene ble startet av Karl Prantl i St. Margareten øst for Wien. I dag er de meste kjente og eldste International Summer Academy i Salzburg, som har vært avholdt i 20 år, og symposiet i Larvik.

Hagbart Solløs har deltatt flere ganger ved symposiet i Larvik. I år er han med på et symposium i Eide, hvor billedhuggerne gjennom et samarbeid mellom kommunen og næringen har fått fritt spillerom til å smykke ut Atlanterhavsveien.

- Dette er en helt utrolig mulighet for en billedhugger. Du får et fritt tema, og dimensjonene har ingen begrensinger. Du kan jobbe eksperimentelt, samtidig som det er monumentalt, forteller Hagbart.

Hagbart Solløs (f. 1951)

Norsk billedhugger bosatt på Spjærøy på Hvaler.

Utdannet keramiker ved Statens håndverks- og kunstindustriskole 1977-1980, Statens kunstakademi under Boge Berg 1980-1985 og marmorstudier i Italia.

Inspirert av Isamu Noguchi, av japanske hageanlegg og zenbuddhistisk tankegang.

Han har utført en rekke offentlige utsmykninger, som fontene på Østre torv i Hamar, et tredelt verk i Härnösand i Sverige, 1990 ved Bærum nye rådhus i Sandvika, Sete ved Kongsberg nye rådhus, Portal på Akkerhaugen i Telemark, Opprinnelse i Universitetet i Tromsø og Forflytting for NSB i Fredrikstad.

En monumental skulptur til Sunndalsøra kommune, ferdig i 1996, har en diameter på åtte meter - et gigantisk solur, med slagskygge fra en seks meter høy aluminiumssøyle.

På Youngstorget i Oslo står hans store Fredsmonument, avduket i 1997.