Fuglefrykt og et hjerteinfarkt




Av Metet Dybwad Torstensen.
KUNST2-2012: Halvparten av Europas totale fuglebestand har forsvunnet siden 1980. Det er moderniseringen av landbruket som har mesteparten av skylda. Kunstneren Gunilla Holm Platou har fått med seg billedkunstner Ronny Bank og fugleforskeren dr. Christian Pedersen på kunstprosjektet og utstillingen Rødlista. : nilla maler de truete fugleartene fra The Red List of Threatened Species, mens Bank maler landskap. Det er duket for et nokså annerledes kunstprosjekt.
Fuglefrykt og et hjerteinfarkt
Telefonen ringer i redaksjonen i KUNST rett etter lunsj i midten av januar. Det er Gunilla Holm Platou. Jeg hører galleristen si:
Hva, har han fått et hjerteinfarkt? To operasjoner?? Noen dager etter at vi intervjuet dere? Og han ligger på Riksen nå? Men han vil likevel kjøre utstillingen som planlagt etter påske?
Et par dager senere kommer en e-post fra kunstneren Ronny Bank:
Hei, det er utrolig hvor fort man kommer seg av et hjerteinfarkt. Jeg er rusa på medisiner, men er på PC-en. Nå skal jeg begynne med Zumba for å trene meg opp. Men du må gjerne bruke dette i artikkelen. Dette er en del av meg, som alt det andre! Jeg har brent lyset i begge ender og i alle retninger i mange år ... Og det verste er faktisk at jeg ble fortalt for ti år siden at dette ville skje meg i fremtiden. Men jeg hadde sannsynligvis gjort akkurat det samme en gang til. Lidenskap er noe dritt slik ... He he.
KUNST + FORSKNING = UTSTILLING
SANDE (KUNST): At kunst og forskning har mye til felles når det gjelder arbeidsmetode, har kommet frem i flere intervjuer i KUNST. I prosjektet og utstillingen Rødlista med Gunilla Holm Platou, Ronny Bank og forskeren dr. Christian Pedersen er de to så tett forbundet at de egentlig ikke kan skilles. Ved å la forskning og miljøvern bruke en kanal og et språk som kunsten, når det gode budskap frem på en helt annen måte, og til et nytt publikum.
KUNST parkerer utenfor den gamle stasjonsbygningen i Sande i Vestfold. Her har Gunilla Holm Platou, sammen med mannen Eivind Stoud Platou, bosatt seg med atelier, kontor og galleri i det gamle godshuset på tomta. Den tidligere AD-assistenten fra de kjente reklamebyråene Saatchi & Saatchi i Barcelona og Norge, McCann og Bates, og det kjente TV-fjeset på TV2, har for lengst etablert seg som anerkjent billedkunstner. Likevel er det kuene som har fått mest oppmerksomhet til nå; og KU-Gunilla er en nærmest oppbrukt overskrift i norske medier sammen med interiørartikler fra det gamle trehuset med vinklinger som tilbake til landet og hoppet av karrierekarusellen. Titler og grafiske trykk som LynKUrs, MøllKUler, KU Kong og KokeKUnst har uten tvil hatt en sterk folkelig appell. Men nå har kuene blitt forlatt til fordel for en mer flygende art: Fuglene. Ku-dolokket til Gunilla og Vestfolds fantastiske ku-modeller skal hvile som temaer i denne artikkelen.
- Fra ku til fugl,
ler Gunilla over forslaget til en platt heading og forteller en kort historie om hvordan mange forveksler Galleberggata og Gallebergveien når jeg beklager feilkjøringen og forsinkelsen.
- Sønnen min hadde bursdag, og plutselig ble det levert en vilt fremmed jente på døra, og foreldrene dro i hui og hast. Jeg spurte om hun kjente sønnen min, men nei, det gjorde hun ikke. Hun skulle vært på en bursdag i Gallebergveien,
ler Gunilla mens jeg setter meg ned sammen med Ronny og Christian.
- Ja, jeg lurer på hva de vil si når du viser til en kunstutstilling på neste års forskningsrapport, Christian,
åpner Gunilla samtalen om kunsthybridprosjektet Rødlista.
- Ja, det kan du si. Vi benytter jo uten tvil en ny kanal og når et helt annet publikum med budskapet vårt! Men det er jo din baby,
svarer Christian.
- Ja. Jeg hadde jobbet med fugler lenge, ved siden av kuene. Da de ringte fra Fineart og lurte på om vi kunne få til en utstilling til våren, kom jeg etter hvert på dette prosjektet og gjorde en del research på fuglearter. Men jeg måtte ha med noen flere på laget. Ronny kom derfor på banen med sine stille landskapsbilder, og neste mann som jeg spurte, var Christian, som faglig alibi. Etter en peptalk med deg, Christian, ble jeg helt svimmel på en veldig bra måte, jeg var helt høy den dagen! Jeg dro ned til dere på Norsk institutt for skog og landskap, og fikk masse kjøtt på bena til prosjektet,
forteller Gunilla.
- Norsk institutt for skog og landskap er et nasjonalt institutt for kunnskap om arealressurser som forsker og framskaffer informasjon om skog, jord, utmark og landskap. Vi formidler kunnskap til myndigheter, næringsliv og allmennhet for å sikre bærekraftig forvaltning og verdiskapning,
legger Christian til.
- Det jeg har lært, er at når fuglebestandene synker, er det en god indikator på at noe er veldig feil. Ja, man har jo historien om hvordan man tok med en undulat i bur når man gikk ned i kullgruvene i gamle dager, og hvis den døde, var det et tegn på at det var for lite oksygen, og man burde skynde seg opp. Omtrent slik fungerer fuglene i dag også. Halvparten av Europas totale fuglebestand har forsvunnet siden 1980, og det er blant annet moderniseringen av landbruket som har mesteparten av skylda, men også nedleggelse av marginale landbruksområder. Men ingen skriver om dette i noen aviser,
forteller Gunilla engasjert.
- Når Øst-Europa nå blir mer og mer modernisert, vil det bli enda færre fugler i Europa i årene fremover. I det moderne jordbruket har man store treskemaskiner som gjør at man må bygge ut naturen og foreta store arealendringer som å fylle igjen dammer, tjern og bekker for at treskemaskinene enkelt skal komme frem. Ved å fjerne våtmarksområdene tar man bort de viktigste hekkehabitatene for mange fugler! Flere fugler hekker også på grasmark, men dette blir slått før ungene blir store! Man må innføre mekanismer i jordbruket som kan ta vare på fuglelivet før det er for sent. Så dette er uten tvil en politisk sak. Det store antall arter på Rødlista, eller The Red List of Threatened Species, er et vitnesbyrd om at vi fjerner leveområder, og at mennesker og dyr ikke lever sammen på en bærekraftig måte,
supplerer Christian.
Så hva skal man gjøre? skyter Ronny inn.
- Man må etablere mekanismer og subsidier som restaurerer tilstrekkelig med landskap slik at naturen og fuglene kan komme tilbake. Man må rett og slett grave opp dammene og bekkene og få fuglene tilbake. Men det er også viktig å hindre at jordbrukslandskapet gror igjen der gårder legges ned. Mennesket er en viktig del av løsningen, og man er avhengig av grunneierne. Mange av artene som trives i det historiske jordbrukslandskapet, er der på grunn av mennesket, men mekaniseringen og intensiveringen blir en trussel. Vi må heller ikke glemme at mye natur og jordbruksareal legges under asfalt og betong grunnet veiutbygning, kjøpesenter og boligområder,
legger Christian til.
- Så det er et politisk prosjekt til syvende og sist?
både spør og bekrefter Gunilla.
- Ja, på en måte, men den må baseres på biologisk fagkunnskap, ellers blir det forvaltning i blinde. Men det haster, artene forsvinner fort. Og har en art forsvunnet, får vi den aldri tilbake.
- Du fortalte meg at vi faktisk må akuttverne 5 prosent av skogen for å redde situasjonen der?
- Vern av natur, som ikke er avhengig av skjøtsel, er det mest effektive middelet for å sikre at arter ikke dør ut. Vi fikk økt skogvernet til 2,5 prosent like før jul. Men på lang sikt bør faktisk 10 prosent vernes. I Finland mener forskere at 20 prosent bør vernes! Man snakker om en utdøingsgjeld i forskningen, der arter bruker lang tid på å forsvinne selv om de optimale leveområdene raskt blir borte. Denne forsinkede effekten gjør at det ofte er vanskelig å forutsi konsekvensene av inngrep på det biologiske mangfoldet fordi det er summen av inngrepene som er avgjørende. Helheten er viktig! Problemet er at politikerne ikke setter konkrete mål for vern og med tidsfrister, derfor blir ting hele tiden utsatt, selv om forskningen forteller hvor mye som MÅ vernes! I Norge er det nesten bare vernet fjellområder, der er det jo bare stein og få konflikter sammenlignet med der det biologiske mangfoldet finnes - i skogen og i kulturlandskapet.
- Alle vil jo ha naturen, men ikke alle er villig til å gjøre noe,
sier Gunilla.
- Men jeg forstår jo bønda også, de er jo avhengig av en inntekt,
sier Ronny.
- Ja, og mange arter er jo der også fordi vi har kulturlandskap og jordbruk. Tårnseileren og låvesvalen er for eksempel avhengig av insektene som grisen og kuene til Gunilla tiltrekker seg. Men jeg må legge til at noen arter er det naturlig få av. Men det er artene som har en negativ utvikling over tid, som vi bekymrer oss for. Det er det vi har overvåket de siste 11 årene i landskapsovervåkningsprogrammet vårt.
- Så jordbruket før krigen var bedre for fuglebestanden?
spør Ronny.
- Ja, men du må enda lenger tilbake før du finner det virkelig historiske jordbrukslandskapet i Norge, før gjødslingen og mekaniseringens tid. Men det skjedde et brekkpunkt omkring 1950, da man ville intensivere matproduksjonen etter krigen. Intensjonen var god, men den hadde en bakside, som vi ser av Rødlista i dag.
- Ja, det finnes fem ganger mer innsekter i en usprøytet åker, og det sier seg selv at fuglene trives godt der. Men vi må fortelle om hortulanen som dere ser på veggen der. Der sitter hannene igjen i åkerrestene sine og plystrer mens damene flyr ut. Jeg likte så godt den arten ...
- Akkurat som gutta som sitter igjen i distrikts-Norge med fiskebåtene sine,
fleiper Ronny.
- Men er det slik at du, Christian, korrigerer fuglene til Gunilla? spør jeg.
- Nei. Dette er Gunillas tolkninger. Jeg forsker og overvåker det biologiske mangfoldet, men dette med kunst er helt nytt. Jeg tenker at ivaretar man naturen, så ivaretar man også kulturen. Det fine er at jeg nå får jobbe med en helt annen målgruppe enn å skrive en artikkel i en publikasjon som kun leses av et fåtall mennesker i hele verden.
Du preker for menigheta! Det er viktig å koble inn andre krefter i kunstverdenen, jobbe på tvers av fagområdene, koble på folk som kan helt andre ting enn meg, som kan klø deg litt oppe i hue. Dette er en utstilling om truete arter, og hva som gjøres for å bevare dem. Malerier vil knyttes sammen med informasjonsplansjer om de truete artene samt handlingsplaner og annen info fra Rødlista. Maleriene er frie tolkninger, de er ikke et bilde av en fugleart. Det er mye føleri også. Jeg lever på en måte av følelsene mine. Jeg vil ikke at fuglene skal være superrealistiske gjengivelser, nei.
- Og landskapene, er det landskapene som er truet på Rødlista?
Bank retter seg opp på stolen.
- Nei, landskapene mine er kanskje formet av menneskehender med spor av at et menneske har vært der, som en skogshogst, en lyktestolpe, en båt eller et hus. Det ligger mye spenning i å vite at noen har vært her og satt igjen et slags fingeravtrykk.
- Jeg tror at folk stopper opp og dveler lenger ved landskap der det er et spor av mennesker og noe gjenkjennbart, enn hvis det ikke hadde vært der,
kommenterer Christian.
- Det er en ro i bildene dine, roser Gunilla.
- Jeg vil at bildene skal ha ... et pust ... Jeg har et mål. Når du hører en melodi igjen som du hørte da du kanskje var 16 år og danset på skolen, gir den deg en god følelse. Den god-følelsen vil jeg at bildene mine skal gi. De skal ikke være et stort wow, men en stille, god ting.
- Det er en bra visjon. Navigerer du etter din egen god-følelse, da?
smiler Gunilla, som tar på seg journalisthatten for meg.
- Ja, i grunnen. Mange skriker og jobber med intense ting. Det er ikke noe for meg.
- Jeg har en sjampoflaske som jeg fikk da jeg var 14 år, men jeg klarer ikke kaste den fordi lukten er så full av minner,
assosierer Gunilla. - Men tar du fotografier først?
- Noen ganger setter jeg meg på toget til Bergen og fotograferer hele veien opp. Men jeg er egentlig ganske urban, og tar aldri på meg skia eller trasker rundt i skauen. Kanskje dette handler om en slags avstandsforelskelse? Siden jeg ikke har et romantisk forhold til naturen som en naturens mann, synes jeg det er interessant å jobbe med landskap! Jeg har et blikk utenifra på en måte, en annen vinkling. Jeg vil vise landskapene vi nå suser forbi, der vi før satte oss ned og tok en is. Jeg elsker også gamle grusveier som fører ingensteds, til min kones store fortvilelse. Å kjøre fra Vestlandet til Oslo tar ganske lang tid sammen med meg ...
- Naturen har jo en verdi i seg selv om vi ikke er der som menneske; ikke alle som bruker naturen, går på to ben og har på deo,
ler Christian. - Og hvis vi ikke fokuserer mer på å bevare den levende naturen, vil balansen mellom kvalitetene og opplevelsene også ødelegges, og Kittelsen-skogene, norske romantiske landskapsbilder og Hardanger-epletrærne folk ser fra norske cruiseskip, forsvinne. Landskapene er nøkkelen i debatten om truete arter.
På veggene rundt oss titter de truete, og kanskje litt frustrerte, fuglene ned på oss mens debatten tar en politisk vending der Christian oppgitt uttrykker at natur og miljø dessverre oftest kommer i siste rekke etter bomringer, bensinpriser og Drillos. Visjonene fyller det gamle godshuset i Sande. Kanskje kunsten kan hjelpe til en bedre verden? Christian er frustrert over hvordan biologene skaffer kunnskapen over hva som må gjøres for å redde artene, men altfor lite skjer og for sent, en politisk handlingslammelse. Og Ronny kritiserer politikerne for å være redde for politisk selvmord. De tre konkluderer med at tiden er inne for en revolusjon med en modig politiker som tar grep om hva slags verden vi skal gi videre.
- Når en art er borte, er løpet kjørt ...
sier Christian.
- Det er kjipt ...
legger Gunilla til.
- Vi kan ikke fortelle hva barnebarna setter pris på, men mennesket er her på grunn av naturen,
avslutter Ronny.
Han reiser seg for å strekke på stive knær etter flere år som topputøver i kickboksing. Og med de stive knærne kommer hele livshistorien til den tilsynelatende nøkterne landskapsmaleren som to dager senere skal få sitt første hjerteinfarkt:
- Jeg var han skumle i oppveksten, Ronny, offentlig dyslektiker og hyperaktiv med et rufsete rykte som gikk foran meg. En rabagast som hadde behov for adrenalinkick, og jeg gjorde mye man ikke skulle gjøre, før jeg fylte 14 år. Men det var aldri ondsinnet, og jeg har faktisk aldri slåss. Jeg kunne stjele i en butikk og levere det tilbake i en annen. Det var kicket jeg søkte. Jeg var synlig i bybildet i Drammen, og ble etter hvert en del av Depeche Mode-miljøet på 1990-tallet. Vi hadde egen frisyre og klær, og mange trodde vi var homofile eller nazister. Men vi var bare ihuga fans av Depeche Mode.
- Men du var en freak,
sier Gunilla.
- Ja, knebukse, svarte Dr. Martins og bukseseler var ikke hverdagskost på den tiden,
ler Ronny. - Da jeg var tolv år, ga mora mi meg en bok om Andy Warhol. Jeg visste da at det var kunstner jeg ville bli. Men selv syntes jeg barndommen var fabelaktig. Jeg lærte meg alfabetet i sjette klasse og brydde meg ikke om noen trodde jeg var nazist. Hver dag var en bra dag. Dysleksien gjorde meg kreativ. Men nå må jeg ha litt luft.
Krykkja, en tallrik måkeart, men der bestanden har gått ned med rundt 80 prosent de siste 30 år, har blitt til et ekspressivt bilde på veggen gjennom flere måneder. Gunilla forteller om de tre stadiene hun ofte bruker:
- Det første er å helle og søle maling i mange lag, så tegner jeg fuglen med oljepastell eller oljestift (ikke kritt, det blir for porøst), og så maler jeg de siste strøkene (maskeringen) med pensel.
På et bord ligger Gunillas viktigste redskaper om dagen, utenom maleutstyret: Gyldendals store fugleguide og flere andre fuglebøker.
- Jeg kunne aldri blitt kunstner,
sier Christian når Gunilla forteller om prosessen og hvor vanskelig det er å vite når hun skal stoppe.
- Men jeg forsker meg frem, akkurat som deg. Ja, ut av et kaos finner jeg et mønster som ender opp med en figur,
protesterer Gunilla.
- Ja, det er jo samme greia som jeg gjør med fugledataene mine,
innrømmer Christian.
Fotografen prøver å få trioen til å se løsslupne ut. Løsningen blir badeand-samlingen til Gunillas ektemann.
- Jeg velger meg Spiderduck,
sier Ronny.
- Jeg tror Dragduck og Hippieduck her er mine favoritter,
smiler Christian lurt.
En and svømmer motstrøms på gulvet, Skrikduck varsler om tilstanden til norske fuglearter, og Gunilla tar et godt grep om den ruvende Sjefsducken. En trio reddet fugleartene.
- Hvilken fugl er den vanligste i Norge?
spør plutselig Christian.
Kun Gunilla vet svaret.
- Løvsangeren. Få legger merke til den, men alle har hørt lyden.
Hun kan sin ornitologi etter år med fugler som motiv på lerretene. En kunstner er en forsker.
Hortulan: Kritisk truet
For hundre år siden hekket arten tallrikt over det meste av Sørøst-Norge, men fra 1950-tallet har arten gått gradvis tilbake. Opprinnelig var hortulanen en vanlig fugl i det tidligere åpne, men varierte småskala-jordbrukslandskapet. I dag hekker den i kun fire kommuner i Hedmark. I 2006 var det rundt 100 hanner i landet. Tilbakegangen for arten i Norge, så vel som i resten av Vest-Europa, skyldes både gjengroing og intensivering av jordbruket og store endringer i jordbrukslandskapet. Nå finnes hortulanen bare på brannfelt, torvmyrer eller nydyrkingsområder.
Åkerrikse: Kritisk truet
I 2010 ble det rapportert kun 72 syngende hanner i Norge. Åkerriksa gikk kraftig tilbake som følge av mekaniseringen av jordbruket. Tidlig slått sammenfaller med hekketiden, og ungene blir ofte drept. Arten har hatt en tilsvarende negativ bestandsutvikling i de fleste andre land i Vest-Europa, mens situasjonen (foreløpig) er vesentlig bedre i Øst-Europa, grunnet den senere mekaniseringen av jordbruket der. Åkerriksa er sky og blir nesten aldri sett, men blir ofte hørt om sommernettene. Lyden de lager kalles, å krekse (derav det latinske navnet Crex crex).
FAKTA:
-Rødlista er en sortering av arter i grupper etter graden av risiko for at de skal dø ut. 2398 arter i Norge står i fare for å dø ut de neste 50 til 100 år. Det blir flere og flere rødlista arter, og vi mister arter 700–1000 ganger raskere enn vi har gjort i tidligere tider.
-Arealendringer er den største faren for artene våre. Vi bygger ut i fjell og vannkanten, og det blir mindre og mindre plass til dyr, fugler og planter som skal leve med oss. Det moderne skogbruket og jordbruket er en stor trussel for både planter, fugler og insekter. En annen negativ faktor er miljøgifter i naturen.
-Vern av natur er det mest effektive middelet for å sikre at arter ikke dør ut. I Norge er omtrent 16 prosent av naturen vernet. Regjeringen har ingen uttalte mål om hvor mye de vil verne, og når de kommer til å gjøre det.
-Kunstprosjektet Rødlista er styrt av kunstner Gunilla Holm Platou, som samarbeider med forskere ved Norsk institutt for skog og landskap. Hovedsamarbeidet er med forsker Christian Pedersen, som forsker på biologisk mangfold i kulturlandskapet. Andre samarbeidspartnere er kunstneren Ronny Bank, som stiller ut landskapsbilder under utstillingen.
Relaterte kunstverk

Inspektører

Tur

Vi gir oss aldri!

Utsiktsplass

Småen og jeg

Flokken

Nær

Ørnehode

Livet ble ikke som forventet

Pause

Kos

Fuglene

Beste soveplassen

Fugletitter

Light

Lunsj

Stongest

Silver

Somewhere

Lost again

Lost

Bli her

The boss

Embrace the mad

Embrace the joy

Praise the lord

King of ducks

The strongest sex

The vigorius colossus

The mushroom man

Gaylord

My little helpers

Idyll

Gjensynsglede

Til topps

I got you

Lykke

Trippel lykke

Bruddstykker

Den vakreste

Allsang på grensen

Lev livet (ikke la livet leve deg)

No regrets

Flipping the bird (flower edition)

Styrkeløft

Jeg klarer meg selv i herfra (blå)

På dypt vann

Funky rabbit

No Whiskers
