Håkon Gullvåg
|
- Når du hylles som kunstner, har du kanskje rota deg bort og tapt. Når du føler deg knust, har du kanskje vunnet. Her inne i atelieret vet jeg aldri om jeg lager det store eller driter meg ut. Om 10 år kan fokuset i kunsten være endret. Hva folk liker om 35 år er det ingen som vet. Kanskje er dette drivkraften min som kunstner, en magnetisk tiltrekning til atelieret?
Vi befinner oss i hjertet av Håkon Gullvågs kunstnerskap i Nils Aas' tidligere atelier på Ekely. Munchs gamle atelier er nærmeste nabo. Hundrevis av små kvadrater dekker veggene. Vi får øye på Ibsen, kong Harald, en brølende leopard, en gapende ape, en kanin, Hamsun, parafraser over velkjente portretter fra kunsthistorien og utallige skisser fra kjente personer Gullvåg har portrettert opp gjennom årene. Puslespillet venter på 30 Ibsen-portretter som har vært på utstilling i Teatro Argentina i Roma.
- Dette er et introvert rom, et kontinuerlig prosjekt i livet og resultatet av utallige deadlines. Jeg gjør ferdig rundt 4 portretter i måneden. Det hele startet med en skisse til portrettet av Arve Solstad i 1994, deretter en skisse av Karsten Smith. Så vokste det av seg selv. Drømmen er å fylle hele rommet. Dette blir min harddisk fra alle portrettene jeg har gjort; mine erfaringer underveis med modellene.
Gullvåg åpner plutselig en "hemmelig" dør midt i puslespillet. Noen portretter blir delt i to. Et større rom kommer til syne. Bilder i fantastiske og lysende farger står stablet langs gulvet. Gullvåg peker på Lisa Fjellstads portrett som skal avdukes i august, og blar i paverekka som utgjør støtten til en bordplate. Han forteller om Pave Paolo (1539-89) og de 24 andre hellige mennene han har malt til nå.
- Dette er mitt andre livsprosjekt som går på tvers av trådene i livet mitt. Jeg skal male de 270 pavene etter St. Peter. Visste du at en kvinnelig pave kledde seg ut som en mann? Dette er annerledes enn å jobbe med levende modeller. Prosjektet blir en dialog med kunsthistorien der kildene mine strekker seg fra offisielle paveportretter til karikaturer. Julius II er favoritten. Det var han som bestilte det Sixtinske kapell i Peterskirken. Ofte identifiserer jeg meg med forfatteres research-metoder. Jeg vil finne historiene bak, og formidle et tilleggsrom, et sted mellom virkelighet og drøm.
Ungt talent
- En maler gjør noe mer enn å dyppe pensler og dra de over lerretet. En maler befinner seg et sted mellom håndverkeren og det rent tenkende menneske. Etter hvert handler du på instinkt fra en tanke du plantet for lenge siden. For å ta et eksempel: Første gangen du brukte blinklyset var dette helt sikkert en bevisst handling du planla og forberedte 5 sekunder før du svingte. Etter hvert setter du på blinklyset helt ubevisst. Slik er det å male.
Gullvåg serverer druer, deler to skolebrød og skjenker kaffe. Han har fyrt opp i ovnen og regnet trommer på taket. Vi sitter på saueskinn i slitte lenestoler og snakker om kunst, livet til Gullvåg, det heslige og vakre, portrettets historie, et symbolspråk i billedkunsten som har gått tapt, en kunstners hverdag og at bilder og mennesker ikke alltid er det man tror ved første øyekast.
Gullvågs malerikarriere startet da han som tolvåring fant malerskrinet til sin avdøde morfar på loftet. Foreldrene så den store iveren, og kjøpte nye oljefarger til sønnen. Allerede tretten år gammel fikk Gullvåg undervisning på malerskolen til Roar Matheson Bye, og 16 år gammel ble han tatt opp ved Kunstskolen i Trondheim. I 20-årene regnet mange Gullvåg som en postmoderne maler, og roste hans evne til å smelte sammen elementer fra kunsthistorien og omforme dem til noe eget.
- Vidunderbarn finnes nok ikke i billedkunsten. Det er et vanskelig ord, brukt om barn som er uforholdsvis unge, i forhold til statistikken, i sine evner. Sånn sett var jeg et vidunderbarn; jeg hadde min første separatutstilling 23 år gammel på Galleri Dobloug, debuterte på Høstutstillingen 19 år gammel og startet på Akademiet som 17-åring. På grunn av alderen fikk jeg der kveldsundervisning ledet av John Anton Risan. Mange av de andre elevene var fylt 30. Fra jeg var 18 ble jeg student på heltid hos Georg Suttner, som også åpnet øynene mine for svensk samtidskunst.
![]() |
- Jeg startet abstrakt, og var påvirket av Gruppe 5 med Lars Tiller og Roar Wold. Etter hvert var det fortelleren i meg som overtok, og jeg skjønte jeg ville si noe om det å leve her. Samtidig ville jeg ikke bryte med de abstrakte maleriske prinsippene lærerne mine hadde bygget opp med rot i Pariserskolen. Den store dreiingen skjedde da jeg sendte inn ett grått abstrakt maleri til en juryert utstilling. På baksiden av platen var en eldre akt. Lars Tiller i juryen var streng: Hva holder du på med? Det abstrakte bildet ble refusert med engang, men akten bak er reneste Jean Heiberg!
Utover 80-tallet dukker det opp urovekkende og drømmeaktige elementer i Gullvågs malerier. De surrealistiske innslagene gjør det vanskelig å fange verkene i enkle tolkninger. Fra 90-tallet kom det Gullvågske enda mer på plass: En barokk stil hvor motivet risses opp med raske penselstrøk i skarpe farger mot en nattsvart bakgrunn. Figurene er brutt i stykker, som betraktet i et knust speil.
- Tilværelsens flyktighet opptar meg. Dekadens er vakkert, forgjengelighet sårbart. Dorian Gray av Oscar Wilde er snublende nært tematikken til det jeg gjør. Hvordan portrettet av den unge adelsmannen på loftet eldes og blir merket av hans liv, mens Dorian selv holder seg evig ung. Jeg ønsker også å balansere det vakre og forførende med det heslige. Jævlige ting kan også være vakkert.
Trondheim-Oslo-Roma-Paris-Trondheim-Oslo
Gullvåg har en rytme i livet sitt. Han er en uke i Oslo, så en uke i Trondheim. Dagen i Oslo starter med maleoppvarming på de små portrettene. Så drar han ned på grafikkverkstedet, for så å innta det andre atelierrommet etter lunsj når lyset der er bedre. Hvert halvår oppholder han seg en måned i Paris, Roma eller Provence for inspirasjon og for å trykke.
- Trondheim og Oslo har hver sin rytme, og jeg liker denne måten å manipulere tiden min på. Mens jeg er borte størkner og vokser malingen på paletten som dryppstein. Det er også deilig å forlate noe, la bildene sette seg. Maleriene som nærmer seg deadline blir derimot med på pendlingen. De slipper jeg ikke av syne.
I 2004 kjøpte Gullvåg Hospitalløkkan 20a på 1000 kvadratmeter i Trondheim sentrum. Han finner frem prospektet av det gamle mursteinshuset med enorme saler laget for å huse transformatorstasjoner.
- Dette er et langsiktig prosjekt. Under oppholdet mitt i London ble interessen for portrett skjerpet etter besøk i The National Portrait Gallery. Jeg har tenkt lenge på at vi ikke har et norsk portrettmuseum. Bygningen her kom i tidligste laget. Jeg har jo ikke fylt 50 og det er litt tidlig å lage et museum over eget kunstnerskap. Planen er en sommeråpen kunsthall. Om vinteren trenger jeg plassen til egne prosjekter. Portrett skal være overordnet, og min egen samling skal ligge i bunnen.
- Hvor får du energien og inspirasjonen fra til din enorme produksjon?
- Kanskje jeg er hyperaktiv? Rytmen og jevnheten gjør deg faktisk produktiv. Dessuten befrukter alt jeg gjør hverandre; et portrettoppdrag fører til et nytt bilde i dette rommet, et grafisk verk til et nytt maleri, og reiser jeg til Roma for å gjøre research på pavene finner jeg et trykkeri og en stein å jobbe på. En alkoholiker finner alltid en bar, og jeg finner alltid et trykkeri.
I 1984 kom grafikken inn i Gullvågs liv. Den norske Bokklubben fikk nyss om hans store malerisyklus rundt Knut Hamsuns roman Pan, og ønsket en illustrert jubileumsutgave som markerte at det var hundre år siden Pan ble utgitt.
- Jeg liker å jobbe i sort/hvitt-litoer. Et litografi kan aldri bli som maleriet, men uttrykket i sort/hvitt er på grafikkens premisser. Jenta dere ser er forresten min datter. Gullvåg peker bort på et blått trykk til Aktuell Kunst.
Kirke- og portrettmaleren
Fra 1995 markerte Gullvåg seg som en av landets fremste utsmykkere av kirker. Parallelt fikk han stor anerkjennelse for sine portretter av markante personer som Lucy Smith, Rolv Wesenlund og Arve Solstad.
- Det var på disse feltene det var lettest å være nyskapende. Jeg kunne bare ikke la være. I kirkeutsmykningen tror jeg det er viktig å komme fra utsiden og så gå tungt inn i materialet. Kunstnere har ofte vært observatører og tatt et skritt tilbake eller isolert seg fra det de formidler, samt samfunnet. Dessverre har kirkekunst blitt mer og mer dekor og tappet for mening. Jeg ønsker å lage kirkeutsmykning som er en del av liturgien slik den opprinnelig var ment, og benytte meg av symboler og ulike nøkler. Tidligere visste man at en hodeskalle symboliserte forgjengelighet. Sitroner stod for kjærlighet, mens skårne sitroner betydde svik. Ingen kan kodene i dag, men vi har det i oss ubevisst. En flue assosieres instinktivt med noe råttent, en spurv med det hverdagslige. Jeg ønsker å lage en skjult fortelling.
- Hvem har gjort størst inntrykk på deg å portrettere?
- Hvert møte er en grundig prosess og unik situasjon. Men man må evne å se et annet menneske enn seg selv. Kanskje har kunstnere problemer med dette? Med for eksempel Leif Ove Andsnes gikk jeg rett inn i energifeltet hans. Det var utrolig å se en ung mann sette seg til flygelet og på et øyeblikk smelte inn i musikken. Jeg har et stort ansvar for at disse menneskene skal leve videre. Hvem husker mennesket om 70 år, personene bak det som gjør de kjent?
Medie-kunstneren
- Hvorfor skal jeg belemre verden med flere bilder? Jeg må finne en grunn til at det er forsvarlig. I et intervju for 20 år siden sa jeg at så lenge man maler, gjør man ikke noe galt. Jeg er ikke helt enig i dag!
Gullvåg har skapt overskrifter med sin kunst. De fleste kjenner til de offisielle portrettene av kongeparet i Oslo Rådhus som vekket furore i kunstkretser: Et portrett skal da ligne og gjøre modellen vakker? Sommeren 2005 ble også Gullvåg utfordret av Nidaros Domkirke til å la sine malerier være et ekko av glassmalerienes motiver i en temporær utsmykning under navnet Malerier for en katedral. Igjen gikk debatten i avisene.
- Jeg har fått sterke tilbakemeldinger, men det positive og negative balanserer seg. For å ta et sitat av Oscar Wilde: Når kritikerne er uenige, er kunstneren i balanse. Jeg vet når det blir bråk, og noen ganger utfordrer jeg bevisst og lurer aktørene utpå. Portrettet av kongeparet er nok det vanskeligste jeg har gjort. Å balansere representasjon med å skape noe nytt i genren var utfordrende. Jeg prøvde å gi det riktige svaret på oppgaven, og ville ikke gjort det annerledes i dag. Bildene måtte også være et kunstverk. Ser du på portretter malt av Ludvig Karsten, Munch eller Goya føyer de seg inn i deres øvrige malerier. Portrettuttrykket har alltid fulgt samtidskunsten. Slik er det ikke i dag. Med det nonfigurative uttrykket stoppet portrettkunsten opp.
- Hva er vakker kunst for deg, som både maler det vakre og heslige?
- Vakker kunst? Det er et farlig ord. Hva gjør at et kunstverk bærer, har kraft og tyngde? Dessverre reduseres ofte evnen til å oppleve andre kunstverk når man selv er maler. Man henger seg opp i teknikken. For meg er vakker kunst, enten det er en film, bok eller et maleri, et øyeblikk hvor den materielle tilstedeværelsen og de fysiske begrensningene oppheves. Du glemmer et gnagsår eller vekten av en bok i hånden.
Tekst Mette Torstensen / Foto Therese Borge