Blant konfetti og evige elver

Forrige

Neste

Av Mette Dybwad Torstensen.

KUNST 2-2013: Dryssende konfetti fra en hatt. Et Hertervig-landskap med elver som synes å renne evig. Flygende kvinner med paraplyer. Fuglebur og en hjort. Farger som nærmest gir deg smak i munnen. Kunstneren Gro Mukta Holter maler bilder fra et sted mellom drøm og virkelighet med et viktig budskap: Å berøre og minne deg på å fange øyeblikket.

- Mammaen min hadde to fuglebur med 16 små finker i. Det eneste hun kunne gjøre var å sitte i en stor lenestol og se på disse fuglene. Benmargskreft spiste henne opp innenifra, hun hadde grusomme smerter. Legene ga henne tre år til, men hun levde i syv. Hun var en helt fantastisk person som fant mening i det vi andre ser på som meningsløst. Disse fuglene var personligheter og et symbol på liv for henne. Jeg holdt henne i hånden da hun døde, og neste dag opprant med en rød himmel jeg aldri har sett maken til. Det var som om konfetti drysset over himmelen, som en fest, men også som fargerike byggesteiner til nytt liv. I den dypeste sorg kan man se det vakre.

Den røde himmelen dominerer flere av bildene til Gro Mukta Holter. Kunstneren sitter i atelieret sitt på Torshov og forteller om et liv som berører. Hun vet at også kunsten hennes åpner for sterke følelser. Bildene hennes har fått voksne menn til å gråte. Demente, som ikke hadde snakket på mange år, pratet plutselig om fjerne minner foran maleriene hennes under et dement-prosjekt i samarbeid med MoMA. Og et russekull skrev et dikt etter å ha besøkt hennes siste store utstilling på Bymuseet i Oslo.

- Evnen til å bli berørt og berøre er en gave vi mennesker har fått. Når eldre mennesker, stuet bort i glemsel og ensomhet, blir berørt og i stand til å fortelle sine historier i livets siste fase, får jeg bensin til å fortsette. Eller når jeg står foran en klasse med fjortiser og tenker at dette, dette kan bli kleint, og de spør: Tenker du at du er inne i en drøm? Da begynner jeg å grine!

Selv har Holter hele livet søkt en forklaring. Hun vet at hun er cirka 36 år. Hun ble nemlig funnet på gaten som spebarn og kom til et barnehjem i Bangladesh, drevet av Mor Teresa.

- Hvordan kan man gi fra seg et barn? I TV-serien Hvem tror du at du er sa Linn Skåber noe vakkert: Man kan ikke sette sin egen kjærlighet til barnet foran livet til barnet. Min historie er en gave til meg som kunstner, jeg har alltid en kilde med gigantiske spørsmål og trenger ikke å oppsøke problemstillinger. Jeg er en ukjent faktor – og regnestykket kommer aldri til å gå opp.

Holter mener at fargesynet hennes, behovet for å nærmest smake de sterke fargene, er et urinstinkt fra Østens kultur. 11 måneder kom hun til Norge med ben som spagetti og armer som kunne bøyes i alle retninger. Foreldrene fikk beskjed om at hun kanskje ville bli lam, og at hun var et alvorlig barn. Etter en uke smilte hun. Og etter noen måneder var hun rundere enn de andre og ville ta igjen alt! Hun hadde opplevd det viktigste i livet: – Tyngdepunktet, nemlig ubetinget kjærlighet. Jeg har et bilde med et brennende hjerte. Kanskje en klisjé, men er bagasjen full av kjærlighet, klarer du alt, smiler Holter og serverer juice i morens krystallglass.

Dessverre ble moren syk, senere faren, og alt det normale forsvant. De måtte være stille. Lyset ble stengt ute. Søsteren flyktet inn i skolen og bøkene. Holter inn i tegningen. Hun diktet seg en verden. De ble den rammede familien. Hvorfor dem – foreldrene hennes, de sunneste og vakreste menneskene hun visste om? De som gikk tur hver helg, spiste fisk og grønnsaker og som var mer positive til livet enn de fleste?

- Det var en labyrint av gåter. Illusjonene brast. Jeg ville sette det i system og søkte hele tiden etter noe større. Hadde jeg vært kristen eller tilhørt en annen religion, kunne jeg kanskje funnet en slags mening i dette. Jeg hadde en dødsangst allerede som barn. Denne måten å se verden på har nok formet meg som kunstner. Jeg kommer ikke fra en kunstnerfamilie med mange døråpnere, silkehansker eller økonomisk putesying. Men vi har hatt en utrolig arbeidsdisiplin. Det er bare å jobbe, gå på trynet og prøve igjen. Å være kunstner er en ubeskyttet tilværelse. Man må ha enorm respekt - og ydmykhet - for faget.

Som 16-åring dro hun til Oslo og ble en del av Nerdrum-skolen. Etter to år ved Strykejernet Kunstskole ville hun finne sitt eget uttrykk. Hun hadde atelierer overalt, og jobbet også som grafikerassistent hos Norske Grafikere. Hun mottok flere stipender og reiste blant annet til Spania for å trykke, og til Cuba der hun tegnet portretter på gaten. Og hun designet et servise for barn, en dukke for et kvinne og barn-prosjekt i Soweto, og hun laget en installasjon i Tøyenparken med fokus på tingene vi ukritisk kjøper på 10-kronersmarkedene.

- Det er ti år siden jeg gikk ut fra Statens håndverks- og kunstindustriskole med skjelvende knær. Som ung kunstner får du beskjed om at du må gjøre noe spennende, gjerne noe provoserende, skille deg ut. Nå er jeg den jeg er. Jeg tør å være naken, og har vendt tilbake til hånden, tegningen og malingen. Professorene sier at det ofte tar ti år før man lander. I denne tiden har jeg også blitt mor. Jeg er så takknemlig for å være her på atelieret at jeg må klype meg i armen hver dag. Plutselig har det snudd. Jeg trenger ikke skrape på dører og trygle gallerister om å se meg. De oppsøker meg! ler Holter med hendene sammen som i bønn.

- Mange spør hva som inspirerer meg. Alt! Jeg sitter med iPhone, musikk, Mac og TV samtidig, og tar inn hele tiden. Så baker jeg alt sammen på bildene mine, litt som en komponist som samler toner, og fletter det sammen. Jeg lager en fortelling og gir deg nøklene inn. Dans og musikk er like viktig for meg som billedkunst. De flyvende figurene kommer fra et foto med dansere.

- Hvor flyr de?

- Jeg er opptatt av grenselandet mellom natur og kultur. Naturen er aldri ond, men i mennesket er det både godt og ondt. Disse figurene er frigjort fra naturen, fra ansvar – og dyrker drømmen sin. Men det er ikke bare vakkert. Det er ganske risikofylt å henge der oppe under en paraply over Jotunheimen.

- Og hvor langt er det til verdensrommet, før de forsvinner?

- Ja, slike ting snakker vi om over middagsbordet hjemme. Hva blir man oppmerksom på og hvorfor? Hvorfor trenger vi ømhet når vi likevel bare skal reprodusere oss selv og dø? Hvorfor higer vi etter fullkommen lykke som vi uansett bare får se i glimt? Og mens vi leter etter dette perfekte, nærmer vi oss undergangen. Døden. Det eneste konkrete. Jeg er også nysgjerrig på hvordan hjernen fungerer; hvordan man lagrer inntrykk, hvorfor de dukker opp i drømmene våre, og ikke minst hva som kommer frem når vi drømmer. Husk at vi sover 1/3 av livet!

- Men er det nesten for søtt, for vakkert, for magisk, det du maler?

- Ja, jeg vil se hvor store svanevinger jeg kan lage før jeg faller i den fella. Det er en hårfin balanse.

- Du vil at folk skal fly med deg?

- Ja, jeg elsker forfattere og regissører som bare blow me away. Tabuer og subkulturer trigger meg. Jeg har en bok med gamle erotiske postkort som jeg har brukt. Ofte sveiper jeg innom Fretex og kommer hjem med en eske bøker.

Hun viser meg en bok med gamle norske landskapsfoto:

- Som denne, Se Norge av Arne Beskow. Den har blitt en bibel for meg. Den ville jeg aldri åpnet for ti år siden! Eller denne med koralltrær fra Taschen forlag!

- Du sier du er feminist?

- Ja, og det er også et tabu på sett og vis. Jeg er en kvinnelig maler og prøver ikke å male som en mann, slik mange generasjoner kvinnelige kunstnere har måttet gjøre for å bli akseptert og respektert. Frida Kahlo interesserer meg, særlig hennes estetikk og liv, som det at hun våget å leve ut sin bifile legning i en tid da kvinner ikke hadde så mange muligheter og valg. Jeg er ikke feminist på et egoistisk plan, vi er privilegerte her hjemme, men på et globalt. Tenk på alle kvinnene i den 3. verden får som ikke får bestemme over sin egen kropp! Voldtekt er utbredt, men ikke et tema! Slike overgrep skaper kaos i samfunnet, og dette så jeg på nært hold da jeg jobbet med kunstprosjekter i Sør-Afrika. Min svigerinne inspirerer meg. Hun jobber med barns rettigheter i fengsel, en absurditet i utgangspunktet for oss, og snakker i menneskerettsdomstolen i Haag.

- Er det vanskelig å være kvinne og kunstner – fortsatt?

- Du kan ikke føde 20 barn og håpe på en kunstnerkarriere. Jeg har møtt gallerister som faktisk blir lunkne hvis de hører at jeg er mor. Noen mener bildene kan bli for søte. Hadde en mann malt mine bilder, ville saken vært helt annerledes. Jeg blir så sint av sånt! Mannskulturen inngår i måten man leser bilder på, og dette verdisynet er ofte livredd for det vakre. Vakkert trenger ikke være dårlig. Tenk bare på prerafaelittene; de hyllet naturen og det feminine. Men de var jo menn … På den annen side har jeg etter hvert fått meg noen faste samlere, og de er alle menn, så jeg skal ikke klage heller!

Gro ler igjen, og tar en bit av den økologiske sjokoladen. Vi ser at det plutselig har gått tre timer.

- Frida Kahlo malte blomstene så de ikke skulle dø fra henne. Jeg vil minne folk på å capture the moment. Se glimtene. Være oppmerksom.

Gro Mukta Holter (f. 1976)

Utdannet billedkunstner fra SHKS/Kunsthøgskolen i Oslo i 2004.

Har jobbet som grafikerassistent på hos Norske Grafikere.

Separatutstillinger i blant annet Sandefjord Kunstforening, Porsgrunn Kunstforening og Vestfold Kunstnersenter, og kollektivutstillinger i inn- og utland.

Vært involvert i flere store designprosjekter i Norge, Sør-Afrika og Asia, bl.a. har hun designet den norske barneserien i tinn, Lille Solstråle, og kunstdukken Shwe Shwe Poppis for et kvinne og barn-prosjekt i Soweto i Sør-Afrika.

Har mottatt Statens arbeidsstipend for yngre, nyetablerte kunstnere i to år.

Har mottatt Oslo kommunes Kunst- og kulturstipend for 2011 for sin separatutstilling i Bymuseet i Frognerparken.

Har nylig stilt ut i Galleri Rosendal og Galleri Bekkjarvik Gjestgiveri utenfor Bergen.

Har frem til 2015 separatutstillinger i Galleri Athene i Drammen, KS i Tønsberg, Ålesund Kunstforening og Galleri Osebro i Porsgrunn.

Aktuell til høsten med en bok om mor sammen med Kjersti Salvesen, Mia Gjerdrum Helgesen og Ragnar Hartvig på Juritzen Forlag.