Morten Gjul

Av Mette Dybwad Torstensen / Foto Reidulv Lyngstad .

KUNST 4/2009: - De beste bildene blir til uten for mye rot og uten at jeg trenger å tilføre mange detaljer eller "dekor" etter at jeg har jobbet vått i vått. Det er sjeldent at det å skape et bilde er en lang prosess, men det er heller en lang prosess å samle mot og kraft til å skape et bilde. Hadde jeg malt 20 bilder hver dag, ville jeg trolig kastet mer enn jeg gjør nå. Men det har jeg ikke kraft til. Derimot lager jeg mange små prøvelapper og tenker og noterer mye til det blir alvor - og jeg skal male. Da er sjansen til å lykkes større.

- Velkommen til Inderøy, sier kunstneren Morten Gjul og åpner bildøra for meg ved Røra stasjon i Nord-Trøndelag. På et stort skilt står det Velkommen til Inderøy - landbruks- og kulturkommunen.

- Inderøya ble kåret til årets kulturkommune i 1996. Det har både vært en hvilepute og en pådriver. Det er utrolig mye gründervirksomhet innen kulturen, og mange er aktive innen kunst og musikk. Men jeg savner et synlig kunstnerfellesskap her, selv om vi er mange kunstnere. Men slik er det vel for mange billedmakere som står hjemme og sysler med sitt.

Morten Gjul er utdannet lærer fra lærerhøyskolen i Levanger. Der traff han sin kone. De bosatte seg på Helgelandskysten, men da det første barnet kom, ønsket de å bo nærmere familien. De valgte å bo i Inderøy. I dag jobber han halv stilling som lærer på barneskolen, samt holder kurs i akvarell. Resten av tiden går med til akvarellmaling og foto hjemme i atelieret. Foreløpig har han ikke behøvd å søke medlemskap i ulike kunstnerorganisasjoner, stipender eller juryerte utstillinger. Det har vært mer enn nok å gjøre med bestillinger og salg.

- Men det er vel på tide å søke arbeidsstipend snart. Jeg vil også prøve meg på Høstutstillingen og Trøndelagutstillingen neste år. Jeg er vokst opp i en liten bygd på Møre, og der kan du bli sett på som litt rar hvis du driver med kunst. Da vi skulle velge å flytte nærme en av familiene, var Inderøy et godt valg, forteller Morten idet vi passerer Straumen, Norges nest sterkeste tidevannsstrøm etter Saltstraumen. Det ser ut som et knippe sørlandsidyll, men ingen bader frivillig her. Morten peker også på barndomshjemmet til Nils Aas med farens snekkerverksted i hagen, og tar en tur gjennom det lille sentrumet med et par små gallerier før han parkerer utenfor kulturhuset. Kulturhussjefen banker på ruta og sier han bare må sette bilen på plassen utenfor. Det er bare noen timer til en av landets største amatørutstillinger i forbindelse med Midt-Nordisk Kunstfestival skal åpne i idrettshallen, og vi går inn på banen, bokstavelig talt. Det er som å tre inn i et operahus, tross mål, baneoppmerkninger og en omkransende løpebane. Inderøyas store operatalent, Camilla Vist som til daglig går på musikkonservatoriet i København, øver foran kveldens åpning. Bohem-opera fyller den store idrettssalen til lukten av vafler og tigerbalsam. Kunstutvalget fra de såkalte amatørene har et overraskende høyt nivå, og var det ikke for lokalet rundt, kunne vi vært på en utstilling i et hvilket som helst anerkjent galleri.

- De fleste som stiller ut, er fra Steinkjer-Trondheim-aksen. Der er et av mine elevers arbeider, peker Morten før han legger til:- Det blir en mindre og mindre utstilling for hvert år, men med bedre og bedre kvalitet. Den er nå juryert, og det deles ut ulike reise- og materiellstipend. De bildene som blir valgt ut av juryen, går videre til et galleri ved Stiklestad Kultursenter i Verdal. Dette galleriet ligger under Nils Aas Kunstverksted.

Han bøyer seg ned og kjenner varsomt på en treskulptur.

- Jeg kommer fra gård, og er svak for håndverket. Kniv og øks. Slik er også Nils Aas en stor kunstner for meg. Kunstneren som har laget denne, var hjemme hos meg i går. faktisk. Det er artig når Kunstfestivalen åpner, også når jeg ikke er instruktør. Bygda fylles med fargerike folk, og mange stikker oppom for en prat. Vi har en gruppe, Peers venner, med ti kunstnere som stiller ut en gang i året. Det er ingen faglig forankring, mer en sosial greie.

Sammen med akvarellmalerne Stig-Ove Sivertsen og Per Vikan fra Mosjøen har Morten også dannet gruppen Vannkraft.

En av grunnleggerne og ildsjelene bak festivalen, Robert Øfsti, hilser på Morten og forteller:- Det var tidligere kultursjef Anders Skaugen som utfordret de ulike kulturinstitusjonene i kommunen for over ti år siden. Hvorfor skal folk bare komme til Inderøy på vinteren; det er om sommeren det er finest her. Jeg var da daglig leder ved Nils Aas kunstverksted. Vi kom på denne ideen med Midt-Nordisk Kunstfestival som består av en enorm amatørutstilling og en rekke kunstkurs ved folkehøyskolen.

Fotografen Reidulf, som er med oss, viser sitt bilde på utstillingen tatt av oljedråper i en skål som han har blåst på med sugerør. Han har også vært kursholder under festivalen i flere år, og har en 25 års karriere bak seg som fotolærer ved folkehøyskolen. Han bryter inn.

- Skal du ikke undervise i akvarell på festivalen i år da, Morten?

- Jeg har trappet litt ned på kursvirksomheten i det siste. Småbarn igjen, sjø! Det blir vel bare akryl-kliss der oppe på kursene i år, ler Morten.

- Du får ikke lage flere barn nå, Morten.

- Nei, det er derfor jeg sover på gjesterommet ved atelieret, repliserer Morten raskt mens vi fortsetter runden vår i lokalet før vi kjører over Straumen og fortsetter intervjuet hjemme hos kunstneren.

Akvarell - samtidskunst?

Etter lærerhøyskolen jobbet Morten tre år som lærer. Så ble han kultursjef, noe som heller ikke var så spennende som det høres ut. Så ble det lærervirket igjen, på Inderøya. Akvarellen kom han borti ved en tilfeldighet da en eldre kollega tilfeldigvis dro han med på et akvarellkurs.

- Jeg dro egentlig på lykke og fromme. Jeg husker jeg mange kvelder før kurset eksperimenterte på lærerskolens formingsrom, for å ikke være helt grønn. Jeg prøvde i alle fall å se forskjell på olje, akryl og akvarell. Men det var et behov i meg, noe som skulle ut. Jeg måtte bare finne det rette mediet. I dag har Morten flere kurs bak seg med Nordens fremste akvarellister som Morten Paulsen, Peder Mauseth, Lars Holm og ikke minst den eneste professor i akvarell og akvarellens moderne far i Norden, Arne Isacsson. Alle er kunstnere som har videreutviklet akvarellen som kunstnerisk uttrykk og bidratt til anerkjennelse innen samtidskunsten. Akvarell betraktes ikke lenger kun som skisseteknikk og for hobbymalere.

- Akvarell er mye trening og erfaring, det kan man ikke komme utenom. Det er mange amatører som har så mye på hjertet, men så skjer det ikke som de ønsker på papiret. På kursene mine skjuler jeg ingenting, men lærer alle tipsene. Jeg er spesielt opptatt av at elevene skal lage laboratorier i tillempet form. Vanligvis øver man seg på fargeprøver ved å lage en remse. Slike tester glemmer man og ser aldri på igjen. En laborasjon i en tillempet form minner mer om små landskap. Se her.

Morten henter et ark delt i seks ulike utsnitt.

- Her har jeg tatt for meg fargene indigo og red light. Først maler jeg vått i vått med begge fargene, deretter en lavering med begge. Til slutt blander jeg fargene og lager en prøve med vått i vått og lavering. Det er ofte her fargene tar en spennende retning, og de får en klang som noen ganger er verdt å ta vare på. Jeg kan pirke litt borti prøvene, eller sette inn grafiske elementer som mine trykte bokstaver som ofte går igjen. Disse laborasjonene gir meg nødvendig fargekunnskap, en friere teknikk og fargeprøver som jeg gidder å se på.Han tar en pause og tenker litt, og det tar litt tid før neste setning kommer. Igjen.

- Jeg var lenge redd for å rendyrke min stil, å kjøre meg ned i en gjentagende grøft, men min kollega og mentor Paulsen sa at man ikke skal være redd for gjentagelse. Da kan man få et enklere og enklere, men samtidig mer og mer dramatisk uttrykk.

- Er ikke akvarell ofte tenkt på som en sart teknikk?

- Jo, det er derfor det er så spennende når flere bruker akvarellen i et dramatisk uttrykk. Foran Morten Paulsens bilder sperrer du nettopp øynene opp da dette er heftige saker fra Lofoten. Jeg ble glad da jeg så at det var 4–5 kunstnere som stilte ut akvarell ved årets Høstutstilling. Jeg så også nylig en utstilling med flere unge kunstnere som benyttet akvarell; og de kalte utstillingen Akvarell - den nye videoen. Teknikken er kanskje stueren, siden den er en tradisjonell og krevende teknikk, og har sånn sett et godt renommé.

- Men er det ikke da vanskelig å finne sin stil, ofte er det jo natur som er motivet?

- Jeg abstraherer nok en god del, men man kommer ikke bort fra at akvarell er egnet til stemninger, naturgjengivelser og akt, så ofte blir dette motivkretsen. Men det er viktig å alltid ha i bakhodet at det er stor forskjell på akvarell som illustrasjon der man tegner og fargelegger, og det å bruke fargene og deres egenskaper i teknikken. Ser du på Anders Zorns bilder, er hans akvareller mer illustrasjoner, der han har jobbet helt tørt på papiret, i alle fall i forgrunnen. Men kunstnere som benytter det beste fra begge leirer, er spennende; med store våte himler og detaljer i forgrunnen. Morten henter frem en bok og viser en akvarell som kunne vært malt i dag med sitt nesten abstrakte og modige formspråk. Under står det Eugène Delacroix 1825.

- Delacroix malte dette da han besøkte noen venner i London. Han ble faktisk betatt av sine egne akvareller. De er så klangfulle og fulle av spontanitet. Han og William Turner var tidlig ute med å se kvaliteten i akvarellene og startet kampen for å la akvarellen få stå på egne ben. Han slenger et bilde under bordet når sola plutselig kikker frem.- Direkte sollys er din akvarells fiende nummer to, sa alltid Arne Isacsson. Og vet du hvem som er dens verste fiende? Deg selv.

Male lys og mørke - som i livet

Morten er en mann av få ord, og innrømmer selv at han ikke er så verbal. Bildene er hans sted for å få utløp for følelser og de usagte ordene. Selv sier han forsiktig at småbarnsfasen er kanskje noe av det mest dramatiske han har opplevd i livet.

- Det er nok av naturkrefter i familielivet, du skal ikke undervurdere dette. Det er ikke det at det er mye stress, men mye ansvar. For meg er familien en stor del av det sublime i naturen. Selv om jeg maler mye landskap og natur, ser jeg ikke på meg selv som landskapsmaler. Denne gjentakelsen av disse motivene kan være et uttrykk for en sublim erfaring. Begrepet om det sublime hadde en sentral plass i 1800-tallets romantiske kunst, og ble forstått som det motsatte av det skjønne. Erfaringen av det sublime er noe som forrykker vår virkelighet. Den tyske filosofen Kant (1724-1804) sier det sublime i naturen står for en voldsom kraft, en kraft som kan knuse mennesket, men gjennom en opplevelse av det sublime gjøres vi oppmerksom på det opphøyde i oss selv, fornuften! Derfor ender dommen over det sublime opp i et velbehag. Familielivet har for meg både det lyse og mørke som du finner i akvarellene mine. Vårt første barn har et epilepsisyndrom som har gitt han nedsatt funksjonsevne. Vi har også opplevd å miste et barn, den ene tvillingjenta vår døde før fødsel. Så det handler i mange av bildene mine om lys og mørke, mer enn om hvordan været er i Svolvær. Været er bare så lett å gripe til når slike ting skal behandles på billedflaten, om du forstår?

Jeg blir rørt av den sterke historien, og skjønner med ett mer av Mortens bilder og nesten aggressive, ladete og eksplosive arbeidsmetode. Han fortsetter:

- Jeg deler ofte disse erfaringene med kursdeltakerne mine; det gjør at de kommer nærmere det jeg gjør, og forstår mine bilder. Bildene blir et fristed hvor jeg kan si hva jeg vil, uten at folk nødvendigvis oppfatter det. Og så er det godt å være flink i noe, ler Morten før han tar en tenkepause igjen og gnir seg over øynene.- Det er pussig det der; man får så mye oppmerksomhet rundt noe så enkelt som det å lage bilder, og så er det så mange lærere som gjør en så god jobb uten å få oppmerksomhet. Men å jobbe som lærer for meg, og med mennesker, kan være krevende, spesielt hvis man ikke er i tipp-topp.

Å løpe 400 meter

Morten tar oss med bort til atelieret sitt i annen etasje i det ombygde huset fra 1970-tallet. Vi har utsikt til Straumen fra alle kanter. Han prøver alltid å fullføre et bilde. Har han sagt GO, må han i mål.

- Omtrent som å løpe 200 meter?

- 400 vil jeg si, og du får skikkelig syre på slutten.

Han tar frem et 300 grams arches akvarellpapir. Energien nærmest øker i rommet, og han er svært konsentrert fra han starter. De som trodde alle akvarellister pirket forsiktig med en pensel, må se Morten i aksjon.

- Alle papirer må komme i god kondisjon, og bearbeides med vann. Da tåler de mer og er mottakelig for de fleste påfunn. Når de er på sitt største, og blitt matte etter cirka fem minutter, kan jeg begynne å male på dem. Da har jeg tre timer på meg å fullføre bildet. De fleste gjør som jeg, mens det er noen som preparerer og maler samtidig, som maleren Lars Lerin. Isacsson sa at det var én som alltid gjorde motsatt av det han sa, og enda ble det bra, og det var Lerin. Hvis jeg ikke rekker å male på bildet, kan det prepareres på ny. Jeg bruker både brede pensler og små til detaljer, og her er det pensler fra 25 til fem hundre kroner. Jeg bruker heller ikke disse små skrinene med maling, men tuber, da det går med mye pigment i bildene mine.

Morten legger fem farger tett på et papir, og finner frem et gammelt ark. - Det hender jeg bruker baksiden med gamle rester og flekker. Hvis akvarellen blir vellykket, vil ikke de forstyrre oss. Det er så godt når papiret er litt smussete. Isen er på en måte brutt mellom oss. Vi får sjå hvordan det blir. Først maler jeg en prøvelapp for å se hvordan fargen ser ut. Lars Holm sa en gang at han ble så imponert over paletten og fargeprøvene sine. De var så lekne og fri for angst. De store bildene kunne derimot dirre av anspent angst og pirk. Sånn føler jeg det også ofte.

Med stor kraft og bevegelser som vitner om lang erfaring, legger han på vann og så pigment og maler vått i vått. Med like stor presisjon som kraft beveger han bildet rundt etter som vannet finner nye veier å renne. Det er som en idrettsmann som samler all erfaring og energi i ett hopp eller et spydkast.

- Oppgaven min frem til lunsj er å spare ut lyset og å unngå at all pigmentet renner av. Jeg kan også helle på mer vann for å vaske frem mer lys. En pensel vil sette spor, noe som kan være fint i noen bilder. Alle bilder har nemlig ulikt temperament. Man må bare være konsekvent; akkurat som man velger å skrive ei bok eller en bok i norsk rettskrivning. Det må gjennomføres konsekvent i hele teksten, sier Morten og jobber konsentrert og eksplosivt med det tilsynelatende ukontrollerbare som skjer på arket. Endelig legger han det ned; tålelig fornøyd. Når det er tørt, kan han starte neste fase. Han puster ut, rister på hendene og løsner litt på kroppen, nettopp som en idrettsmann etter en sprint. Så tar han opp et nytt ark og samler energi igjen. I midten strekker han en taperemse som indikerer hvor horisonten skal være.

- Her skal himmelen gå ned i havet, havet speiler jo ofte himmelen.

En nesten sort farge begynner å leve på bildet, og Morten gjentar samme prosedyre; vinkler arket, styrer og manipulerer vann og pigment som en flipperspiller og legger det til slutt ned. Det vil enda leve i flere timer. Skal han forandre på det, vil han kanskje dyppe det i badekaret.

- Starter et bilde alltid med det ukontrollerbare?

- Ja, eller nei, det er ikke ukontrollerbart, jeg vet nesten nøyaktig hva som vil skje. Men jeg starter ofte med de store våte feltene. Dette fordi det er lettere å legge detaljer på en stort felt enn å skulle male et stort felt omkring og inntil en detalj. Vanligvis varmer jeg alltid opp med småpusling på prøvelapper, og jeg blir alltid utladet etter en maleseanse. Det er oppspart alvor og erfaring.

Skogen er ikke salatgrønn eller himmelen blå

Vi setter oss på terrassen og tar noe å drikke. Morten forteller om viktigheten med å se og å lære opp høyre hjernehalvdel, den kreative, til å jobbe når det er snakk om visuelle dilemmaer og emosjonelle prosesser. - I hverdagen bruker vi hele tiden den venstre siden av hjernen. Men når man maler, er det viktig å se og å bruke den høyre. Jeg kan for eksempel tegne med venstre hånda for å tvinge hjernen til å bruke den høyre delen, fordi høyre hjernehalvdel styrer venstresida vår. En annen øvelse er å snu en stol opp ned og tegne den. Da forsvinner den tillærte formen stol, og du vil bruke den høyre hjernehalvdelen for å se hva du faktisk skal tegne. Den venstre vil gi opp. Når man ser farger i naturen, kan man også bryte med den venstre logiske hjernehalvdelen. De fleste dypper penselen i blått når de skal male himmel, eller det jeg kaller salatgrønn når det er skog som skal være motivet. Men på en soldag vil det ligge et gult skjær over himmelen, som er blå, og gult og blått blir jo grønt, så ofte er dette en mer riktig farge. Noen ganger vet jeg at alt er på plass i et bilde, men likevel er det noe som mangler. Ofte er det dette gule skjæret som jeg legger på med en transparent oker. Isaksen hadde et morsomt eksperiment på en gruppe barn. Han ba dem se på et bilde som viste en gul himmel over en strand med lekende barn. Da han snudde bildet, spurte han hvilken farge himmelen hadde. Alle barna svarte blå!

- Hva skal til for å bli god i akvarell? Ser du talentene tidlig?

- En lærer skal først og fremst veilede elevene til å finne en riktig palett. Jeg ser ofte at de som kommer til å bli dyktig, er de som har evnen til å abstrahere og begrense seg. Og at de gidder å øve. At de ser verdien av å gjenta en øvelse uten at det nødvendigvis skal bli et bilde. Akvarell er nok begrensende i det at man kan planlegge bare til en viss grad, det er en gave og forbannelse. Man kan heller ikke retusjere. Men man må også være tålmodig, det nytter ikke å plumpe ut i det våte på papiret hvis man vil lage en detalj. Kunnskap om tørkeprosessen er grunnleggende for å lykkes. Dessuten må man evne å lagre kunnskap, å improvisere, tilpasse og overleve, som det heter i militæret, avslutter Morten. Jeg forstår kanskje hvorfor Morten bor ved Straumen, kraften i vannet gjennom det smale sundet kan minne om hans tilnærming til akvarellen.