Male empati

Forrige

Neste

Foto: Bjørn Wad  

Av Torgrim Eggen.

KUNST 6-2014: Norges beste figurative maler. Man hører det ymtet her og der. Neste år fyller Geir Yttervik 60, men er i den unike posisjon å bli oppfattet som spennende ... og lovende.

Å male empati

Få besøkte Høstutstillingen i år uten å legge merke til Rimfrost, et digert maleri på 2,70 ganger 4 meter. Det var kløktig hengt opp i et rom med nesten bare svart-hvite arbeider, slik at fargene riktig sprang en i øynene. En kjølig fiolett i ytterkantene, som samler seg mot grågrønne nyanser i sentrum av bildet. Aftenposten spanderte en halvside på bildet.

Rimfrost, Ytterviks sjette bidrag til Høstutstillingen, er en vinterskog-scene med hester. Den nærmeste, hvite hesten snur seg mot betrakteren. Alle de andre er det noe galt med. Én ligger på bakken, kanskje halvdød. En annen har falt på forbeina, én er havnet på rygg og spreller. Hestene kjemper for å overleve. Vinterkledde mennesker synes mot bakgrunnen. Har de noen skyld i det som skjer med hestene? Det ser ikke helt slik ut heller.

- Det er en form for apokalyptisk scene, sier Geir Yttervik. - Jeg liker å tenke at årsaken til at hestene har det vondt, er noe som ikke lar seg fremstille på lerretet. Det kan være en farlig gass som har lekket ut, eller det kan være en skarp og skadelig lyd.

Bildet er typisk for motivene hans, i den grad at han har begynt å snakke om motivkretsen sin som «min verden». Visse skikkelser opptrer på flere bilder, i nøyaktig samme positur. Bildene viser en verden som krakelerer, der virkeligheten sprekker og avslører mønstre av en underliggende uhygge. Personene avbildes gjerne som betraktere, tilskuere til et drama du som tredjepart ikke får del i, men inviteres til å dekode.

Det som er nytt her, er hestene. Han forteller at han begynte å male hester da moren døde. Noe Yttervik tilsynelatende aldri slipper tak i, er barndommen og familiehistorien sin, som preges av en tragedie på midten av 1970-tallet da den yngre broren omkom i en bilulykke. I tillegg er det noe i hestebildet som ikke er personlig, men inspirert av en anekdote om filosofen Friedrich Nietzsche. Det siste Nietzsche gjorde før han gikk inn i en evigvarende psykose og aldri sa eller gjorde noe igjen, forteller Yttervik, var å omfavne en hest som ble slått av eieren.

- Empati. Det er det jeg prøver å vekke med bildet, å appellere til medfølelsen hos betrakteren. I bunn og grunn er det et slags humanistisk prosjekt. Vi behandler ellers ikke alltid dyr så bra. Jeg har hentet noen av hestene fra et nettsted for dyrevernere som er motstandere av rodeo. Det er mye dyreplageri i rodeosporten. En annen inspirasjon er hestescenen i Tarkovskijs Andrej Rublov, hesten som faller ned en trapp og over rekkverket, en dramatisk og grusom scene. Dette er russisk film fra sovjettiden, så de var ikke så nøye på om det gikk med noen dyr. Jeg tror faktisk mennesker døde under innspillingen av den filmen.

Man kan vanskelig definere Geir Yttervik som en maler med et «budskap». Han er venstreorientert, en som grunnet oppveksten og røttene i Oslos arbeiderklasse tar småfolkets parti mot kapitalismen, men har ingen illusjon om at bildene hans skulle påvirke noen til å la være å stemme på Høyre eller FrP, for eksempel. Han ler høyt som svar på spørsmålet.

Men å stå der med en kost og en tube maling og fremkalle empati på en hvit duk, det er liksom ingen sak?

- Du er jo nødt til å være der selv, å føle det du ønsker at betrakteren skal føle. Gjør jeg det riktig, handler det nesten om å stå og gråte foran lerretet. Det som skjer med hestene, er en slags Guds straffedom, og for å kunne fremstille det må jeg være Gud og hest samtidig, så å si. Da er det følelsen av selvforakt som straffer, og den har jeg i rikelig monn. Jeg begynte på bildet første søndag i advent, og det har smittet igjennom som den fiolette fargen jeg la på aller først. Advent betyr forventning, og fiolett er adventsfargen. Opprinnelig mente jeg kanskje det skulle handle om jul. Men så kom det med kulda, rimfrosten som dekker alt, vonde følelser og skam som kapsles inn i kulde. Jeg har vært interessert i psykologen Wilhelm Reich, som har en teori om innkapsling eller innpansring som jeg kjenner meg igjen i.

For øyeblikket arbeider Geir Yttervik med utsmykning. I fjor ble det avduket et veggmaleri under T-banebrua på oppvekststedet Veitvet, der Yttervik gir uttrykk for bydelens mangfold – eller multikultur – ved å fremstille seks tomme interiører i enkle perspektivtegninger og slående farger. Det nye verket skal bli et veggmaleri på spiler til kulturhuset i Hommelvik øst for Trondheim. Mot alle odds vant han konkurransen mot fire trønderske kunstnere, hvorav de andre «var opptatt av seg selv og sitt eget», som han sier. Yttervik foreslo fabrikker. Dette er tidligere statsminister Johan Nygaardsvolds hjembygd, og et sted med dype Arbeiderparti-røtter.

- Det de ikke ville gå med på, var at jeg malte kreosot-fabrikken som lå der og ble lagt ned for over 30 år siden. Hommelvik lagde jernbanesviller for hele landet, og da trenger man kreosot, et tjæreprodukt fra trelast som stinker forferdelig og som forurenset hele fjorden. Ikke tale om at de ville minnes på den. Så det ble et bilde av trelastindustri isteden, med rykende fabrikkpiper og det hele. Du kan si at jeg går inn i tradisjonen fra Munch og Ekeland, og den skal man jo ikke kimse av.

Geir Yttervik er lett å få på glid når man snakker kunsthistorie. Han har undervist i mange år og lest faget ivrig enda lenger, og kaster gjerne inn ideer fra tjue århundrer og flere kontinenter i en samtale om bilder. Hva vil kunsthistorikerne si om at Geir Ytterviks malerier baserer seg på tidens mest slitsomme og misbrukte visuelle uttrykksform, nemlig Photoshop? Maleriene begynner sitt liv som fotocollager på skjerm, klippet sammen av bilder han enten har «røvet», skutt fra hofta, tatt av naturen for å bruke i bakgrunnen eller stjålet fra filmer og nettsteder.

- Ja, jeg har jobbet med digitale skisser i flere år nå. Den kunstpolitisk riktige impulsen ville kanskje være å stille ut collagen og blåse i hele maleriet, men de er ikke så fine. Det er ikke det jeg vil lage.

Nå planlegger han to utstillinger de neste årene, en i Bergen og en på Hamar.

- Jeg har samlet bilder av naturkatastrofer, eller kanskje jeg snarere skal kalle dem naturhendelser. Som jordras, for eksempel, når en svær bit av veien blir borte og noen står ved en bil på den ene siden og klør seg i hodet: hva gjør jeg nå? Eller når vannet står én meter opp i kjelleren. Katastrofer på norsk, kan du si. Det kan likevel være nok til at hele verden raser sammen for folk. Man ser et hus som flyter i elva oppe i Namdalen, det er da dramatisk nok.