Frida Kahlo sett i et nytt lys

Forrige

Neste

KUNST 4-2013: Den franske surrealisten André Breton har beskrevet Frida Kahlos kunst som et silkebånd rundt en bombe. ARKEN i København viser nå hennes kunst sett i et litt annet lys enn tidligere.

KØBENHAVN (KUNST): Frida Kahlos liv og kunst har ofte blitt tolket i lys av hverandre. Når ARKEN utenfor København nå viser utstillingen Frida Kahlo – et liv i kunsten, er utgangspunktet nye teorier om selvbiografisk kunst som viser hvordan Kahlo brukte selvbiografien som en strategi for å utvikle en ny feminin identitet i det post-revolusjonære Mexico. KUNST møtte kurator Stine Høholt som forteller om utstillingen.

Et nytt blikk. Det er noe fengslende ved Frida Kahlo (1907–1954), både hennes liv og de sterke bildene som treffer deg i hjertet. Den storslagne filmen Frida fra 2002, med Salma Hayek i hovedrollen, gjorde hennes liv og kunst mer allment kjent. Som 19-åring var Kahlo utsatt for en bussulykke der en jernstang penetrerte hoften hennes. Skadene og smertene gjorde at hun var lenket til sengen store deler av livet, og hun måtte gå med et jernkorsett for å holde en ødelagt ryggrad oppe. Hun opplevde flere aborter og en stor sorg over å ikke få barn sammen med sin 20 år eldre kunstnermann, Diego Rivera, som var en kjent murmaler i Mexico og en politisk kunstner. Forholdet var preget av dramatikk og utroskap. I ettertid er det Kahlo som har blitt stående som den største av de to internasjonalt. Fra sykesengen malte hun sin smerte, sitt liv og sine tap. Hun ville male så ting ikke forsvant.

Kuratoren for ARKENs utstilling, Stine Høholt, er ikke i tvil om at livshistorien til Frida Kahlo er spennende, noe de vil vise på utstillingen. Men det er også noe mer med Kahlo, utover biografien.

- Frida Kahlos bilder har vanligvis blitt fortolket i lys av sykdomshistorien hennes og det turbulente kjærlighetsforholdet til Diego Rivera. Vi syntes det nå var et behov for å se på henne med noen andre blikk.

- Hvorfor valgte dere å lage en utstilling om Frida Kahlo akkurat nå?

- Fordi vi synes hun er en av de mest interessante kvinnelige kunstnere i kunsthistorien. Den måten hun arbeidet med sine selvfremstillinger på, var veldig forut for sin tid. Hun var en kunstner som både var lokalt forankret i Mexico og globalt orientert mot surrealismen og avantgardebevegelsene.

Mexicanidad.

Kahlo brukte selviscenesettelse som en kunstnerisk strategi. Av de 150 maleriene hun malte, var omtrent 65 selvportretter. Hun brukte bevisst sitt liv, sin kropp, sitt ansikt og sitt kjønn for å reise nye spørsmål innen kunsten. Kahlo levde i et Mexico preget av en revolusjon (1910–17) etter først å ha vært underlagt kolonistyre i 300 år, for så å lide under diktaturstyret til Porfirio Díaz i 30 år. Kunsten var naturligvis preget av en sterk mexicansk nasjonalfølelse og en søken etter å frigjøre seg fra vestlig innflytelse. Diego Rivera, datidens største mexicanske kunstner, var den fremste innen denne mexicanske renessansen.

- I utstillingen vil vi fremheve Frida Kahlos interesse for det man kaller mexicanidad, forklarer Stine Høholt. – Dette startet da hun var i New York med Diego Rivera. Kahlo begynte å iscenesette seg selv som mexicansk, nesten overdrevet, ved å ikle seg mexicanske drakter, Tehuana-kjoler, fremheve sine sammengrodde øyenbryn, male seg selv i en mørkere hudfarge enn hun egentlig hadde og ved å plassere slike portretter av seg selv i en mexicansk symbolverden. Når man leser Kahlos dagbok, kan man også se at hun er revolusjonær i sine tanker. Hun skriver et sted at hun skulle ønske at hun hadde gjort noe mer for revolusjonen, fordi revolusjonen var the only true reason to live for

Diego og Frida.

Diego Rivera var Kahlos store kjærlighet. Da de ble gift, hadde Diego allerede vært gift tre ganger og var kjent for sin utroskap.

- Hvordan tror du Diego påvirket kunsten til Frida Kahlo?

- Jeg tror han var en stor inspirasjonskilde for Kahlo fordi han var så opptatt av hennes kunst og roste den helt fra starten av. Han så en stor kunstner i sin hustru.

- På hvilken måte skiller deres kunst seg fra hverandre? Og hvorfor er det slik at han var mest ettertraktet da de levde, og hun nå i ettertiden?

- Dette skyldes samtiden og kjønn. Da Kahlo levde, var det – i Mexico som i Europa – de mannlige kunstnerne som var berømte. Man kunne ikke leve av å være billedkunstner som kvinne.

- Både Rivera og Kahlo var sterkt opptatt av politikk på den tiden og befant seg innenfor strømningen kalt mexicanidad, men Fridas kunst ble ikke lest som like politisk som Diegos?

- Nei, og heller ikke i ettertiden. Hun har primært blitt lest som en kunstner som skildrer sitt liv, sin sykdomshistorie og sitt turbulente kjærlighetsforhold til Diego Rivera. Jeg tror det startet med André Breton, en av de franske surrealistene, som beskrev Kahlos kunst som et silkebånd rundt en bombe. Diego Rivera skrev også at hans kone viste det indre liv på lerretet. Jeg tror det er der lesningen av Kahlo har sitt utspring.

Selvfremstilling gjennom kunsten.

Drivkraften for Kahlo var å etablere seg som kunstner i Mexico. Men hun brukte også kunsten for forstå seg selv og til å skape seg en identitet, forklarer Stine Høholt.

- Utover nasjonalisme og mexicanidad var Frida også opptatt av kjønn, vil du si noe om hvordan hun fremstiller dette?

- Hun var opptatt av å stille spørsmålstegn om kjønn og det å være kvinne i Mexico i begynnelsen av det 20. århundret. Det at hun portretterte seg selv med en sigarett i fire av sine malerier, er et kjønnspolitisk statement fra hennes side. Hun skildrer også seg selv med androgyne trekk. Ved å gi seg selv forskjellige identiteter viser hun at for henne er ikke kjønn noe stabilt. Det å være en kvinne er noe man blir.

- Kan man se andre tendenser hvor selvfremstilling blir brukt som kunstnerisk metode?

- Ja, spesielt om man ser tilbake til 1960- og 70-tallets kroppskunst med blant andre Vito Acconci og Marina Abramovic som skaper selvfremstillinger med utgangspunkt i sin egen kropp. På 1980-tallet og starten av 1990-tallet har vi Cindy Sherman og Yasumasa Morimura med iscenesatte fotografier av seg selv.

- I din tekst til utstillingens katalog skriver du at hennes selviscenesettelse igjennom kunsten er relevant i dag, hvor bildet ikke skildrer virkeligheten, men utgjør en virkelighet i seg selv. Vil du utdype akkurat dette?

- Det jeg tenker på, er at vi lever i en ganske så mediert verden i dag, hvor bilder fyller mye av tilværelsen. Vi skaper oss selv gjennom bilder, mest tydelig er det på Facebook hvor man ser både unge og eldre brukere. Det er dette Kahlo er en forløper for, synes jeg. Hun lever også mye av sitt liv gjennom bildene hun konstruerer av seg selv, og der ser jeg en parallell til vår egen tid.