Frans Widerberg
|
- Det må være skjebnen som sendte dere to. Vil dere sitte modell for meg?
Frans Widerberg har aldri vært presentert i Aktuell Kunsts 53 år lange historie. Vi befinner oss i hans toetasjers vakre atelier ved Akerselven en iskald vinterdag. Det er som å ankomme en kirke. Trappeoppgangen er tapetsert med hans fargesterke, energiske bilder. Klassisk musikk strømmer fra et ukjent sted. Lysende skikkelser, ryttere, bevingete vesener og kentaurer, som fra en annen dimensjon, enser oss ikke der de står stablet langs veggene. Møbler, gulv og klær er nedprikket av Widerbergs velkjente fargetrio i rødt, gult og blått. Utallige pappasjetter er brukt som paletter og ligger strødd. Rene pensler i krukker fungerer som blomsterbuketter. Vi går andektig opp trappen. Et bustete hode møter oss med ett smask på hvert kinn. Vi er tatt inn i varmen.
Hvem kan forstå ingenting?
- Klarer dere å sette på kaffetrakteren? Jeg bare prater jeg, så får vi se hvordan det sparker i vei. Det blir nok mye babling. Du vet hvor ordet kommer fra? I 1. Mosebok ville menneskene i Babel bygge et tårn opp til himmelen. Gud forhindret dette ved å gi menneskene ulike språk. Det ble babelsk forvirring. Babbel.
Widerberg har satt seg ned i en malingsprikket sofa, mens han repeterer navnene våre, øser ut komplimenter om hvor vakre vi er og snakker om å male. Samtidig.
- Jeg lever i energistrømmen. Bildene er energistrømmer. Man må hengi seg. Ikke kontrollere og beherske. Åpne seg og våge å slippe taket, våge å tørre. Bildene skal være som en åpning til en annen dimensjon, en annen virkelighet. Eller en uvirkelighet. Et hull i veggen. Det er landskapet vi alle lever i.
Plutselig vender Widerbergs tanker ned til jorden igjen og han ser rett på oss med et lurt, åpent blikk.
- Therese, du er som meg, du sanser. Vi har like bustete hår! Og Mette, du er den rolige som heller sanser med tankene. Den ordentlige. Men det er mer enn det man ser. Slik er det alltid.
Widerberg blir stille før han sier:
- Skal jeg gi dere en regle som åpner sjelens øyne? Stein, bølge, vind og flamme. Det er sterke krefter. Det femte elementet er det mest gåtefulle: Ingenting. Hvem kan forstå ingenting?
Du kan umulig forholde deg passiv når du møter Frans Widerberg. Du virvles inn i energien og tankerekkene, sansene skjerpes, pennen skriver altfor sakte. Widerberg kommenterer med et smil:
- Mette tror hun er på en filosofiforelesning, hun. Men jeg er ingen predikant eller filosof. Jeg er en sanser. Farge er som følelser. De smitter.
Et komplisert barn
"Frans Widerberg er kanskje den mest synlige av dagens norske kunstnere, og står som fantasiens, følelsenes og vitalitetens kunstner fremfor noen. Helt siden slutten av 1960-tallet har hans fargesterke visjoner vekket enorm interesse", uttalte tidligere direktør Hans-Jacob Brun ved Astrup Fearnley Museet. Widerberg har skapt en egen verden i kunsten sin. En verden som ikke ligner på andres. I løpet av 45 år som maler har han oppnådd en enestående posisjon innen norsk samtidskunst. Paradoksalt ble ikke Widerberg utdannet maler, men bokdesigner fra Statens håndverks- og kunstindustriskole.
- Jeg fikk alltid ros av læreren for mine tegneferdigheter, men var et for komplisert barn til å kalles vidunderbarn. Et handikappet barn. I ung alder var jeg besatt av å tegne, og fasinert av detaljer og bygget opp tegningen innenfra. Jeg reiste gjennom detaljene frem til rommet. Men det skal ikke bare være en tegning, det skal være mer enn noe virkelig. Uvirkelig. Som en orkestervibrator. Du skal ane noe bakom, noe mer enn du aner og føler.
Widerberg fortsetter mens han piller bort maling, fanger blikket ditt og buster til håret sitt.
- Jeg og en arkitektvenn lovet hverandre at vi aldri skulle leve av kunsten. Det var utenkelig på den tiden. Jeg hadde en lærer, Ivar Bell, som sa at det alltid var jobber å få på trikken. Vi fikk innprentet å ikke tenke så høye tanker om kunsten.
- Husker du din første store kunstopplevelse?
- Å ja! Det var i skolealder foran Harald Solbergs "Vinternatt over Rondane". Jeg er ikke veldig religiøs, men bildet gjorde et sterkt inntrykk utover det rasjonelle.
Widerberg tilhørte en gruppe kunstnere, sammen med bl.a. Odd Nerdrum, som insisterte på å male figurativt i en tid da den nonfigurative kunsten hadde sitt store gjennombrudd. På slutten av 60-tallet og utover på 70-tallet fikk Widerberg en røffere uttrykksmåte og utviklet sine karakteristiske sterke primærfarger.
- Det var mennesket jeg var opptatt av. Vi gjenkjenner oss i hverandre. Vi må føle noe for hverandre for å forstå hverandre. Forstår du meg for eksempel? Forstår jeg deg? Det er lett å være sammen med mennesker om man er sikker og sterk. Det er vanskeligere om man er svak. Figurene mine er ikke mennesker, men uttrykk for lengsler, følelser og savn. Det ligner en kropp, men kan aldri bli mer enn en fremstilling. Ikke en fremstilling heller; en fortolkning, et symbol. Jeg er en hulemaler.
- Syntes du det er vanskelig å være sammen med mennesker?
- Virker det sånn?
Widerberg ler og rister på hodet.
- Nei, men jeg må trekke meg tilbake. Det er noe jeg må se innover som jeg ikke kan se når jeg er sammen med andre. Jeg er en jordmor i bildene mine. Hvis man skal male et bilde må man ikke vite hva det skal bli på forhånd. Man må slippe kontrollen og slippe følelsene fri. Det er et følsomt samspill mellom deg og det ytre. Jo mer usikker, klønete og mindre kontroll jeg har, jo bedre. Jeg maler fordi det er noe jeg ikke kan.
- Er det stor forskjell på den unge og den eldre Widerberg?
- Jeg er ikke noe Mumle Gåseegg. Du har hørt eventyret om kjerringa som fant et gåseegg på åkeren og hørte ordene sild og velling, graut og mjølk? Ut kom Mumle Gåseegg som dro for å finne seg arbeid. Det tar tid å utvikle seg. Mozart var kanskje en utviklet kunstner som ung. Ikke mange er som ham.
|
På 1980-tallet ble det metafysiske i Widerbergs bilder ytterligere forsterket til en stil mange forbinder han med: Ryttere til hest, kentaurer og langstrakte figurer svevende i et imaginært landskap uten tid - eller stedsbestemmelse. Energisk, ekstatisk, vitalt, ekspressivt og med gnistrende farger. Mest av alt handler det om lys i Widerbergs bilder og sentrale temaer vi mennesker aldri slutter å undres over: Livslysten, kjærligheten og følelser. Mange bilder viser møter mellom mennesker, fellesskap og elskov.
- Menneskene mine er ikke personer med individuelle egenskaper og ansikter. De er mer generelt menneskelige. Mennesker i spennet mellom frihet og trygghet. Jeg maler myter og drømmer, lengsler og energi. Men mest følelser. Ikke episke dramaer eller storslåtte komposisjoner. Landskapene er arkaiske og landlige med kentaurer, løpende hester og fauner i skogen. Det er tidløst og stedløst. Det er landskapet vi lever livene våre i. Kentauren er foreldrene mine. Far hadde mannekropp, mor hadde hestehode. Hest og ryttermotivet blir et erotisk parforhold med kropper som adlyder hverandre. Rytteren behersker hesten med viljen.
Widerberg stopper opp, og ser på oss.
- Jeg prater mye, men dere gjør meg større enn det jeg er. Jeg blir stor ved å gjøre deg stor. Var ikke det fint?
Widerberg stiller seg opp etter instrukser fra fotografen. Helst vil han kle av seg som alle idrettsutøverne nå om dagen, men nøyer seg med å ta av den sorte fleecen.
- Merker dere resignasjonen som fyller rommet, spør han, mens han setter seg halvt motvillig ned på den prikkete krakken. Snart peker han bort på et enormt maleri med et par i erotisk akrobatikk svevende i en lysbølge.
- Jeg mistet et godt bilde under det dere ser nå. Noen bilder ligger det mer følelse i. Sånn er det sikkert med dine tekster også?
Jeg nikker før Widerberg studerer bildet mer inngående og viser oss en tegning fra et tidlig stadium.
- Hva syntes dere om bildet? Jeg tror jeg skal forlate det erotiske, la skikkelsene være mer ensomme. Tristere. Men hvor ligger energien da? Vanskelig å vite. Ligger ikke energien mellom mennesker? Energi er hurtig, hurtig.
- Får du uttrykt alt du vil bare med maling og lerret?
- Jeg får nøye meg med det jeg har, men det er ikke alltid nok. Hva gjør du for å få dekket de behovene du ikke får dekket? Hva gjør du Therese?
Widerberg ser rett på fotografen og fortsetter.
- De udekkete behovene banker alltid på, selv om man fortrenger dem. Du har hørt om kongen som ba til Gud om å slippe å ha makt? Broren myrdet ham og tok makten. Når man forsaker noe kommer det alltid andre som vil ha det.
Han begynner å le av fotolinsen som kommer nærmere.
- Du ser ut som en kyklop du. Jeg er Argus, drømmeseeren. Du vet Argus, som hadde øyne over hele kroppen og som så med hele kroppen. Men dere må prate med meg mens vi tar bilder.
- Hva er vakker kunst for deg?
- Hulemaleriet. Renessansen med Masaccio. Da Vinci og Rafael. Det er vidunderlige ting. Bilder av levende mennesker. Vakkert er bilder med skjønnhet, energi, følelse, symboler. Som Munch. Han var følelser. Og arkitektur. Egyptiske relieffer, det romerske Pompeii og greske skulpturer. Målet i et bilde er å glemme seg selv, være i begeistringen, i fryden. Være den inspirasjonen som kommer til meg med deg. Opphøre. Det blir en religiøs opplevelse; sjelens orgasme.
- Ønsker du å skape kunst med en religiøs stemning?
- Religion er egentlig bare en lengsel, en lengsel etter det uskyldige og det utvetydige, det enkle og åpne. Uskyldig hengivenhet - det ønsker jeg. Folk skal føle det de føler i møte med bildene mine. Jeg er ingen oppdrager. Det er frivillig. Jeg kan ikke tvinge meg på deg.
- Er det en sorg i bildene? Ensomhet?
- Syntes du det? Ja, kanskje. Samvær er tett, og man må tre tilbake for å se helheten. Man må ha en viss avstand for å ane hva som skjer. Men man er alltid alene.
Widerberg kommer tett opp i ansiktet mitt og trekker seg så tilbake for å illustrere hva han mener.
- Hva med lyset i bildene dine?
- Lys er farge, og for meg er farge mer konkret enn form. Lyset kan representere livskraften eller kjærligheten mellom to mennesker, åndelig vekst, eller lengsel. Man trenger ikke å være av stein eller jern for å være synlig. Lys er også synlig. En foss kan være synlig. Tenk deg den kraften. Eller en kraftig vind.
Publikums- og salgssuksess
Widerbergs kunstneriske prosjekt har utvilsomt vært en gedigen salgssuksess fra ende til annen. I løpet av de siste tre tiårene har han tapt noe terreng innenfor institusjonene, men vunnet en desto bredere folkelig oppslutning. Han er den eneste kunstneren siden Munch som jevnlig har stilt ut ved store britiske museer og gallerier. Oslo bystyre la også frem et forslag om å gjøre om gamle Deichmanske bibliotek til et Widerberg-museum.
- Jeg har aldri malt for å selge. Mange kritikere mener jeg ikke har innfridd. Norge er et lite land med mye folkepedagogikk innen kunsten. Det er ingen dynamikk i kulturen. Faktisk er det mer dynamikk i fotball. Men jeg gjør så godt jeg kan og maler nok mer enn det jeg burde ha malt.
Vi er i ferd med å forlate en av Norges største kunstnere. Han viser oss vokskulpturer i en balje, bøker, kataloger, nye og gamle bilder og kunst signert sønnene Nico og Thomas.
- Det er ikke kø rundt meg som mange tror. Kanskje jeg er den forsømte kunstner? Eller har jeg selv jaget bort folk fordi det er tryggest? Munch valgte å kaste besøkende på dør. Men dere må komme tilbake. Jeg får så lyst til å tegne når jeg ser dere. Nå skal jeg jobbe litt. Takk for at dere kom.
Vi får to nye smask på hvert kinn. Tekst Mette Torstensen
Foto Therese Borge