Skattejegeren

Forrige

Neste

 

KUNST 1-2015: Da Frank Haugen som trettenåring fant veien inn i porselensavdelingen på det lokale loppemarkedet, var hans fremtid beseglet.

Det er lett å mistenke Frank Alm Haugen for å være en skikkelig kunstnerd. Han kan den vestlige kunsthistorien på rams, europeisk porselen kan han plassere på et blunk, han finner historiske feil i Munch-museet, og som om det ikke var nok, er han også spesialist på vin og mynter. Og så samler han på serbiske frimerker fra 1866–1900.

KUNST møter ham i Finearts nye lokaler på Tjuvholmen i forbindelse med at han har inngått et samarbeid med galleriet om taksering av kunst. Han takker nei til et glass vin, men ber heller om en bolle med vann til trøffeljakthunden av den sjelden rasen Parson Russel terrier, som i likhet med sin herre elsker å finne fordekte skatter.

- Hva i all verden er det som får en tretten år gammel gutt til å interessere seg for porselen?

- Det begynte vel egentlig med en interesse for arkeologi og historie. Det å grave i fortiden, lese store begivenheter ut av små tegn. Så min interesse for gamle ting ble en slags forlengelse av dette. Man skulle jo egentlig ikke gå på loppemarkeder da jeg var ung, det var for de fattige, men jeg elsket å gå og kikke på gamle bøker, tegneserier og spesielt frimerker. Det var da jeg la merke til at alle damene gikk inn i den avdelingen hvor det stod «Porselen og kjøkkenutstyr». Jeg gikk etter dem og kikket nysgjerrig mens de snudde opp ned på alle kopper. Så jeg gjorde det samme og skjønte fort at det som gjaldt, var det stempelet som stod under koppen.

- En slags hemmelig kode som kunne fortelle om noe var av verdi eller ikke?

- Ja, en litt mystisk verden jeg hadde lyst til å finne ut mer av. Jeg skaffet meg en slik bok med oversikt over all europeisk porselen. Og da jeg merket at jeg hadde en slags knack for it, utvidet interessen seg til å inkludere andre kunstområder som keramikk, glass, sølv, grafikk og skulptur. Det var jo ingen som var interessert i kunst i mitt miljø, men selv begynte jeg å sette meg inn i hele den vestlige kunsthistorien for alvor i tyveårene. Da vennene mine dro på sydenferier, dro jeg til London og studerte porselen ved Victoria og Albert Museum.

- Og siden har du vært i bransjen?

- Ja, på en eller annen måte. Jeg har jobbet for alt fra prestisjefylte auksjonshus til Fretex, der jeg takserte gaver som kom inn, og til å jobbe frivillig på loppemarkeder for å verdsette loppene. Jeg har også jobbet for meg selv som uavhengig takserer og definertverdien av dødsbo. Nå samarbeider jeg med Fineart med å taksere kunst for annenhåndsmarkedet.

- Hvordan er det å komme inn i et dødsbo der arven skal deles mellom slektninger?

- Det er en delikat situasjon der profesjonalitet og vennlighet er det viktigste. Det hender at en av arvingene tar meg til siden og vil vite hva som er mest verdifullt og hva de bør velge. Da svarer jeg det samme til alle. Redelighet er første bud i en slik situasjon. Og det å være nøye. Store verdier kan være gjemt i kjeller og på loft, og ofte i hus man i utgangspunktet ikke regnet med å finne så verdifulle ting.

-Skjer det ofte at du finner verdifulle gjenstander på uventede steder?

- Ja, hele tiden. Folk vet ofte ikke hvilke verdifulle gjenstander de sitter på. En gang kom jeg over en Obos-leilighet på Manglerud fylt til randen av gjenstander fra hanseat-tiden, deriblant sølvbeslåtte bøker, og det viste seg at familien langt tilbake var avhanseat-slekt. Jeg har funnet Edvard Munch på do, avhørspapirer signert Vidkun Quisling i gamle kasser på et loft på Høyenhall, hemmeligstemplede forsvarsdokumenter på Hovseter. En gang fant jeg en original Sinnataggen i bronse, gjemt i en gammel bestefarsklokke. Den hadde blitt satt der for å holde klokken stabil, og arvingene hadde ingen anelse om at den var gjemt der. Verdien var nesten en million, så de ble jo rimelig overrasket. Ofte kan jeg finne design fra sekstitallet som var kjøpt billig den gang, men som senere har blitt verdifulle samleobjekter. Som en sølvbolle til 80.000 kroner i en leilighet på Lambertseter.

- Hva er det mest verdifulle du har funnet?

- Det er et Velázques-maleri, kan ikke si hvilket, som jeg fant i en leilighet på Frogner. Bildet hadde en verdi på over 40 millioner kroner, eieren hadde nok en idé om at det var verdifullt, men ikke at det gjaldt slike summer. Et funn jeg virkelig synes var helt spesielt, var noen kasser som ble funnet av en antikvitetshandler, hvor jeg kom over dagbøkene til en adjutant under kong Haakon. Notatene er fra 1940 og frem til 1945, og inneholder blant annet beskrivelsen av hvordan kronprins Olav gråt da han måtte forlate Norge og reise til England. Hadde ikke denne antikvitetshandleren funnet disse kassene, ville de nok blitt kastet – og viktig kulturhistorie med dem.

- Hender det at du får negative opplevelser når du kommer hjem til noen for å taksere?

- Ja, det har jo vært episoder hvor det har vært kriminalitet innblandet. Der tyvegods skal takseres, eller hvor leiligheten er fylt til randen av ulovlige våpen. Jeg har opplevd rusede familiemedlemmer som skal selge unna boet mens resten av familien er på ferie. Jeg har også blitt truet med pistol av en hissig mann som mente at de som solgte, slettes ikke var rettmessige eiere. Men det pussigste jeg har opplevd, er nok likevel den gang jeg kom inn til en klient og fant en ekte versjon av Brudeferden i Hardanger på veggen.

Frank Haugen smiler fornøyd.

- Det er en spennende jobb, kan ikke si noe annet.