FOTOSAMLEREN: Fotografi skal vises frem. Ikke ligge gjemt i et arkiv.

Forrige

Neste

Man Ray - Untitled, 1931

Av Helene Gulaker Hansen.

Møllersamlingen

Møllersamlingen er en av Norges største private fotografisamlinger. Samlingen består av bilder helt tilbake fra 1800-tallet og frem til dagens samtidsfotografier, og inkluderer fotohistoriske ikoner av blant andre Diane Arbus, Bill Brandt, Brassai, Arnold Newman, Tom Sandberg, Cartier-Bresson, Haruka Tomatsu, William Eggleston, Sølve Sundsbø, Charlie White og Damien Hirst – for å nevne noen. Møllersamlingen eies av investeringsselskapet Katalysator.

KUNST har fått et intervju med Harald Møller. Han er styreleder i MøllerGruppen og barnebarn av grunnleggeren Harald A. Møller som startet bilfirmaet Harald A. Møller i 1936.

Husker du første gang du ble tiltrukket av et fotografi – og ønsket å eie det? Det første bildet jeg kjøpte, var av John Stenersen på Fotogalleriet i 1980, men det første jeg virkelig ble tiltrukket av og ønsket å kjøpe, var Per Manings bilde av selen «Oscar» i 1988. Et nydelig bilde som jeg alltid har ønsket å eie. Jeg fikk det til min 50- års dag.

Det samme som satte rekord på Blomquist nå? Ja. Etter det kjøpte jeg en del bilder på impuls. Jeg hadde ingen idé om å være fotosamler, men jeg var tiltrukket av fotografier og ønsket å henge dem på veggen.

Det første fotografiet amerikanske Andy Pilara kjøpte til sin samling, var en Diane Arbus i 2003. Han ble fullstendig hektet etter dette og har nå en av USAs største private samlinger av fotografi, som vises i Pier 24 i San Francisco. Når skjønte du at du var i ferd med å bli en samler? Jeg oppdaget fotografi som barn via LIFE magazine og National Geographic og har siden vært veldig interessert i historiene som ligger i et bilde. Det er et kraftig medium. Kraftigere enn film. Filmen forteller historiene for deg, mens et fotografi tvinger deg til å stoppe og oppdage den selv. Tenk bare på hvilken betydning fotografi fikk for Vietnamkrigen. Det var fritt frem for fotografer som fullstendig usensurert kunne dokumentere grusomheten, og det bidro nok til å stoppe hele krigen. Innsyn i senere kriger har blitt nøye sensurert og regissert av krigsmakter. Av frykt for kanskje nettopp fotografiet. Mine kjøp var personlige og spontane frem til vi i familien ble enige om å kjøpe Tore Holters samling i 2005. Det representerte en stor endring og gjorde oss mer bevisste.

Jeg leste nylig om en samler i New York som har over 1000 fotografier kun av hender. En annen bygger en samling med kun kvinnelige fotografer. Hvilken strategi følger dere? Vi ser etter fotografens signaturverk, og det skal være spor av mennesker. For meg er det menneskene i bildene som skaper de spennende historiene. Det betyr for eksempel at jeg sannsynligvis ikke vil kjøpe et Ansel Adams-bilde av vakker natur. Eller landskapsfotografi i det hele tatt. Jeg liker det dokumentariske som ligger i fotografiet. Som sosialrealismen hos Diane Arbus, det underlige blikket til William Eggleston eller de iscenesatte portrettene til Arnold Newman. Dypt fascinerende. Men en stor del av samlingen består også av historiske bilder, både av Gustave Le Gray, Roger Fenton og Edward S. Curtis. Videre har vi mye fashion-foto fra 1950-og 1960- tallet, med for eksempel Ralph Gibson, Horst P Horst og Irving Penn.

Julia Cameron kaller galleristen The Shadow Artist, hvilket er nokså presist for min del. Galleristen som ønsker å være kunstner. Er det slik for en samler også? Skulle du gjerne fotografert selv? Absolutt. Da jeg skulle velge studier, sto det mellom å bli fotograf eller journalist, og jeg oppsøkte Bjørn Winsnes med et ønske om å bli hans assistent. Han svarte kontant at jeg kunne komme tilbake og assistere når jeg hadde en BA i økonomi. Fotografer må lære seg business først, mente han. Det hadde jeg ingen lyst til, så det ble andre studier i stedet. Men ja. Jeg har en gammel Nikon og et godt objektiv som er i bruk.

Hvilken fotograf ville du invitert hjem til middag? Ingen. Jeg følger prinsippet «Don't meet the artist». Man kan bli så fryktelig skuffet når man får høre kunstnerens intensjon. Kunstopplevelsen skjer mellom bildet og betrakteren, altså meg. Og ikke mellom kunstneren og betrakteren. Den settingen synes jeg blir kunstig. Men jeg har mange venner som er fotografer, og jeg kjøper noen ganger også bilder av dem.

Du har ni fotobøker av William Eggleston. Men ingen originaler. Hva er historien? For 12 år siden falt jeg fullstendig for et bilde av Eggleston i New York. Et sterkt bilde fra 1969 med den fantastiske tittelen «Untitled (Cassidy Bayou in the Background)». Men jeg syntes det var for dyrt og lot være å kjøpe. Siden har det limt seg fast på netthinnen. Så jeg måtte kjøpe Egglestons bøker i stedet. Vi har forresten en Eggleston i samlingen. Et sort-hvitt fotografi. Men det er jo fargebildene hans som er mest spennende. På MoMA midt på sekstitallet mente de mannen var gal da han dukket opp med en pose fargefoto. Siden var de nok takknemlige. Skulle gjerne hatt «The Red Ceiling» av Eggleston på veggen.

Men er det spor av mennesker i det? Nei, og det er vel samlerens dilemma. Det er det strengt tatt heller ikke i Daido Moryiama sitt bilde «Stray Dog». Men det er så sterkt, så vi kjøpte det likevel. Selv om jeg er litt skeptisk til Moryiama. Han liker å herpe bildene sine. For en kjøper kan det være vanskelig å vite om det er kunstneren eller andre som står bak.

Hva er det mest uortodokse du har gjort for å få tak i et bilde? Kjøpt på Internett. Det gjør jeg ikke igjen. Jeg vil se printet først. Holde i det. Kjenne energien. Sjekke at det er feilfritt.

Jeg fikk besøk i galleriet av en samler som med årene har beveget seg fra street art til fotografi, og med undring ser tilbake på sine første kjøp. Som om han ikke lenger kjenner det mennesket som valgte dem. Kjenner du deg igjen i det? Eier du noen fotografier du tenker du umulig kan ha kjøpt selv? Egentlig ikke. Vi har jo kjøpt en hel samling. 600 av 700 bilder er kjøpt av en annen. Det er nok flere her jeg ikke ville ha kjøpt, men de har vel blitt en naturlig del av samlingen etter hvert.

Hvorfor har du valgt dette bildet av Man Ray? Fordi det er så vakkert. I dette bildet tar han i bruk en solariseringsteknikk som gjør hvert print unikt. Man Rays surrealistiske eksperimenter endret fotografiet som medium. Sammen med andre dadaister brakte han fotografiet inn i et skifte. Museer begynte å kjøpe fotografi. Dette bildet er et nydelig eksempel, og jeg har jaktet på det i 10 år. Man Ray er vanskelig å kjøpe. Trusten hans har ikke passet godt på, og det har blitt laget mange dårlige printer. De gode printene er sjelden til salgs.

Hvordan vet du at dette er et godt print? Først og fremst er det kvaliteten på selve printet og at det ikke er skadet av lys senere. Så må man se etter fysiske skader. I tillegg har dette fotoet en meget god proveniens. Bildet ble første gang kjøpt av kunstsamleren Fritz Gruber. Mest sannsynlig direkte fra Man Ray da de var gode venner. Gruber hadde en omfattende samling av Man Ray og var med på å arrangere flere av hans utstillinger. I tillegg er det kjøpt via et seriøst galleri, og det har også et autentisk stempel.

Har du bestemt hvor det skal henge? Nei, jeg har nylig kjøpt det og må først finne en riktig og skånsom belysning. Det skal absolutt henges opp. Fotografi skal vises frem. Ikke ligge gjemt i et arkiv. Et bilde trenger en betrakter for å være et bilde.

Når det er sagt, mener jeg også at ikke alle fotografier skal henge på veggen. Noen skal være i en bok. Eller kanskje i en gang. Som man passerer i et kort øyeblikk. Noen fotografier er bare korte øyeblikk. Mens andre går over til å være noe mer. Noen bilder må jeg ta ned etter 14 dager. Er fullstendig ferdig med det. Andre kan henge i år etter år. Tar aldri slutt. Det finnes flotte bilder som ikke skal ha så mye oppmerksomhet. Enten fordi de fungerer mer som en illustrasjon, eller fordi de rett og slett er for sterke. Derfor bruker jeg lang tid på å kjøpe et bilde. Noen ganger flere år.

Tror du Man Ray blir hengende lenge? Jeg skulle gjerne hatt det hengende lenge. Men fotografi er kjemi, og det blir blant annet påvirket av lys. Henger det i solen, kan det bli ødelagt i løpet av få måneder. Et gammelt, verdifullt fotografi skal nok flyttes på hvert andre år slik at ikke lyset fra én posisjon gjør skade på det.

Hva vil du med samlingen? Det er vanskelig å ha en samling. Den skal forvaltes og utvikles på best mulig måte. Den må vises frem. Vi er i en prosess nå hvor vi setter trykk på dette. Det har nok til tider vært preget av «love at first sight», og det er nok viktig nå å samle noen tråder.

Om pris ikke var et tema: Hvilket fotografi ville du gitt i konfirmasjonspresang som en introduksjon til fotografi? Jeg har gitt bort mange fotografier i presang. Jeg synes det er viktig å kjenne personen jeg gir et bilde til før jeg bestemmer meg.

Hva er det beste rådet du har fått av et galleri? Det er få gallerier som orienterer seg spesifikt mot fotografiet. Noen er svært dyktige. Å kjøpe et fotografi er ofte komplisert, og jeg har helt sikkert gjort kjøp hvor jeg har blitt lurt. Det finnes mye kunnskap der ute, og som en ikke alltid så kunnskapsrik amatør, søker jeg ofte råd.

Let Photography be your muse

Interessen for å samle på kunstfotografi har eksplodert over hele verden. Paris Photo, som er verdens største messe for kunstfotografi, viet hele messen i 2013 til temaet The Collector. Å samle på fotografi kan gi stor glede både følelsesmessig, intellektuelt og sosialt. Hva er så en samlers motivasjon for å kjøpe et bilde og bygge en samling? Investeringspotensial, estetikk, kjærlighet til kunsten, utfordring, nysgjerrighet, emosjonell søken, intellektuell søken, sosial status, adrenalinrush, egobygging og/eller offentlig oppmerksomhet? En kombinasjon av alt?