Svein Flygari Johansen
|
Svein Flygari Johansen - installasjonskunstner med sterkt Finnmarksengasjement
- I følge filosofen Mario Perniola bør ikke kunstens utvikling sees som en linje, forteller Svein Flygari Johansen. - Et lineært syn på utviklingen gjør at all kunst blir veldig lik. Kunsten bør heller sees som et område, og kunstnerens oppgave er å utvide området.
- Hvorfor ble du egentlig kunstner?
- Alle føler jo at man er litt annerledes. Om man tør søker man opp disse tingene. Jo mindre man skjønner, jo lengre ut våger man å gå, man ser kanskje ikke konsekvensene av det. Valget jeg har tatt om å bli kunstner ligger langt unna oppveksten min. Nå passer jeg godt på fargeblyantene, og gir dem ikke til sønnen min. Man ønsker jo på en måte ikke at ens barn skal få det like komplisert som en selv.
Utdannet fra Bergen, Helsinki og København
Flygari Johansen studerte ved Vestlandske Kunstakademi i Bergen fra 1987-92. Han forteller at man styrte akademiet i fellesskap ved allmøter.
- Akademiet var nokså fritt, og jeg drev med alt mulig. Man ble inspirert av dem man knyttet seg mest til, og vi hadde en gjestelærer ved navn Jeremy Diggle som jeg nok fikk mest ut av. Vi tenkte likt. Man kommer jo heller ikke utenom Morten Krohg. Jeg kunne snakke med ham om alt. Vi hadde politiske krangler så det sto etter, men kunne ta en øl om kvelden likevel. Han skilte sak og person. Krohg var viktig i alt som skjedde, og var den som bygde opp akademiet. Men kunstnerisk ble jeg nok ikke så påvirket av ham.
Etter tiden i Bergen studerte Flygari Johansen en periode ved Kuvataide Akademia i Helsinki, før han reiste til Det kongelige danske kunstakademi i København for å ta en master i kunstteori.
- På 1990-tallet begynte teorien å ta kunstens plass, og å legge premissene for kunsten som ble lagd. Jeg syntes jeg hadde for lite kjennskap til teori. Den euro-amerikanske tradisjonen er veldig løsrevet fra resten av verden i forhold til hva kunst er. Man følger en oppskrift, som fører til et brudd med det som er gjort tidligere. Dette bruddet må ikke være for stort. Lenge var jeg oppslukt av denne tradisjonen og dens lover og premisser. Samtidig opplevde jeg denne måten å tenke om kunst på som veldig vanskelig. Jeg tenkte at det ikke kunne være så enkelt som dette. Teorien viste meg at kunst handler om noe helt annet, nemlig en diskusjon på basis av historien. Målet er å gi betrakteren en plass å stå.
Finnmarksloven og en snømann som smelter og vokser i takt med oljeprisene
Flygari Johansen har deltatt på en rekke utstillinger gjennom årene, både gruppeutstillinger og separatutstillinger. I 2007-08 viste han utstillingen Schizotopia på Vigeland-museet.
- Utstillingen tematiserte blant annet eierforhold og rettigheter til landområder i forbindelse med Finnmarksloven. Det som har med denne loven å gjøre skaper høy temperatur nordpå, men folk er ikke opptatt av det her på Østlandet. Dette handler om at de siste enorme allmenningsområdene i landet privatiseres. Stortinget mener det ikke er snakk om en privatisering, men sånn blir det. En kommisjon med hjemmel i Finnmarksloven deler ut landområder til folk. Et eksempel på omfordeling av landområder er Stjernøya, der det har bodd sjøsamer siden 14-1500-tallet. Reineiere har brukt øya siden 1960-tallet, og nå ser det ut til at det er dem som får bruksretten. Den norsk-samiske avisen SAGAT kaller det samene nå gjør for nazisme og apartheid, og de sterke ordene forteller noe om temperaturen i debatten. På utstillingen viste jeg blant annet to fotografier der man ser et industrigjerde og et reindriftsgjerde. Jeg mener at reindriften fungerer som alibi for den norske ratifiseringen av ILO-konvensjonen om urfolk. I tillegg handler dette om kjøttproduksjon. Det ligger en dobbelthet i politikken som er knyttet til dette, og uskylden forsvinner. Loven opptar meg veldig fordi den kan knyttes til demokrati og menneskerettigheter.
- Jeg er også opptatt av hva som skjer med identiteten vår i slike sammenhenger. Identiteten er ofte knyttet til omgivelsene våre. Vi bærer med oss vår barndoms landskap, og man har gjerne en patriotisme knyttet til det. Politiske avgjørelser gjør at det skjer ting med dette landskapet. Det endrer seg uten at man kan gjøre noe med det, det endrer identitet og blir det jeg kaller schizotopisk. Saken om Finnmarksloven er veldig kompleks, og billedkunsten gir en mulighet til å stille spørsmål. Billedspråket gir andre muligheter for kommunikasjon, og kan derfor åpne for andre forståelser enn man oppnår ved vanlig argumentasjon. Man kan trenge inn i strukturene fra en annen side.
- Du deltok på Pan Barents på 0047 Oslo i februar. Hvilke verk stilte du ut?
- Det ene verket var en snømann som smelter og vokser i direkte sammenheng med oljeprisene. Det andre, We´re growing up as patriots, var et tekstlig verk der bokstaver var skrevet med bakterier i agar, vanligvis brukt til bakteriedyrkning på laboratorier. I verket grodde teksten gradvis fram ettersom mengden bakterier vokste. Pan Barents handler om identitet i Barentsregionen, og ved å la bakteriene gro i verket åpnet verket for andre aspekter ved det patriotiske. Den amerikanske folkerettsaktivisten og feministen Emma Goldman holdt en tale i 1908 der hun knuser tanken om patriotisme ved å kalle den fascisme. Jeg er redd for patriotisme.
Kunstfestivalen i Bodø og bakterier
- Fortell om hva du skal stille ut på Kunstfestivalen i Bodø nå i april?
- Kunstfestivalen i Bodø er en samisk festival. Jeg er festivalkunstner, og det at de har valgt meg til å stille ut her viser at arbeidene mine ikke er veldig agitatoriske. Jeg er mer opptatt av å stille spørsmål og av å åpne rom for å tenke. Arbeidene mine kommer til å handle om renhet, knyttet til både etnisk renhet, rettighetsproblematikk og bakterier. Der det er kjemisk rent er det dødt, så biologisk sett betyr renhet død. Jeg stiller ut lignende verk som We´re growing up as patriots, og med utgangspunkt i bakteriene kan man spørre hvem det er som vokser opp. For tiden jobber jeg med å teste hvordan agaren og bakteriene fungerer. Agaren faller sammen, og jeg må finne en måte å styre den i forhold til utstillingsperioden.
- Hvorfor valgte du å trekke en annen kunstner inn i denne utstillingen?
- Jeg traff Hermod Bjøru tilfeldig. Han jobbet som revisor hele sin yrkeskarriere, men har samtidig laget små skulpturer i futuristisk stil. Jeg kobler ham til tanken om renhet. Han er en kunstnersjel, og har laget disse verkene uten neppe noen gang å ha sett de futuristiske skulpturene de minner så sterkt om. Arbeidene kommer fra ham selv. Bestefaren var våpensmed i svenskekrigen, og han tilhører en familie med håndverkstradisjoner. Han har et forhold til metallene. I Bodø viser jeg en video med ham, der vi ser ham stå ved arbeidsbenken på verkstedet. Han er en herlig historieforteller, og publikum vil høre en voice-over der han selv forteller. Vi ser ikke verkene. De vises ved siden av, så videoen og arbeidene hans er sterkt koblet sammen.
- Arbeider du med alle slags medier?
- Det å arbeide med kunst er å holde på med et annet språk, et annet rom enn tale- og skriftspråket. Det å arbeide i ulike medier ser jeg på som å ta i bruk alfabetet. Man tar det man trenger, og ikke det tradisjonen sier man skal bruke. Agar og bakterier er nytt for meg, og jeg synes også ny teknologi er veldig spennende. Jeg lærer hele tiden, og jeg vil gi plass til leken.
Forholdet mellom lokale interesser og storsamfunnet
Flere av arbeidene til Flygari Johansen viser en interesse for forholdet mellom lokale interesser og storsamfunnet. Blant annet gjelder det arbeidet som skulle vært del av Kunst i Nordland - Kunstneriske Forstyrrelser, men som aldri ble gjennomført. Verket skulle være et varemerke for Lurøy, og ideen var å skape en skulptur med form som et nebb på en lundefugl, der man på innsiden kunne høre enten lyden av bølgehøyden eller finansnyheter på radio.
- Dette er en liten øy, men samtidig en av de største eksportkommunene i Norge. Kontrasten mellom den internasjonale aktiviteten med importert arbeidskraft fra hele verden, og den lille øya med 300 fastboende, fascinerte meg. I et annet verk kommenterer jeg utbyggingen av Altaelva. Jeg jobbet mot utbyggingen fra jeg var ti år gammel, og jeg har blant annet stilt ut en bålplass fra elva. Man fortalte historier ved bålplassen, den var som områdets samfunnshus. Til utstillingen dekket jeg bålplassen med metall så den ble forkrommet, og i rommet kunne man høre lyden fra elva, styrt av børsen i Oslo og New York. Dette verket var stilt ut på UKS-biennalen i 2001. Effekten av 11. september ble hørbar i verket, siden børsene og dermed elvebruset stilnet. Min programmerer Johnny Bradley og jeg har laget en rekke verk sammen.
Han forteller at han og Bradley også har andre, lignende verk der en aktivitet kobles opp mot eller trigger en annen.
- På Breivang videregående skole i Tromsø har vi en femdelt utsmykking, og arbeidene styres av elevenes Internettbruk. I dette spesielle verket fører elevenes søkeord på nettet til at tekstbrokker hentet fra Fyrsten av Machiavelli og Kapitalen av Marx kommer opp med rød skrift i Jenny Holzer-stil. Søkeordene trigger hvilken tekst som kommer opp, men vi får ikke vite hvilket sitat vi ser. Ved bruken av disse to tekstene blander jeg to ytterpunkter. På Kirkenes videregående skole har jeg en utsmykking som styres av forurensningen i Pasvik. Når forurensningen øker kan man høre lyden av ospeskog. Det er en vakker, men i denne sammenhengen farlig, lyd. Forurensningen i området har økt, den avhenger av hvordan smelteverkene på russisk side behandles. Jeg har også en utsmykking på Barentsinstituttet i Kirkenes. På taket står en værstasjon som måler vindretningen. Avhengig av denne viser en 50-tommers tv-skjerm kulturelle uttrykk fra de ulike himmelretningene. Over skjermen farer dikt, videoer og sitater. Prosjektet er poetisk, og forteller noe om hvor vi er og om hva som kommer til oss. Det er gøy å leke med nye materialer, særlig om man har en god programmerer.
Flygari Johansen stiller også ut på Haugar Vestfold kunstmuseum og på Beaconsfield Gallery i London i løpet av 2009.
- På Haugar skal jeg delta på en kollektivutstilling. Temaet blir trolig reiser og ekspedisjoner, og sannsynligvis stiller jeg ut noe med bakterier også der. I London jobber jeg med to kuratorer om utviklingen av et nytt prosjekt. Det er greit å jobbe med kuratorer. Jeg er ikke noe geni, og mener at det man utvikler som kunstner er avhengig av det man ser rundt seg, og at man snakker med andre, avslutter Flygari Johansen.
Tekst: Line Ruud Ørslien / Foto Sten Nilsen