Jøran Flo
|
Han er tremenningen til Tore André og Jostein Flo. Selv hatet Jøran Flo fotballhierarkiet på barneskolen og tegnet heller som besatt for å imponere og flørte med damene.
- Heldigvis skal de snart legge opp. Da kan Stryn fokusere på kunsten og ikke denne fotballen, sier Jøran Flo på bokmål mens hans skjenker kaffe i en leilighet fra 1920-tallet på Bislett med elegante møbler og barneleker på gulvet. Han vil ikke kokettere med dialekten sin. Veggene er dekorert med egne grafiske verk. Skulpturer nærmest lever i stein og bronse. Bordet foran oss er fylt med avisutklipp og fotoer fra en 20 år lang kunstnerkarriere.
- Jeg liker ikke å se tilbake. Men nå skal jeg lage en hjemmeside og må grave i gamle ting.
Det Gode Liv er på besøk hos Flo for å grave. Det blir en springende samtale om så mangt: Livet på landet kontra i byen, livets highlights, fra hjerte og smerte til naturopplevelser, mytologi, det vakre og ikke minst kunst og Flos atelier på Stryn. Fotballen lar vi ligge dø.
Vidunderbarnet
- Fornøyd har jeg aldri vært, men jeg har lært meg å leve med det. Det er en kunstnerklisjé å være kronisk misfornøyd med eget arbeid. Mine bevingete figurer er et symbol på en lengsel jeg deler med mange. Når kunsten glipper, overtar håndverket. Alt skjer ikke i hodet som de fleste tror. Du skulle heller tatt bilde av meg med tilsølte armer nede i gipsbøtta, sier Jøran mens han poserer tenkende for fotografen.
Jøran var vidunderbarnet som kom inn på Statens kunst- og håndverkskole som 17 åring og Statens Kunstakademi to år senere. Etter debuten i 1982 har det blitt over 60 separatutstillinger.
- Jeg vokste opp i Stryn i Nordfjord og Nesodden i Oslo. Spennet i naturen var voldsom. Jeg var tidlig klar over mine evner. Det er litt vanskelig å snakke om vidunderbarn, men jeg var nok det. Jeg husker jeg troppet opp med mappen min på Kunst og håndverkskolen, struttende av selvtillit. Professor Raudberget kikket på tegningene mine og kastet seg på telefonen til Eilif Petersen. Han måtte komme og se! Jeg kom rett inn og jobbet med akt i to år. Samtidig var jeg vaktmester på Munchmuseet. Sikkerheten var en helt annen den gangen. Jeg snek meg til å lese Munchs dagbøker og se i magasinet.
- Noen sammenligner deg med Vigeland?
- I all beskjedenhet har jeg noen likheter med den unge Vigeland og hans barnslige forståelse av det erotiske. Vigeland er forresten undervurdert. Vigelandsparken er unik i verden. Han har mye til felles med Michelangelos Slavefigurer i Firenze. Jeg husker hvor fantastisk det var å oppdage disse figurene som sloss seg ut av blokken. De ble laget for 400 år siden, men det abstrakte lå der allerede. Jøran viser hvordan slavene bryter ut av blokken og forløses psykisk og fysisk. Skulpturene blir også et symbol på kunstneren som jordmor for det iboende i steinen. Jøran er lidenskapelig bevandret i verdens kunstskatter.
- Min første store kunstopplevelse var som 16-åring på Rodinmuseet i Paris. Jeg ønsket tidlig å fange Rodins fremgangsmåte. For meg er kunstneren en alkymist. Å lage kunst er nesten som alkymi. Men jeg må le av alle kunstnere som i Norge beskrives som internasjonal kjente. Det er kun Munch som er det.
Manhattenfølelse på Stryn
Sommeren 2004 begynte Jøran og kona arbeidet med et nytt atelier på familiens gård i Stryn, en sidedal til Geiranger. Planen er å få i stand kursvirksomhet til høsten. Jøran blir nesten blank i øynene når han snakker om stedet. Her tilbringer han rundt 6 måneder i året. I Oslo er han pappa på heltid.
- Gården har vært i slekten veldig lenge. Jeg fant en stokk i låven hvor det stod år 1702. Det har blitt noen millioner kroner i investering. Alt er nytt, men i gammel stil. Låven er omgjort til et 400 kvm stort atelier. Omgivelsene er spektakulære. Venner fra utlandet holder på å svime av. Det er flott i alpene, men de har aldri opplevd en høydeforskjell fra 40 m.o.h. til brearmer på 2000 meters høyde. Man får en slags Manhattanfølelse; himmelen blir en smal stripe mellom fjellene.
Jøran finner frem bilder; peker og forteller. Her oppe jobber han intenst med lange økter og hard selvdisiplin.
- Stryn er en utømmelig kilde, en hemmelig dal hvor halvparten av de 800 innbyggerne er tjukke slekta. Noen av bildene mine er basert på snapshot fra bilvinduet, andre fra skisser i naturen. Jeg reiste verden rundt i 20 år før familien tok en biltur fra Kristiansand til Vestlandet. Det var virkelig en aha-opplevelse. Vestlandsnaturen har en helt unik atmosfære med ekstreme skift i luftfuktigheten. Det samme landskapet forandrer seg hvert 10. sekund. Du må runde 40 for at ikke hjerte, smerte og erotikk er det mest spennende. Man gleder seg over de enkle ting, som flotte landskap.
- Er du en slags nasjonalromantiker?
- Ja, det kan du si. Jeg ønsker å fornye formidlingen av det norske landskapet. Ørnulf Oppdahl har gjort en kjempejobb der. Postkortmotivene og de mest lyserosa himlene må jeg unngå. De glir lett over i kitsch. Jeg vil gi de velkjente, grå landskapene en ny dimensjon. Her kan du dikte inn myter, historier og menneskelige egenskaper.
- Hva er vakkert for deg?
- Det vakre trenger ikke å være billedskjønt, men ekte: Et oppriktig smil fra en fremmed eller et barns uskyldighet og hengivenhet. Vi skulle bevart en brøkdel av dette som voksne. Jeg husker et foto av en bosnisk soldat. Vakkert er noe som bekrefter det menneskelige på godt og vondt. Når maskene faller blir det vakkert.
Livets highlights er abstrakte
Mennesket er alltid i fokus i Jørans kunst. I bildene er de plassert inn i tidløse rom. Skulpturene brytes av abstrakte former.
- Jeg bruker noen ganger modeller, men mennesket har vært uforandret de siste 4000 årene. Vi går rundt og er figurer alle sammen. Det har vært vanskelig å ikke bruke barna mine som modeller, men det kan lett bli for sentimentalt og privat. Man må beholde noe andre kan kjenne seg igjen, men det må være en balanse.
- Du valgte tidlig et klassisk, figurativt uttrykk og tradisjonelle medier?
- Det figurative er det bærende element. Men det finnes også en abstrakt del. Det abstrakte står for livet selv, highlightene; som estetikk og kjærlighet. Det må være vanskelig å ha en holdning om at det eneste rette i kunsten er det naturalistiske, slik som Nerdrum. Jeg vil ha en kontrast mellom det gjenkjennelige i figurene og det abstrakte rommet rundt. Det høres litt banalt ut, men livet handler jo om banaliteter. Man skal ikke heve seg over det banale, spinner Jøran videre.
Det er en dualisme i Jørans kunst. I tillegg bruker han mytologiens språk, "istedenfor å finne på et nytt symbolspråk":
- Bildene mine handler ikke om det gode og onde i samfunnet, men om den indre kampen vi bærer i oss. Jeg tror vi hadde trengt mindre krisepsykiatri i dag hvis de gamle mytene levde og hadde et språk vi benyttet. De fleste vet hvem som deltar i Idol, men ikke hva en gresk hero er. Mytologien er kompleks, men også universell og tar tak i det grunnleggende i menneskesinnet.
Det gode liv
- Vi må jo snakke om det gode liv, kommer Flo meg i forkjøpet. Han fortsetter på egen hånd:
- Jobben er med meg hele tiden. Man kan ikke sjalte ut de ulike delene i livet, alt har en sammenheng. Å splitte jobb og privatliv blir total schizofreni for meg. Jeg er hele tiden på jakt etter inntrykk. På vei til Norli kan jeg for eksempel bruke tid på et fint lys. Når man er kunstner er det også sosialt legalt å bruke tid på slike ting. Jeg og kona er heldige som jobber frilans. Vi diskuterer ideer og arbeid. Jeg kunne ikke vært kunstner uten slike samtaler. Vi har også en friere hverdag og får følge barna i en tidlig fase.
- Er det stor forskjell på livene dere lever i Stryn og Oslo?
- Det er større avstand mellom by og land enn det jeg forventet. Byen er mer kompleks med et hav av inntrykk som gjør deg kreativ. If you make it in New York you can make it everywhere. Man er utsatt for et urbant hierarki. På landet er livet mer helhetlig. Men det første jeg gjør tilbake i Oslo er å ta en kaffelatte. Vi er virkelig heldige som kan kombinere to så ulike hverdager, avslutter Jøran.
Tekst Mette Dybwad Torstensen / Foto Therese Borge