Mellom to landskap

Forrige

Neste

Av Tekst Mette Dybwad Torstensen / Foto Therese Borge.

KUNST1-2012. Christoffer Fjeldstad (født 1978) er billedkunstner og personlig troende. Han føler seg fremmed i begge landskapene.

Mellom to landskap

NANNESTAD (KUNST): GPS-en vil ikke lose oss frem den siste biten på en smal grusvei, men intuisjonen og et staffeli i vindu på en rød gammel husmannsplassstue i enden av veien overtar for teknologien. Vi blir nesten revet over ende av stormkastene idet vi går ut av bilen. Regnet pisker iskaldt i kinnene. Christoffer Fjeldstad åpner døren med sorte, markerte briller og en rosa t-skjorte under en sort genser, og passer liksom ikke til selvportrettet sitt jeg nylig har sett, malt som et lilla ansikt innespikret og innbundet med tau og planker. Bare brillene er like.

- Velkommen hit, sier han og ber oss gå inn i atelieret mens han henter kaffen. Vi passerer noen av hans eldre studieverk på veien; et par stilleben og et bylandskap fra Stryn i Hjelle hvor Christoffer tok et foto, studerte dette og gjenga byen i fugleperspektiv.

- Det starter alltid med en visuell idé, i alt jeg gjør og så utvikler det seg derfra , forteller Christoffer og peker ut veien innover i huset.

- Er det trygt å gå inn uten sko? spør fotografen, av erfaring fra tidligere atelierbesøk, og får et nikk.

Et kvinneansikt på nesten to meter er det første som møter oss, i lysende rød og rosa toner og med en halvrøykt sigarett i hånden. Øynene er vidåpne, sett fra flere perspektiver (lik Picassos grep i hans mange kvinneportretter) for å understreke hennes drømmende uttrykk. En annen figur er derimot utflytende og langt fra så naturalistisk gjengitt som kvinnen. En klokke ser ut til å smelte på veggen. Jeg kjenner igjen en stol fra et av maleriene, Christoffers briller og et par gamle sko som visstnok har tilhørt en for lengst død husmann.

Så hvorfor er vi her? I høst la jeg merke til Christoffer Fjeldstads navn og malerier i avisene etter hans siste separatutstilling på Galleri Haaken i oktober 2011. Han høstet mange gode kritikker, og flere sammenlignet han med Bjarne Melgaard. Kunsthistoriker Øivind Storm Bjerke kalte hans malerier en dekorativ, saftig og surrealistisk eventyrblanding i Klassekampen. Kritikeren Kjetil Røed skrev at han gikk i dialog med kunsthistorien, og flere kristne referanser var å spore i bildene som verket Oppstandelsen og I Getsemane. Motivene var svært varierte, og mange nærmest groteske, med monstrøse figurer som bildet Midnight. Her var det sterke farger og en verden full av underlige og brutale elementer lik Hieronymus Boschs billedverden. Og midt oppe i dette befant det seg noen uskyldige stoler. Hvem var denne mannen, som har fremstilt seg selv spikret og bundet inne med tau og planker og med en røyksky fra pannen? Foreløpig passer ikke Christoffers ytre til bildenes indre. Bortsett fra den rosa t-skjorten som stikker ut og pikant bryter den tilsynelatende konservative og avbalanserte helheten med en kattepus i stua og adresse på en koselig husmannsplass.

Anders Jahres Kulturpris

Fem uker tilbake i tid: Hei, jeg har en idé, hvor mye kan jeg være med å bestemme designen på artikkelen? Ja, jeg ønsker å bryte den tradisjonelle sorte teksten på hvitt papir. Kan jeg samarbeide med designeren? Hilsen Christoffer.

Hilsen Christoffer. Men tilbake til Nannestad i desember: Christoffer er født og oppvokst i Nannestad. Han bestemte seg tidlig for å bli kunstner, og fikk gode tilbakemeldinger på sine tegneferdigheter i oppveksten. Han oppdaget Nerdrum (som man gjør i den alderen) og Munch. Dessuten var det drømmen om bohemen og alt det innebærer av en drømmende og romantisert livsstil. Han kom blant annet til finalen i Kulturmønstringen i Trondheim, og startet på Strykejernet etter videregående. Der fikk han møte mennesker som delte mye av hans interesser, og han fikk ifølge seg selv en oppdragelse i livet på godt og vondt. Hjemme i bondesamfunnet i Nannestad var det lite forståelse for hans tankegods. Etter ett år på Bjørknes for å ta opp fag kom han inn på Kunstakademiet i Oslo i 2000 på første forsøk. I 2004, på avgangsutstillingen, la magister Haaken merke til hans malerier. Året etter mottok Christoffer Anders Jahres Kulturpris for unge kunstnere samt Statens kunstnerstipend for tre år. Deretter fulgte flere år med søken etter eget uttrykk og kun sporadisk deltagelse på kunstscenen som på Høstutstillingen og Østlandsutstillingen, på kollektivutstillinger på Galleri Haaken, Galleri L.N.M og Nannestad Kunstforening og en separatutstilling på Galleri Festiviteten i Eidsvoll. I 2011 var han plutselig i media igjen.

- Ja, jeg vet ikke helt hvordan jeg skal legge frem det med prisen i 2005. Det som skulle bli en døråpner, fungerte snarere tvert om for meg. Jeg må tenke litt på hvordan jeg skal fortelle dette, så ingen blir støtt, men det er en viktig historie, forteller han og viser til en stol med et hjemmeheklet lappeteppe for meg. Han setter seg på en annen stol to meter unna, med staffelibordet symbolsk mellom oss, med flekker fra de sterke fargene i maleriene og tre klemte tuber.

- Magister Haaken hadde lagt merke til maleriet I Getsemane på avgangsutstillingen til Akademiet på Stenersenmuseet i 2004. Jeg hadde stort sett drevet med installasjon i studietiden, og var nokså overrasket at nettopp maleriene mine vakte oppsikt. Samtidig med Haaken tok også en annen kunstsamler, god for mange millioner, kontakt. Han var i ferd med å bygge opp et galleri og tilbød seg å bli min mesen. Jeg var fersk i gamet, og bet på millionæren. Jeg kjente ikke Haakens historie, men takket nei til Haaken, som tok dette ille opp. Så viste det seg at millionæren solgte galleriet han hadde bygget opp, og der stod jeg uten et galleri i ryggen. Jeg skjønte at løpet var kjørt, og følte meg nokså dum. Jeg hadde takket nei til Haaken. Jeg hadde heldigvis fått et treårig arbeidsstipend fra Staten og 100 000 kroner fra Anders Jahre-prisen, og valgte å bruke pengene og de neste årene på å finne meg selv som kunstner og studere maleriet. Det var vanskeligere enn jeg trodde. Som kunstner måtte jeg både finne et uttrykk og en teknikk som jeg var komfortabel med, og samtidig ha et innhold.

- Så egentlig er du selvlært som maler?

- Ja, langt på vei. Lærerne på Akademiet hadde nærmest komplekser for ren praktisk undervisning og det håndverksmessige. De enkleste problemstillingene som oppstår i atelieret, måtte jeg finne ut av selv. Vi lærte mye om filosofi og teori, men når det kom til løsningsorienterte problemstillinger, led lærer og elev av en type forfengelighet. Det rare er at ved det kullet jeg kom inn på, sa lærerne at de trodde på maleriet.

På Akademiet laget Christoffer installasjoner som 3.de Mondrian, nettopp en tredimensjonal Mondrian. Han laget den smale korridoren Narrow og Vekst, der trær grodde gjennom et utslått tak i et tidligere fabrikkrom i den gamle Seilduksfabrikken. Christoffer forteller om årene i selvpålagt eksil. Mangel på rom til installasjoner gjorde at han fokuserte helt og holdent på lerretene:- Jeg prøvde ut abstrakt maleri, men fikk det ikke til. Problemet er at det ikke er noe konkret å forholde seg til i et abstrakt verk. Men jeg har ikke lagt det helt på hyllen. Jeg flørter ennå med noen ideer.

Noen har sammenlignet deg med Bjarne Melgaard? Ja, jeg har lest det, men jeg ser ikke helt den selv. Vi er svært ulike når det kommer til farge og form. Kanskje begge er kolorister og kan by på noen saftige motiver, utover det ser jeg ikke noe mer slektskap.

Så hva er ditt innhold? Ideer jeg får lyst til å gjøre. Ideer jeg simpelthen får tro på. Men de må alltid testes før de settes ut i verk. På Akademiet ble jeg nok sett på som ego og rar. Jeg fulgte mitt løp og det jeg ville, mens lærerne hele tiden ba oss sette det vi laget, i lys av kunsthistorien. Jeg er inspirert av David Hockey, spesielt i stolene. Jeg synes han er en av de beste malerne vi har i dag. Og ikke minst den mest lekne, det har jeg sansen for.

Men mange av bildene dine er også brutale? Ja, de er det. Både grotesk og brutalt, som monsteret i Flesh Walk, som står bak deg, og I Getsemane. Det siste er inspirert av en av de sterkeste fortellingene i Bibelen. I Getsemane-hagen gikk Jesus gjennom det verst tenkelige og ble fristet av djevelen, demoner og onde ånder. Han ble konfrontert med sin egen vilje, men han la den under Guds. Disiplene, som skulle våke og be, sov tungt.

Så hva er den røde tråden? Stoler, stilleben, monstre, surrealistiske forestillinger med groteske innslag og bibelske fortellinger? Jeg vil være så fri som mulig; jeg kan gjøre helt sekulære så vel som religiøse bilder. Får jeg en idé jeg får lyst til å gjøre, så gjør jeg det. Jeg ønsker ikke å fange meg sjøl i en bås. Men det er vanskelig å male ut ideene. Men du, fryser du på føttene? Jeg kjente plutselig at jeg ble kald.

Fotografen bryter inn for å flytte på Christoffer, som forsvinner for å ta på et par sko for ikke å sitte i sokkelesten på bildene - eller fryse. Jeg er litt forfengelig av meg, kommer han leende tilbake.

Palettbordet er ikke lenger mellom oss, og vi bringer samtalen tilbake til Galleri Haaken. - Jeg skammet meg skikkelig over det dårlige valget jeg hadde gjort, og trakk meg tilbake. Jeg tror det er en menneskelig reaksjon. Det var kjedelig å møte gamle kunstnerkollegaer, som kanskje til og med gjorde suksess, og fortelle at jeg takket nei til Haaken. Jeg levde på fattiggrensen, og måtte ta flere strøjobber ved siden av. Ingen ansetter en kunstner, så det var å jobbe på gølvet. Hva har vi på CV-en? Ingenting av det er relevant for et vanlig yrkesliv. Jeg begynte å se meg rundt og tenkte flere ganger: Christoffer, du kan jo gjøre noe annet! Jeg var over 30 år, og prisen for å leve som kunstner begynte å bli høy, psykisk og økonomisk, og en belastning for familien som hjalp meg.

I 2010 møtte Christoffer Line fra Haaken på en utstilling hos Sverre Malling:- Jeg ble invitert ned, vi fikk renset luften, og plutselig ringte de og sa at en annen kunstner hadde trukket seg. Kunne jeg stille ut om tre måneder? Det var kniven på strupen.

Mellom to landskap

Galleri Haaken ble endelig Christoffers gjennombruddsutstilling, der kritikere skrev at han innfridde. Men det var de to landskapene vi skulle snakke om. Christoffer er personlig kristen og kunstner og understreker at han egentlig ikke føler seg hjemme i noen av landskapene.

- Jeg tok imot Jesus, ja, nå snakker jeg som en troende, da jeg var 12 år. Men livet mitt som kristen forandret seg totalt da jeg fikk en åpenbaring i 2000. Jeg hadde nok lenge hatt en prosess, inne i meg; var jeg for eller imot? Så bestemte jeg meg for å ta et endelig valg, og jeg bestemte meg for å bli humanist. I perioden etter begynte det å skje mange underlige ting i livet mitt, og i en periode følte jeg meg mer død enn levende. Det var grusomt. Men på en fest der alle rusa seg, inkludert jeg, husker jeg at det kom inn en person. Det var noe rart med han. En av oss stilte han et eksistensialistisk spørsmål, og svaret hans slo bena under alt. Jeg var jo liksom filosofen og eksistensialisten. Jeg ble paff og tenkte: jeg har ikke nubbkjangs, han går meg en høy gang! Jeg kunne bli misunnelig eller gi han applaus - og valgte det siste. Først senere fikk jeg høre at han var en troende. Da, i brøkdelen av et sekund fikk jeg en mistanke om at Jesus var annerledes enn det jeg trodde. Dette gjorde meg nysgjerrig, og jeg begynte å søke Gud. Etter en tid der jeg ba og leste i Bibelen, åpenbarte han seg, og jeg ble født på ny. I Johannesevangeliet bruker Jesus dette begrepet når han har en samtale med en prest som heter Nikodemus. Den som ikke blir født på ny, kan ikke se Guds rike. Jeg ble altså en troende fordi jeg så Guds rike. Da jeg søkte på Akademiet, kunne jeg også valgt en vei som predikant. Jeg la alt fremfor min Gud: Jeg søker på Akademiet, og hvis jeg ikke kommer inn, dropper jeg kunsten. Da har du noe annet for meg.

Fotografen har sluttet å ta bilder og blir stående og lytte. Christoffer tar en slurk kaffe, og det blir stille i atelieret. Kun vindkastene høres.

Men hvordan er det å kombinere livet som kunstner og kristen? Ja, du kan jo ikke male alt du vil da av motiver? Jeg flagget høyt ut min tro på Akademiet, og mange ønsket meg dit pepperen grodde. Men heldigvis modnes du som kristen, og du buser ikke lenger inn til folk, men banker på og spør om du kan komme inn. Så åpner det seg kanskje muligheter. Men som kristen billedkunstner føler jeg meg fremmed i begge landskap. I menigheten er det få kunstnerkollegaer. Når det gjelder motiver, har jeg et ansvar på lik linje som alle andre som lager kultur, og hvordan det du sender ut, påvirker folk. Alt får en konsekvens der ute. Det har vært ideer jeg har gått mange runder med, som New happy man. Jeg er redd for reaksjonen i menigheten, og dessverre er det noen kristne som er nokså snevre og lever i en beskyttet tilværelse.

Så du vegrer deg for å provosere? Ja, men jeg velger å sjokkere likevel, bevisst og gjennomtenkt. Dagens samtidskunst bærer i seg en toleranse for alt, der alt er tillatt. En type frihet man ofte ser ender i en umoralsk grøft. Dette er noe jeg må forholde meg til. Når kunst provoserer, gjør den noe allmennheten mener den ikke får lov til. Den river ned standarder og etablerte verdier. Vi blir provosert, og skandalekunsten er et faktum. Fascinasjonen for provokasjon kan også settes i et bibelsk perspektiv. Paulus snakker mye om ånd, kjøtt og lov ... nå må jeg stokke ordene riktig ... Loven, eller all type lov, er ment for å skape orden. Samtidig egger lover og regler den kjødelige delen av oss til å ville bryte lover og regler. Lover og regler, verdier og normer sperrer kjøttet inne. Så å bryte dem appellerer til kjøttets undertrykte ønske om frihet. Nettopp derfor har kanskje umoralsk kunst et så stort marked. Vi føler uro når vi betrakter den. Den påberoper seg frihet, men en frihet på gale premisser. Mennesket er fanget i kjøttet, men på korset dreper Gud kjøttet og skaper et nytt menneske som hersker i frihet ved Guds Ånd, fri fra lover og regler.

Det blir stille igjen. Jeg har tatt i bruk det jeg fant av papir i veska for å notere, og den tredje pennen slutter å virke. Fotografen ber Christoffer ta på seg en blå jakke hun så i gangen, og drar alle med ut. På en øde grusvei, med et landskap på hver side, ber hun ham gå mot seg mens vinden nesten river oss over ende. Omtrent slik må tvilen føles. Og slik føles de heftige maleriene til Christoffer.