Avæpnet Graff

Forrige

Neste

Av Mette Dybwad Torstensen Foto: Marte Gjærde.

Han har tegnet Carl I. Hagen som en haug med bæsj og blitt beskyldt for å være antisemittisk av den israelske ambassade. Men han har aldri blitt sensurert av sin arbeidsgiver Dagbladet. Når Finn Graff smiler, er det selve definisjonen på at ansiktet sprekker opp, men selv unngår han å tegne rynker og sliter mest med å portrettere skuespillere. KUNST møtte en våpenløs Graff uten; penn og papir, på hans andre kontor: Theatercaféen.

Avvæpnet Graff

OSLO (KUNST): Etter å ha ventet en snau halvtime på Theatercaféen spør vi forsiktig en av de tre hovmesterne om de kan ha sett Finn Graff? Han kommer beklagende tilbake: Han gikk akkurat... Vi beklager på vegne av hovmesterteamet ... De hadde glemt å gi ham beskjed om at vi satt ved et annet bord. Joda ... Etter fem febrilske oppringninger svarer en høflig stemme: Jeg hopper av på neste holdeplass og kommer tilbake. Og etter nye ti minutter kommer endelig Graff. Han setter seg rolig ned (selv om han skal rekke ut til hytta si på Hvasser i rushen og så rekke å tegne morgendagens cartoon før deadline klokka halv ni, og han har ennå ikke fått lest kommentaren han skal bruke) - og retter på de runde brillene og tweedjakken.

- Så hva vil dere egentlig med meg? smiler han.

- Vi har tegning som tema i neste utgave av KUNST, og vil gjerne skrive om det som er litt i utkanten av hva som defineres som "kunst" innen tegning, svarer jeg.

Han nikker fornøyd med svaret, bestiller en lettøl og et rekesmørbrød.

Når tegnet du egentlig dine første karikaturer? Det begynte på skolen med ypperlige muligheter: lærerne. Noen i min familie mente også at jeg kunne passe til å gå på handelsgym, og jeg måtte starte der. Russeavisa og skoleavisa ble heldigvis et springbrett, der jeg tegnet disse morsomme tegningene. Et reklamebyrå så det jeg gjorde, og tilbød meg jobb. Sånt skjer jo ikke lenger nå. Deretter startet jeg på Kunst- og håndverksskolen, men jeg lærte nok mer på en måned senere i arbeidslivet enn på de fire årene på skolen. Men jeg likte meg godt der. Da var illustrasjon et fag. Jeg søkte meg etter hvert over til grafikklinja med Chrix Dahl, som jeg beundret. Han var en flott lærer som egentlig ikke lærte oss noe som helst, men svarte når vi spurte, og snakket helst om politikk, musikk og litteratur. Det er det man lærer av.

Så du kunne blitt journalist? Nei, jeg har aldri skrevet, men jeg har en datter som er journalist. Jeg forholder meg til det visuelle. Jeg leverer en politisk kommentar hver dag til Dagbladets side 3 basert på innlegget jeg mottar, men mine egne ting kommer også frem her. Noe er vanskelig å kommentere, som krigen i Syria. Da blir det mer en observasjon med noe … ironi … du kan ikke bruke humor da.

Men når du tegner Carl I. Hagen som avføring eller andre politikere i ufine posisjoner, som Rune Gerhardsen i samleie med seg selv, tenker du på "offeret" ditt? Det hender at jeg treffer dem etterpå for å portrettere dem; genrene mine overlapper jo, og da er jeg ganske spent på hva de sier. Men de fleste … ja, driter i det. De er profesjonelle. Jeg unnskyldte meg for Jagland en gang, etter at jeg hadde harselert med Det norske huset hans, men vet du hva han svarte: Det er jobben din! Så jeg er ikke uvenner med noen!

Graff smiler så ansiktet sprekker opp; ja, bokstavelig talt.

Men du har aldri blitt sensurert? Aldri. Før, da jeg hadde flere kollegaer i Adresseavisa, Aftenposten, VG og Fevennen, hendte det stadig at de sa: Nå er jeg sensurert igjen …

Graff sier at han har portrettert alle i Norge – tre ganger, med et smil. Og legger til:

- Av de som "betyr" noe. Ikke oss "vanlige".

Men hva gjør det til et godt portrett eller en god karikatur? Jeg prøver å få det til å likne … men hvis jeg for eksempel skal tegne deg nå … så vil jeg nok starte med øynene og nesen. Men så blir avstanden feil ... nei … jeg kan ikke tenke … jeg bare tegner. Og observerer. For etter en kort stund tenker ikke de som intervjues på meg, de slapper av og er nær den de egentlig er og slutter å posere. Det viktigste er bevegelse. Se på det portrettet bak deg; det er ganske livløst når modellen ser rett frem. Eller kanskje en kunsthistoriker ville sagt at det er fullt av psykologisk innsikt. Når folk ser rett ut i luften, blir det jo tolket som om de ser innover … sier Graff med et snev av spydighet. Jåleri og tolkning er ikke noe for ham.

Du tegner aldri etter foto? Jo, men da må jeg ha masse foto for å finne ut hvordan folk ser ut, men et foto juger alltid, og det er stor forskjell mellom portretter tegnet etter foto og i levende live. Men som i foto er lyset viktig. Både tegnere og fotografer modellerer med lyset. Og som oftest velger journalisten disse håpløse, mørke stedene å møte den som skal intervjues … så da må jeg late som om jeg ser litt lys her og der. Det beste er jo et lys ovenfra.

Og så gjør du ferdig portrettet der og da? Ja, som regel må vi bli ferdige innen to timer. Noen ganger kan det ha gått over en time, og jeg får panikk for å ikke få til noe. Enkelte mennesker er veldig vanskelige å tegne, særlig skuespillere, det er alltid noe trøbbel med dem. Man tror det går så greit, men de har ulike masker og spiller hele tiden et eller annet. Nylig tegnet jeg Herbjørg Kråkevik, men henne hadde jeg trøbbel med også. Og hvis jeg har tegnet noen før, sitter jeg ofte i klisteret. Men slapper av og har jo vært gjennom strevet en gang før …

Hva tegner du egentlig med? Det er bløte partier, og så står konturstrekene igjen? Alltid en bløt 3B-blyant og et spesielt papir fra KEM. Det er jeg helt avhengig av. På cartoonen, eller kommentartegningene, brukte jeg før en 0,3 mm tusjpenn som gikk ut av produksjon! Det var ikke gøy i starten med en ny type, men det ble bedre repro av det. Kommentartegningene skanner jeg inn og legger på farge digitalt. Men jeg er lat, og liker det best på den gamle måten.

Så hvilket portrett husker du best? Det var en politimester i Bergen. Navnet er ikke så farlig. Vi møttes på en kafé, midt på natta. Det var i alle fall dønn mørkt med en lampe på 25 watt. Jeg så ikke en dritt. Og da jeg var ferdig, sølte jeg rødvin på hele tegningen. Men heldigvis passet flekken godt inn, som en fin lavering. Og det har hendt at en distré journalist har glemt å ta med konvolutten med tegningen tilbake til desken …

Og hva gjør en god kommentartegning? Ideelt sett skal alle skjønne den med én gang. Men det skjer bare 1 av 1000 ganger. I alle fall for meg. Jeg tror jeg er for komplisert, med for mange ukjente referanser. Det er egentlig utrolig hva folk ikke vet noe om … Men egentlig finnes det ikke et godt norsk navn på det vi avistegnere driver med. Et forsøk på satire. Vi kaller det cartoon.

Har du noen forbilder? Selv om du ikke ser dette i tegningene, er jeg en stor beundrer av alle som tegner og maler, og elsker kunstnere som Egon Schiele når det kommer til portretter. En stor cartoonist for meg er Saul Steinberg (1914–1999, mest kjent for sine tegninger i The New Yorker, red.). Man må ikke se for mye på sine forbilder, da blir det bare tydelig at du hermer, smiler Graff igjen, og for andre gang sprekker ansiktet opp.

Etter mer enn 50 år i bransjen er tusenvis av cartoons på A4-ark og portretter lagret i leiligheten hans i Oslo. Han innrømmer at han ikke liker alt styret med utstillinger, men han er den eneste avistegneren som har hatt en separatutstilling på Nasjonalgalleriet. Ikke henger han opp bildene sine hjemme heller, annet enn 16 portretter på Hvasser som er hengt opp for å skjule et høyt antall stikkontakter etter en ivrig elektriker. Og hvem vil ha Trond Giske på veggen?

- Vi blir alle glemt likevel, sier han dystert. - Husker du for eksempel Hammarlund?

Jeg rister på hodet og skjønner at jeg underbygger påstanden hans.

- Han var tegneren i Dagbladet før meg, og han VAR Dagbladet. Folk kjøpte avisen kun på grunn av hans tegninger. Han døde en verdig død for en tegner; med pennen i hånda og hodet på blokka. I dag er det ingen som husker ham. Kanskje vil Aukrust huskes, og Olaf Gulbransson, med eget museum i Tyskland. Og du har Ragnvald Blix som var cartoonist under krigen med sin berømte tegning der Quisling besøker Berlin for et møte med Hitler, og vakten spør: Hvem er du? Jeg er Quisling! Og vakten svarer: Og hva er navnet?

Men tegner du ting uten mennesker? Mye mer før. Men når vi reiser, er det beste jeg vet å sette meg med akvareller på en kafé sammen med sønnen min som drikker øl og holder kjeft. Da kan vi sitte der i timevis.

Han får en kaffe foran seg.

- Men det blir færre og færre tegninger med årene, selv om det ligger i blodet å tegne. Men på en annen side er det også deilig å slippe.

Til slutt: Hvordan tegner du deg selv? Det har vært noen selvportretter, men de er mer som en selvironisk fleip.