Aksel Waldemars bilde Fegd

Forrige

Neste

 

Av Bjørn Li.

Filleproletariatet - et isgufs av et ord opprinnelig skapt av Karl Marx som sosiologisk betegnelse på dem som faller utenfor industrisamfunnets produktivitet: De er arbeidsløse - ofte hjemløse - i drift - tilhører verken arbeider- eller middelklasse, kapitaleiere eller bondestand.

Deres tilværelse støter an mot noe grunnleggende i vår kulturelle forståelse: I ditt ansikts sved skal du spise ditt brød, står det skrevet i 1. Mosebok. Det betyr i klartekst at den som skal leve, må bidra til samfunnet, om ikke annet enn ved å brødfø seg selv. Og det er nettopp hva filleproletariatets representanter nødig gjør.

I vår bevissthet er begrepet befolket med klanderverdige eksistenser: Arbeidsvegrere, tiggere og drukkenbolter, horer, knivstikkere og lasaroner og - ikke å forglemme - de forkomne figurer du ser rave rundt i Skippergata eller Nygårdsparken eller et hvilket som helst sted hvor det er tilgang til dop - de narkomane - summen av alle laster. Er det ikke filleproletariatets løse fugler som slenger ukvemsord etter deg når du ikke gir dem penger, eller raner deg når du tar frem lommeboken, som kryper inn gjennom stuevinduet ditt om natten eller rapper bilen mens du er på jobb? For i filleproletariatet arbeides det ikke i ansiktets sved; det drikkes, sniffes, ranes, lyves, stjeles og gjerne med vold som effektivt verktøy. Er det merkelig at så få har følt seg kallet til å gi dette tvilsomme menasjeri en plass i kunsten? Du har ikke lyst til å lage monument over han som slo ut tennene dine.

Når de figurerer, er det til skrekk og advarsel, som billedliggjøring av det ondes forførende kraft, eller som kontrastfull bakgrunn for at en edlere egenskap skal slippe frem – humaniteten – sett i medfølelsens forsonende lys. Men så snart du tar denne velviljens lyskilde vekk, gjenoppstår det snerrende rovdyr, glefser og vil ikke vite av vår medlidenhet. Slik lever filleproletariatets gestalter i vår forestillingsverden, som avfallsplass for menneskets tvilsomme egenskaper. Men psykologien har lært oss at våre forestillinger trenger korrektiv for ikke å miste berøring med virkeligheten. I maleriet Fegd maner Aksel Waldemar Johannessen frem et bilde som åpner vei for et levende blikk inn i filleproletariatets eksistens: Det er vinterkveld, og himmelen lyser rødt over de enkle husene i bakgrunnen. En dør står åpen og gaper som et mørkt hull i jorden. I forgrunnen klemmer en tigger hutrende av frost og med luen i hånden - den er tom - ryggen mot en husvegg for å absorbere det som måtte finnes av varme. Han presser knærne sammen i samme nytteløse håp, som om det ene ben skulle kunne drive frosten ut av det andre. Han er ikke alene, men i selskap med en frostal skapning som intet godt lover. Det er en hund, men ingen hvilken som helst, det er selveste fegdhunden - den norrøne varsler om snarlig død. Vi betrakter en mann som er i ferd med å fryse i hjel.

Det er et redselsfullt bilde, og skal det kalles vakkert, må det være fordi det rommer den form for skjønnhet som ligger innenfor hva den franske dikter Charles Baudelaire kalte heslighetens estetikk. Og når jeg tilføyer at jeg ikke engang vet om bildet er godt - i malerisk og kompositorisk forstand - er det med Edvard Munchs ord om Den syke barn i erindring: Først malte jeg et godt bilde, men det var ikke hva jeg hadde sett. Så malte jeg et bilde som kan hende ikke er så godt, men det er hva jeg så! Og det kan ikke herske tvil om at Aksel Waldemar Johannessen hadde førstehånds kjennskap til den verden han skildrer. Hans familiebakgrunn er som skåret ut av Karl Marx´ fremstilling av filleproletariatets fremvekst.

Aksel Waldemars første barneår ble tilbragt i ytterst fattige kår på Kongsvinger, før familien flyttet til Hammersborg i Kristiania, trolig i håp om arbeid i byens industri. Der slutter alle spor, muligvis fordi familien går i oppløsning som følge av fattigdom og udisiplinert livsførsel. Vi kjenner ikke til at Aksel Waldemar opprettholdt kontakt med noen familiemedlemmer etter at han flyttet hjemmefra. Han utdannet seg til billedhugger, kom gjennom sitt korte liv til å livnære seg som møbelsnekker, senere som scenograf ved Det Norske Teatret og designer ved Heimen, som han etablerte sammen med sin kone og drev i nært samarbeid med Hulda og Arne Garborg; parets gode venner. Som maler manglet han selvtillit til å stå frem offentlig. Det skjedde først etter hans død - etter lengre tids alkoholmisbruk ranglet han seg i hjel - 42 år gammel, og den planlagte debututstilling hos Blomqvist ble i all hast gjort om til minneutstilling. Den fikk Edvard Munch til å uttale: Det males ikke bedre i Norge i våre dager. Kunstkritikeren Jappe Nielsen var begeistret, og Gustav Vigeland ga pengestøtte til Aksel Waldemars enke, som døde få måneder etter ektemannen. Snart var Aksel Waldemar glemt. Et på mange måter tragisk livsløp, snublende nær kanten av stupet ned mot det sosiale bunnsjikt han i en serie bilder skildret bedre enn noen norsk maler. Her finnes ingen sentimental barmhjertighet i Adolph Tidemands maner, eller borgerlig-distansert velmenthet à la Christian Krohgs Albertine. Bildet Aksel Waldemar tegner av drukkenskap, prostitusjon og fattigdom er usminket, og sympatien han viser sine modeller garanterer verken for deres etiske gehalt eller sosiale troverdighet. Det er som om han spør: Har et ubrukelig menneske også en verdi? Slik rommer bildet et oppdragende korrektiv. Spørsmålet er bare hvem som skal oppdras - tiggeren som står med luen i hånden, eller vi. Det forblir et uløst problem. Men spørsmålet er stilt. Av Aksel Waldemar Johannessen.