Favoritter: Tone Dietrichson

Forrige

Neste

Foto: © Munch-museet / Munch-Ellingsen-Gruppen / BONO 2012.  

Av Mette Dybwad Torstensen.

KUNST 5-2012: Tone Dietrichsons verden eksploderer av farger og følelser, men er dypt forankret i livet. Hun er utdannet billedhugger fra Kunst- og håndverkskolen på 1980-tallet, men har siden midten av 1990-tallet jobbet med grafikk og maleri.

Billedhuggeren i henne kommer likevel frem i måten hun formidler menneskene sine på og i hennes grundige anatomiske kunnskaper. Tone har i de siste årene gått dypt ned i Ibsens verden, spesielt Vildanden, i ulike prosjekter, og har også samarbeidet med den tidligere fotballproffen Stig Inge Bjørnebye i prosjektet Speil. Nylig laget hun årets pris for kreftforskning. Hun holder også inspirasjonsforedraget Med utsikt til innsikt – en reise i indre landskap og personlig tolkning av Henrik Ibsens Vildanden, og hvordan bruke dette stykket til øket livsglede og innsikt 128 år etter at det ble skrevet.

Mitt favorittverk: Pubertet og utstillingen Puberty på Munch-museet.

Mitt favorittkunstverk skifter. Det er ikke det samme hele tiden, men varierer i forhold til hvem jeg er – eller hvor i meg jeg er. Akkurat som livet. Derfor har jeg ikke et statisk favorittkunstverk. I dag var jeg på Munch-museet og så sommerutstillingen Puberty. Og maleriet, Pubertet, velger jeg ut som mitt favorittverk:

Den unge pikens sterkt gjenkjennbare sårbarhet. Den ligger så høyt oppe i henne, smerten over å bli betraktet. Hele bildets nervesystem, alle tegn som ligger i overflaten og vibrerer. Denne unge jenta, eller lille kvinnen (så sjelelig avkledd). Hvem sitter hun der for? Maleren? Hun er så skjør: de lyse skuldrene, det lyse brystpartiet. De kryssede armene, hendene som ligger ved knærne - for å skjule. Den store, mørke skyggen bak henne. Er den hennes? Eller hans? Er det hennes fortid, hennes nå, eller det som kommer? Den store, mørke skyggen bak henne. Hun kan ikke ha sittet der så lenge. Hun kommer utenfra og lever et liv utenfor dette rommet. Jeg ser at solen har farget ansiktet og hendene hennes. Hvem er hun utenfor dette rommet? Det er kanskje ikke så interessant, men det gjør noe med opplevelsen av henne, det at jeg ser at hun kommer utenfra og har satt seg der - med all sin sårbarhet. Jeg kommer rett og slett inn i et annet liv i dette bildet.

Det er laget flere malerier av Pubertet (i alle fall to til og ett som brant opp). De to andre er ikke så skjøre og sårbare som denne versjonen; de andre jentene ser med direkte og møtende på deg. Denne jenta ser mer innover og litt forbi deg. På utstillingen har også maleriet fått et eget rom bygget rundt seg. Som en kokong. Dette rommet føles også som hellig og sakralt. Det var en veldig vakker løsning som den unge piken sikkert er takknemlig for! Etter å ha sett på jenta en lang stund følte jeg at jeg ikke klarte å se lenger på henne.

Min største kunstopplevelse: Frans Widerbergs utstilling i Kunstnerforbundet.

Dette ligger mange år tilbake, rundt 30 år, tenker jeg. Det var Frans Widerbergs utstilling i Kunstnerforbundet - i 1982, tror jeg det var. 8. april var det. Jeg kom inn i den store salen og sa bare: - Men dette er jo meg!

- Ja, jeg beklager å måtte si det, men det er faktisk meg også! svarte Frans.

Det var første gangen jeg traff ham, og vi ble stående og snakke om energi, lys, tid / rom – ja, du vet.

- Hva heter du som kan snakke sånn, da? spurte Frans.

- Tone Hagtvedt Dietrichson, svarte jeg.

- Du er vel ikke i slekt med Bernhard Hagtvedt, vel?

- Jo, det er faren min, svarte jeg.

- Det er jo mannen som lærte meg å tenke! Det er vel derfor du snakker som du gjør, da! sa Frans.

Far var lærer til Frans noen år. Jeg er oppdratt med tid / rom, avstander, galakser, vitenskap og filosofi. Dette fikk jeg på sengekanten fra jeg var ganske liten. (Asbjørnsen og Moe også, da. Peik var favoritteventyret. Jeg var veldig forelsket i den tegningen av Peik der han sitter på en stein og kongen kommer ridende. Tenk å lure kongen så mange ganger! Jeg måtte høre det eventyret om og om igjen bare for å sjekke ut at Peik virkelig overlevde.) Men, jeg har nok en del tankestoff derfra. Fra min far. Jeg husker at å se den utstillingen til Frans var som å komme hjem på en måte - dette var kjent stoff for meg. Bildene lyste av seg selv. Så fulle av energi og livskraft! Jeg er sikker på at de lyste i mørket også. Det kan være at Frans også gjør det. Lyser, altså. Men det er ikke alle som kan se det da, selvfølgelig. Han er virkelig en stor kunstner.