Mine favoritter: Kenneth Blom

Forrige

Neste

Av Mette Dybwad Torstensen.

KUNST1-2012. KUNST har en ny spalte der vi spør kunstnere om deres største kunstopplevelse og beste kunstverk. Kenneth Blom er første kunstner ut. I 2007 lød overskriftene i kunstbransjen: Norske Kenneth Blom er den første samtidskunstneren som stiller ut på prestisjefylte Sothebys i London! Da hadde 440-åringen allerede vært flere år i stallen til Galleri Haaken og fylt salene på Henie-Onstad Kunstsenter to år tidligere. Siden den gang har Blom (født 1967) blant annet stilt ut ved Jason McCoy Gallery i New York og Stavanger Kunstforening. Frem til slutten av januar er han svært aktuell med en separatutstilling i det anerkjente galleriet Maerz Contemporary i Berlin som åpnet med en artisttalk med Nicola Kuhn fra Tagesspiegel i november.

Min beste kunstopplevelse:

Mannen som aldri kastet noe av Ilya Kabakov

Jeg tror det var i 1993 jeg så installasjonen på samtidsmuseet i Oslo. Installasjonen var bygget opp som en klaustrofobisk, kommunal leilighet fra det tidligere Sovjetunionen. Mørk, dunkel, og det gav et utrolig trist inntrykk. Rommene var fylt av gammelt skrot. Først var det hele kaotisk, men etter hvert la jeg merke til at alle tingene var systematisert og arkivert. Det hele handler om menneskets forbruk. Hva vi verdsetter som minner eller søppel. Tingene var i seg selv uinteressante, men på måten han presenterte det på, kom det hele til å minne om blant annet menneskers minner og glemsel.

Mitt beste kunstverk:

Donã Antonia de Ipenarrieta og hennes sønn Don Luis av Diego Velázquez

Prado-museet i Madrid har et rundt rom med bare Velázquez. Helt fantastisk opplevelse. Jeg har vært der mange ganger, og jeg kunne valgt mange av hans bilder, men valgte dette. Første gang jeg så det (1990) ble jeg stående og stirre på øynene til moren. Hun virket ond, og den lille gutten så redd og kuet ut. Hånden hennes henger tilsynelatende avslappet rett ned, men binder gutten til henne ved at hånden tangerer hodet hans, og hennes sorte kjole er gitt en stor abstrakt form som omslutter hele han. På denne måten skapes et psykisk ubehagelig stengsel for denne gutten. Det å understreke bildets psykiske innhold ved hjelp av abstrakte geometriske former og uten visuelle effekter som Velásquez her gjør, er befriende i en tid med mye visuell støy og effektmakeri.