Faldbakken: Best som byråkrat?

Forrige

Neste

Av Lars Elton.

KUNST 3-2012: Matias Faldbakken har laget en feiende flott utstilling. Men når byråkrati er viktig, hvor stor del av æren er hans egen?

Faldbakken: Best som byråkrat?

Matias Faldbakken: Portrait Portrait of of a a Generation Generation OCA, Office for Contemporary Art Norway, Oslo 29/3 – 23/6 2012

Det er noe som skurrer når du kommer inn i OCAs høyloftede galleri. Rundt omkring på gulvet står tre av Arnold Haukelands modernistiske og fargesterke skulpturer – på hodet. Det er flotte verk, men de kommer kanskje ikke helt til sin rett? Like ved inngangen står Gustav Vigelands Ung pike med hendene foran munnen (1926-30) lent opp mot veggen, også den på hodet og sikret med kraftige, blå stropper og en tykk skumgummibit under hodet. Her er betegnelsen «står» riktig, men med Haukelands skulpturer er det riktigere å si at de henger. Hans tre skulpturer er montert inn i visuelt krevende stålrammer som stjeler noe av oppmerksomheten fra de historiske originalene.

Gjennom disse grepene har Matias Faldbakken (1973) skapt nye kunstverk i dialog med to av sine forbilder. Ved å snu skulpturene på hodet får publikum anledning til å se dem med nye øyne. Det taper de ikke på, tvert imot, det er «stor kunst» uansett hvordan de er montert.

Faldbakken er hverken ironisk eller respektløs. I et intervju forklarer han at han ser på dem som «ikoniske skulpturer som har hatt betydning for min egen forestilling om norsk kunsthistorie.» Det å forhandle med eierne er en vesentlig del av kunstverket, og de byråkratiske prosessene er «like viktige og sentrale for verket som presentasjonen av det.»

Det er flere aspekter ved utstillingen. Skulpturenes sokler er fylt med vodka, noe som kan sees som en morsom og ironisk kommentar til det «drivstoffet» mange kunstnere har hentet kreativitet fra. Det er viktigere at Faldbakkens eneste helt selvstendige verk er at han har jekket opp veggen ved inngangen slik at den er gått i stykker. Det er en metafor for oppadgående energi, noe han har frarøvet de andre kunstverkene. Det understreker (den legitime oppfatningen) at han setter sine egne ideer over de andres. Det er jo ikke ukjent blant kunstnere.

Det mest interessante er kanskje at Matias Faldbakken lager sine beste verk når han bruker andre gjenstander med sterk fascinasjonskraft. Det store spørsmålet er om det er byråkratiet og Faldbakkens rammeverk eller Haukeland og Vigelands skulpturer som er denne utstillingens store attraksjon?