Engler i kunsten

Teologer, mystikere, diktere og kunstnere har strides i århundre om hvordan englene ser ut, og om de overhodet kan iakttaes av det menneskelige øyet. Thomas Aquinas hevdet at engler var rent intellekt og uten fysisk form. For kunstnere har det likevel vært viktig å finne englenes synlige form, og etter Middelalderen utviklet det seg visse konvensjoner om hvordan engler skulle avbildes. Englemotivet har tatt utallige former; fra stiliserte gull-engler i tidlig Middelalderen, til lubne, lekne baby-engler i barokken og Paul Gauguins berømte kjempende engel i "Jakobs kamp med engelen" fra 1888.
Jakobs kamp med engelen
I eldre kulturer har man også hatt bevingete vesener; menn, kvinner og dyr. De mest kjente er de såkalte "protoenglene", monumentale bevingete figurene på assyriske palasser, veggmalerier av gresk-romerske åndevesener og klassiske skulpturer av seiersgudinnen Nike. Et fellestrekk for englefremstillinger i kunsten er at englene ofte ble fremstilt som kjønnsløse, androgyne eller mannlige frem til det 19. århundre. Det svært med andre ord svært få kvinnelige engler i vår kunsthistorie. Middelalderen var storhetstiden for engler i kunsten, og i katolske kirker blafrer vinger fra enhver flate og søyle. Kunstnerne forholdt seg til levende beskrivelser av engler i Bibelen, helgenberetninger og i de apokryfiske skriftene og man fikk engler med i historier som Abraham som ofrer Isak, Daniel i løvehulen, Bebudelsen, Jesu fødsel, Oppstandelsen, Jomfu Marias himmelfart og ikke minst Dommedagen som ofte er fylt til trengsel av engler.

På 1800-tallet hadde man utviklet en strikt konvensjon om hvordan engler skulle portretteres i billedkunsten og litteraturen. Visse elementer skulle alltid være med slik at man skulle gjenkjenne de navngitte englene. Erkeengelen Gabriel skulle ha en stav eller lilje når han besøkte Maria i bebudelsen, men en trompet når han varslet Dommedag. Mikael måtte alltid svinge et sverd når han kjempet mot onde makter. Etter hvert utviklet englebilder seg fra det eteriske til det kroppslige i takt med vår historiske utvikling fra troen på det usette til det direkte observerte. For eksempel fremstilte italieneren Giotto på 1300-tallet sine engler som qvasifysiske skikkelser med nedre del lik ustoffelige antydninger uten kjøtt og blod, mens renessansekunstneren i økende grad gjenga englene som tredimensjonale, anatomisk korrekte mennesker. Middelalderens engler ble fremstilt mot en gullfarget plate, mens i renessansen ble englene visst i detaljerte omgivelser og paradisiske blomstermarker. Så kom realismens harde kår på midten av 1800-tallet. Gustave Courbet sa: "Vis meg en engel, så skal jeg male den". Til sin kollega Renoir sa han spottende: "Så, du har altså sett engler og vet at de har baksider?" Først med symbolismens inntog i kunsten fikk engelen en solid plass i kunsten som i pre-rafalitternes bilder. Ved 1900-tallet tok også englebildene neste store steg - ut fra de rikes hjem til hver manns eiendom. Med ny grafikk-teknikk kunne bilder masseproduseres til lave priser. I vår tid har engler igjen fått en renessanse og viser at de alltid vil ha en plass i billedkunsten.

I både kristendommen, jødedommen, hinduistiske retninger og islam er engler Guds tjener og budbringer. Ordet engel kommer fra gresk άγγελος (angelos), som betyr budbærer. Det har vært mange diskusjoner om og de ulike englenes navn og funksjoner. De fleste holder seg til Dionysos Areopagitens ”Om de himmelske hierarkier” fra ca år 500, hvor man identifiserer 9 engleordner med tre grader. Nederst på rangstigen i engleskaren finner man serafer, kjeruber og troner (ofte portretter som flammende hjul). Kerubenes fremste oppgave er å bære Guds trone. I midten av hierarkiet finner man makter og myndigheter, og nærmest gud befinner velder, erkeengler og alminnelige engler seg; syngende og lovprisende. Ifølge tradisjonen var Lucifer en av de engler som stod aller nærmest Gud. Hans navn betyr lysbringer og han var selveste morgenstjernen. Han var ikke fornøyd med å være engle – han ville være Gud. Det utbrøt en fryktelig strid i himmelen og Mikael med de gode englende kastet ut Lucifer og de onde englene ned i mørket der de var evig fordømt. Under middelalderen kom kristne lærde frem til at det burde finnes syv erkedemoner, akkurat som det fantes syv erkeengler. Lucifer er en av demonene, de andre seks er Mammon, Asmodeus, Satan, Beelzebub, Leviathan og Bephegor. Hver demon hører til de syv dødssyndene. Lucifers synd var hans høymod. I Islam var det Gabriel som gav Muhammed kunskap om Allah og Koranen. Islam har fire erkeengler: Mikal, Jibril (Gabriel), Izrail og Izrafil. I jødisk tradisjon er de sju: Mikael, Gabriel, Rafael, Uriel, Raguel, Sariel og Remiel.