Av
Mette Dybwad Torstensen.
På Facebook har han portrettbilde av seg selv som en leende klovn under en kappe. Street art-verkene signerer han med tre prikker: DOT DOT DOT. KUNST fikk et intervju med den stadig mer synlige street art-kunstneren som har sonet for sin ulovlige kunst og som peker nese både til kunstmarkedet og sosiale klasseskiller med sine stensiler sprayet over hele verden. Selv mener han at han er veldig lite spennende og beskriver sin kunst som passiv-aggressiv slapstick.
Hvor laget du ditt første verk? Hvordan startet det hele?
Det startet vel en gang på midten av nittitallet da jeg på vei til skolen daglig måtte gå gjennom en undergang som stadig var i forandring. Her hadde flere av dem som skulle bli mine lokale helter satt sine spor, og man må ha tatt for mye tran som 13-åring for ikke å la seg fascinere av attityden og energien som fantes i veggene der. Med tiden ble vi flere, og den samme tunnelen skulle bli mitt øvingslokale i årene som fulgte, med tectyl- og rustop-spray fra den lokale bensinstasjonen som foretrukket verktøy. Den dag i dag finner man vel et og annet livstegn fra fortiden skrevet på veggen der inne, men all nostalgien til tross; jeg må bare le de gangene jeg går forbi mine første forsøk på graffiti.
Kan du si noe om navnet ditt?
Som graffitimaler gikk jeg ofte lei pseudonymet mitt og jaget hele tiden etter nye navn og bokstavsammensetninger å jobbe med. DOTDOTDOT representerer et slags skifte hos meg, fra graffitimaler til graffiti-inspirert kunstner. Forhåpentligvis har jeg endelig funnet meg et navn jeg har slått meg til ro med. Og dessverre var navnet Hariton Pushwagner allerede tatt ...
Kan du fortelle noe mer om hvem du er?
Her må jeg skuffe deg. Jeg er egentlig veldig lite spennende. Jeg tilbringer i gjennomsnitt 12 til 16 timer av døgnet i et studio der jeg jobber i selvpåført utenforskap. Heldigvis har jeg mange fine folk rundt meg som titter innom iblant, med nyheter og kanskje noe godt å drikke på. Jeg vet det høres sært ut, men jeg trives med det slik. Jeg har for så vidt aldri vært spesielt glad i store folkemengder eller det å være midtpunkt, så dette er et liv som passer meg bra.
Hva ser du på som ditt hovedverk?
Hva som er eller vil bli mitt magnum opus, synes jeg bør være opp til tiden og publikummet mitt å bedømme. Forhåpentligvis vil jeg være her en god stund til før det blir nødvendig. Selv er jeg mer opptatt av alle arbeidene som jeg ikke har fått malt enda, enn av dem som jeg allerede er ferdig med.
Hvordan foregår et «tokt»? Finner du en vegg og planlegger ut fra den?
Da jeg var yngre, var alt så mye mer spontant enn det er i dag. Vi reka rundt toglinja og motorveien og spraya på alt som gikk an å sprayes på. I dag ligger det langt mer planlegging i forkant av et tokt. Jeg bruker som regel mye tid på forhånd til å velge meg ut riktig lokasjon til riktig motiv. For beliggenheten fungerer som selve rammeverket for piecene mine. I tillegg tar jeg ofte mål av veggen slik at jeg vet hvor stor stensilen og motivet skal være. Tilgang på bil og arbeidsuniform er også noe som kommer godt med, og det at man ikke lenger ser ut som en stereotypisk tagger. Et godt eksempel på det er da jeg ble arrestert for et par år siden, og politikvinnen brøt ut i latter – hun hadde forventet å pågripe en fjortis iført hettegenser og ikke en voksen nybarbert mann som attpåtil luktet godt
Du bruker ofte kunst som referanse; ofte som en ironisering over kunstens status?
Ja, jeg gjør kanskje det, men om det er en ironisering over kunstens status, det vet jeg ikke. Kanskje det heller er en ironisering over mitt eget virke som såkalt gatekunstner?
Er du selv utdannet kunstner?
Nei, kunstdannelsen min har jeg opparbeidet meg utenfor akademiene, slik som alle de gamle graffitiforbildene før meg. Jeg malte en gang søknaden min på fasaden til KIO, men jeg glemte å signere, så derfra fikk jeg aldri noe svar.
Hva tror du det enorme oppsvinget for street art og grafitti kommer av?
Det har nok noe å gjøre med at street art oppfattes som mindre pretensiøs, og således er den vel også mer populistisk enn mye av den kontemporære kunsten man opplever i galleriene. Noe også reklamebransjen vet å utnytte ... Altså, gatekunsten er ikke for de spesielt innvidde og har nok på mange måter unngått å bli teoretisert i hjel. Man trenger ingen bruksanvisning for å forstå den, alt man trenger er kart og kompass eller helst noen våkne øyne. Og så spiller vel generasjonsskiftet en stor del inn her. Vi som er en del av scenen, er ikke fjorten år lenger, så jeg kan tenke meg at mange av dem som er med på oppsvinget, er folk som vokste opp med graffitikulturen da den startet på slutten av 1970-tallet. Fra å se kultfilmen Beat Street på VHS på gutterommet til å selv kunne kjøpe graffiti-inspirert kunst til den nye leiligheten.
Vil populariteten synke?
Nå er jo street art et veldig vidt sekkebegrep som tar opp i seg en masse forskjellige kunstuttrykk, og som har det til felles at kunsten lever i bybildet. Det tror jeg den også vil fortsette å gjøre i lang tid fremover, helt uavhengig av kommersiell popularitet blant kuratorer, samlere og reklamebyråer. Jeg tipper den vil fortsette å fornye seg, og så vil jeg tro det en dag kommer en form for opprør mot begrepet street art nå som skillet mellom gate og galleri har blitt så utydelig. Kanskje Urban Art eller Urban Contemporary er begrepene som vil bli brukt i fremtiden, men her er ikke jeg den rette til å uttale meg.
Er anonymitet en nødvendighet, eller mer for å bygge myten om street art-kunstneren? C215 har jo stått frem ...
Først og fremst er anonymiteten for meg et praktisk anliggende. Ikke alt jeg gjør offentlig blir ønsket velkommen, noe jeg også har fått kjenne på kroppen. Som tidligere straffedømt for graffiti er det en stor fordel å kunne jobbe anonymt. I tillegg er jeg som nevnt ikke særlig glad i søkelyset, så anonymiteten gir meg et stort handlingsrom jeg ikke kunne vært foruten. At det i tillegg har vært med på å skape litt blest rundt meg, tar jeg som en hyggelig bonus.
Hvorfor beholde anonymiteten som kunstner når man går kommersielt ut?
Jeg har dedikert så mye av tiden min til dette, størsteparten av dagen er jeg DOTDOTDOT. Den lille tiden jeg har til overs, til familie og venner, der ønsker jeg å forbli anonym. Det at overlevelse har blitt gjenstand for kommersialisering, får du nesten ta opp med Stortinget.
Er galleriene en stueren arena for en street-artist når sjangeren i utgangspunktet er et opprør mot kunst på veggen inne?
Her vet jeg folk har sine sterke meninger, og det er vel og bra. Men jeg opplever dette som en renhetsideologi jeg har vanskeligheter med å følge. Street art er det som skjer på gaten ute i det offentlige rom, lovlig eller ulovlig. Kanskje jeg er håpløst pragmatisk her, men slik jeg ser det, så er jeg street-artisten DOTDOTDOT når jeg maler ute, og når jeg stiller ut i galleriene gjør jeg det som kunstneren DOTDOTDOT. Når det er sagt, så vil alltid originalarbeidene mine være dem du finner ute i bybildet, værbitte og forgjengelige. Etterligningene derimot finnes innrammet, gjengitt på lerret og stilt ut som kunst. Føler ikke at dette skillet gjør kunstarbeidene mine mindre «ekte», men tvert imot opplever jeg at når motivene mine stilles ut i galleriene, tilføres det en ny dimensjon til kunstproduksjonen min. Motivene oppleves og snakkes om på en helt annen måte, noe som jeg ønsker velkommen.
Hva er ditt budskap?
Selv liker jeg å tro at hvert enkelt motiv jeg maler, har sin egen historie å fortelle, men over tid så ser jeg nok at det er noen temaer som går igjen. Noe jeg egentlig synes bør være opp til betrakteren å finne. Jeg legger en del vekt på humor som virkemiddel, men samtidig ligger det en grad av alvor bak, så hvis jeg allikevel skal prøve meg på et korny stikkord, så vil det kanskje være passiv-aggressiv slapstick, haha!
Hva er det unike i dine verk kontra DOLK? Er det vanskelig å finne sin stil når mange benytter sjablonger og stensiler?
Jeg skjønner hvor sammenligningen kommer fra, og du kunne like godt ha nevnt mange andre som tok i bruk sjablong-teknikken lenge før han igjen. Derfor er det også spesielt viktig for meg å finne mitt eget uttrykk. Sånn rent teknisk er jeg nok mer opptatt av detaljutførelsen enn hva DOLK er. Og til forskjell fra dem som benytter seg av laserkutting, så tegner jeg og kutter alt for hånd. Ellers må det vel være tematikken og stemningene i bildene mine som utgjør den store forskjellen. I tillegg skader det ikke å ha Det Norske Graffiti-Akademiet i bånn.
Andreas Engelstad, Galleri A:
- Samarbeidet med Dot Dot Dot startet for noen år siden da jeg hadde hørt om et usedvanlig talent innefor denne sjangeren. Problemet var bare at han måtte sone en tid i fengsel, og jeg ville da hjelpe med å få ham ut ved å dokumentere at han hadde en jobb å gå til, er en skikkelig gutt og slett ingen belastning for samfunnet. Tvert imot burde ikke norske skattebetalere belastes ved å ha ham inne bak lås og slå. Vi ble vel ikke møtt med den største forståelse fra fengselsvesenet, men vi begynte raskt å selge kunsten hans da han var ferdig med soningen. Dot Dot Dot er en person som har en forkjærlighet for detaljer, og han har et skarpt blikk for estetikken i sitt arbeid. Samtidig har han alltid en beskjed i arbeidene sine som vitner om at de er nøye tenkt ut og blitt til gjennom en omstendelig prosess. Arbeidene har referanser til pop art på 1970-tallet, som han fornyer med samtidens street art-estetikk. Dot Dot Dot har også et skråblikk på samtidskunstens egenforherligelse og aktørene som har forandret segmentet til en multinasjonal handelsplass. Den første store separatutstillingen hans i Oslo er i Galleri A i september 2015.
DOT DOT DOT (ukjent alder)
-Startet som graffitiartist i 1997.
-Jobbet først under flere ulike pseudonymer.
-Begynte å benytte stensiler rundt 2007, og signerte da med DOTDOTDOT. -Den første stensilen man la merke til, var bilde av en rotte i Sandvika i Bærum.
-Deltok i LandArt i 2012.
-Grunnla firmaet All Rights Destroyed med Peter Hillgaar i 2012.
-Skapte ARD*POP-UP Festival i 2012, og inviterte internasjonale og norske kunstnere til å dekorere vegger i Oslo. -
Hans verk er også å finne som grafikk i flere gallerier.
-Hans klassiske protest-motiver under NUART i 2013 satte han for alvor på det internajsonale kartet, og siden har han deltatt på store gruppeutstillinger som Project M i Berlin og Contraband LA.
- Var i juni aktell med utstillingen While you slept ... på Skur 2, Skansenkaien i Stavanger.
