Fra abstrakt skulptur til figurativt maleri

Forrige

Neste

FOTOER av en familie tatt i 2007 er utgangspunktet for serien Family, som i dette maleriet, Hombres, fra 2009 / 2010 på 250 x 250 cm.  

Av Mette Dybwad Torstensen / Foto Benvenuto Saba.

KUNST 3-2012: Dora Bendixen er noe så sjeldent som en abstrakt skulptør som ble en figurativ maler. Overgangen var ikke så stor som mange tror, sier hun. Fotografier av en familie på fire er utgangspunktet for de psykologiske scenene hennes.

Menneskekjenneren

PIETRASANTA (KUNST): Kirkelokkene ringer fra domkirken med marmortrapp på piazzaen i den lille kunstnerbyen Pietrasanta en snau halv times kjøretur fra Pisa.

- Chiao, Mette, hilser kunstneren Dora Bendixen med et kyss på hvert kinn fra ett av bordene ved Bar Michelangelo på Piazza Duomo. Vi har akkurat ankommet den lille byen der regnet plasker ned. Dora anbefaler te med rom for å holde varmen og løper inn for å hente drikke til oss. Datteren Thea på 16 år, som studerer musikk, begynner å fortelle om livet som student i Italia og fremtidspessimismen blant de unge. Det er ingen jobber, og særlig ikke innen kunstfeltet. En annen billedhugger, engelsk-greske Sarah fra London, slår seg ned, røyker en rullings inn til den gule fingertuppen og forteller om hvordan hun kom hit for å hugge for andre kunstnere for femten år siden. Nå drømmer hun om et eget studio på en gresk strand. Fotografen Benvenuto Saba er den fjerde rundt bordet. Samtalen går på engelsk, norsk og italiensk. Dora mumler leende at italienerne alltid forteller ting tre ganger etter hverandre, når hennes oversettelse av fotografens fem minutters monolog tar tjue sekunder.

- Dere nordmenn er så rasjonell... dere må nyte og leke mer … dere blir aldri tilpass, sier fotografen med italiensk dramatikk.

- Alle kunstnere er jo slik og aldri fornøyd ... Ja, Picasso svarte alltid på spørsmålet om hans beste verk, at det er hans neste verk, forsvarer Dora seg.

- Vi lever med skjønnhet og kunsten i hverdagen, understreker fotografen.

Thea forteller om hvordan Pietrasanta har fått en Posh-turisme, der piazzaen og galleriene blir de rikes showroom på sommeren.

- Men det skjer mye bra her også..., legger Dora til, - ...selv om det er mange med mye diamanter og høyhælte sko som skal handle kunst. Hvert år er det en utstilling med kvinnelige billedhuggere i Sant`Agostino, et enormt kirkerom som nå brukes av kommunen til kunstutstillinger. På Piazza Duomo er det nesten alltid utstilling av skulptur. Vi har litteraturfestival, musikkfestival og foredragsrekker av internasjonalt format. Jeg møtte en gallerist som mente at byen var en av de tre viktigste byene innen kunst i Italia. Det er nok ikke sant, men byen gjør mye for samtidskunsten, selv om det ikke alltid er cutting edge av kunst som skjer her. Jeg husker hvordan det var på slutten av 1980-tallet da jeg kom hit. På kveldene danset vi billedhuggere på bordene på barene … men det miljøet har dødd ut. Mange stenhuggere har mistet jobbene sine på studioene, og mange av oppdragene sendes til Kina. Likevel kommer det kunstnere fra hele verden, fra USA, Kina, Europa, og du får dermed et godt innblikk i hva som skjer på kunstscenen i alle landene.

Forelsket i steinen

Det var en forelskelse i steinen som førte Dora til Pietrasanta og marmorbruddene i Carrara i 1986. Hun hadde vunnet et oppdrag om en utsmykning i Karmøy, et slags abstrakt seil, som hun skulle hugge her nede. Hun ble boende, med små opphold i Norge på sin fars atelier i Asker.

- Det passet å flytte vekk fra Norge av personlige og kunstneriske årsaker. Jeg falt for steinen, og hvordan dette materialet møter lyset. Mange synes det er modig å gå fra abstrakt skulptur til figurativt maleri, og det ser ut som et enormt sprang, men var det egentlig ikke, selv om jeg vurderte det lenge. Jeg hadde jo skapt meg en slags karriere som abstrakt billedhugger.

Det er mandag, og kirkeklokkene har akkurat varslet at klokken er tolv. Dora kjører oss til bondehuset fra 1500-tallet, bygget av stein fra det gamle elveleiet der huset er plassert. Da hun kjøpte stedet, var det en ruin, uten vinduer og med fuglereir oppunder taket. I underetasjen stod mattrauene og møkkarennen etter kuene. Vi går opp en bratt steintrapp til etasjen over atelieret, der Dora bor sammen med datteren sin. Hun har pusset opp nesten alt alene, lyttet til det gamle huset og fått frem den unike sjelen. I starten hadde hun ingen penger og levde nærmest som en uteligger her inne. Hun tenner gasskomfyren for å varme kaffevann og forteller lattermildt:

- Jeg husker at jeg så to mus som kom løpende fra hvert sitt hjørne foran meg, hoppet over hverandre og fortsatte ferden; det var da jeg bestemte meg for drastisk renovering. Men jeg skal hente en genser til deg, du fryser!

Og slik er Dora. Omtenksom, moderlig og oppmerksom. Før jeg egentlig selv vet om jeg fryser eller er sulten, har jeg fått en strikkegenser og pasta med pesto foran meg, mens hun forteller:

- I 1997 var det forresten en enorm oversvømmelse her. En flodbølge gjorde at elven fant sitt gamle løp. 22 mennesker døde. Jeg husker at jeg stod i hagen da vannet kom, og i løpet av ti minutter fyltes hagen. Jeg vadet meg bort til barnepiken der Thea var. De var heldigvis i god behold. Ja, og der borte ved sofaen fødte en leieboer en gang, legger hun overraskende til.

- Så hvordan er det å være kunstner i Italia nå?

- Det er tøft for de italienske kunstnerne. Samtidig er det takknemlig å være kunstner her nede; den almenne utdannelsen er god. Alle italienere har fått undervisning i kunst- og arkitekturhistorie på barneskolen, noe som skaper et enormt bevisst publikum. Det finnes en svart og en hvit økonomi her nede. Italienerne driver en slags balansekunst mellom det svarte og hvite ... Alt er nokså kaotisk, korrupt og vennebasert. Ordføreren i Pietrasanta ble for eksempel satt i fengsel på grunn av korrupsjon, men gjenopptok ordførerjobben da han kom ut igjen.

Dora ler og rister litt på hodet.

- Jeg mener faktisk samfunnet her nede er matriarkalsk, et kvinnesamfunn, der hjemmet er det viktige. Mennene vokser aldri opp og er alltid sønner av sine mødre. Her vil en fraskilt mann flytte hjem igjen til moren sin, uten unntak! Mødrene er dessuten svært kontrollerende, mens staten Italia og de ytre strukturer fungerer som sagt dårlig.

Vi er stjernestoff

Dora er datter av maleren Herman Bendixen (1919-1977) fra Lofoten, og hun vokste opp i farens atelier i Asker.

- Jeg var liksom født kunstner, ikke for å skryte, men slik var det. Jeg behøvde ikke barnevakt; jeg tegnet jo bare likevel. Ja, de laget til og med et TV-program med meg i NRK da jeg var syv år. Ada Brita Haug og Odd Grythe hadde nemlig et underholdningsprogram der de laget et innslag om meg og mine tegninger og skulpturer. Å, barnetegninger imponerer meg, de inneholder så mye abstrakt tenkning.

Dora henter et maleri fra peishyllen som datteren malte da hun var tre år.

- Se her, et hjerte, et stort egg med kromosomer og små sædceller! Det er nesten abstrakt, men Thea malte rett og slett kjærligheten og befruktningen! Selvsagt ikke bevisst, men likevel! Jeg tror barnet bærer noe inne i seg fra der de er født fra. En helhet vi har mistet. Jeg så Thea som nyfødt i søvnen ha dette smilet fylt av lykksalighet. Det er så rart. En indonesisk stamme gir for eksempel ikke navn til barna sine før de er rundt fire måneder, fordi de mener at frem til da tilhører de fortsatt den andre verden.

Dora gikk først på keramikklinjen på Kunst- og håndverksskolen, for siden å gå på Akademiet, først under Per Palle Storm.

- Han var en despot, men en god lærer som jeg har stor respekt for. Jeg husker hvordan han kom inn i rommet som en storm (!), pustet og peste, og skar ned leirmodellene til elevene, så vi måtte starte på nytt hver gang, forteller Dora med store armbevegelser for å illustrere den sagnomsuste Per Palle Storm som regjerte på Akademiet i en mannsalder. - Vi ønsket å delta mer i det som regjerte internasjonalt, men han kalte det idioti. Under ham ble nok norsk skulptur hengende langt bak det som skjedde ellers. Samtidig hadde han en klar og sterk visjon som ofte mangler i dag.

Deretter tok Dora et år som hospitant på Arkitekthøyskolen for å lære om rom og struktur før hun fullførte Akademiet. Ferdig utdannet billedhugger fikk hun flere oppdrag, som seilet på Karmøy og en klatrehest i en barnehage i Asker. Utenfor huset står en av bølgene fra rådhusfontenen hennes i Sarpsborg fra 1994. En av sidene er en naturlig fjellside som viser steinens ubearbeidede språk, mens den andre siden er Doras språk.

- Jeg har ennå marmor liggende, og alt utstyr, til og med en gaffeltruck. Der borte ser du både persisk og tyrkisk marmor, og marmor fra Carrara. Nå vurderer jeg om jeg skal lage et verksted eller et basseng, ler hun.

Men hvorfor plutselig det figurative og maleri? spør jeg mens Dora gir katten Cleopatra mat oppe på et framskap.

Min egen livsfilosofi stemte etter hvert ikke med det abstrakte. Det er mennesket som er i sentrum. Jeg følte at det var mennesker inne i de abstrakte skulpturene mine, og at jeg hadde abstrahert meg vekk fra meg selv. I moderne kvantefysikk blir man tvunget til å forstå at det faktisk er deg selv som er utgangspunktet. Man kan ikke utføre et eksperiment uten å påvirke det. Det finnes ikke noe som er objektivt. En persepsjon skapes alltid i ens hjerne.

På veggen bak oss henger et enormt dobbeltportrett av datteren Thea og en venninne med ansiktene tett sammen. Tittelen er Vi er stjernestoff. Figurene står monumentalt ut fra den abstrakte bakgrunnen, som om de er hugget i stein. Øret er rundt, ja, som en skulptur.

- Bildet forteller egentlig det jeg snakker om; det er en universalitet i det. Jenter i den alderen snakker jo om stjerner og så videre, men vi er jo laget av samme stoff som stjernene. Våre kropper mottar lys og avgir skygge. Det forbinder oss med universet. Det er SÅ enkelt, men likevel så stort, sier Dora og smiler, for så å slippe ut en mett Cleopatra til de tre andre kattene som holder musene unna huset.

I 2007 fotograferte Dora en familie på fire; familien til en hun hadde brukt som modell på Akademiet. Ut fra denne fotoserien har nesten alle hennes figurative, enorme malerier utviklet seg. Familiedynamikken er en tøff lesing.

- Jeg ba dem gjøre noe, men det meste kom impulsivt. Da jeg studerte fotoene etterpå, ble jeg helt forskrekket. Det kom frem så mye i kroppsspråket om hvordan familiemedlemmene forholdt seg til hverandre. Jeg fikk vite i ettertid at de hadde hatt en periode med store vanskeligheter. Alt kom frem i denne serien. Jeg hadde spurt dem fordi jeg likte volumene til disse fire der alle var ganske store, så det psykologiske kom som et pluss.

- Men hva sa familien, følte de seg blottlagt i bildene dine?

- De ble faktisk veldig glade for bildene, og nå har de flere av dem hengende hjemme hos seg. De mente at maleriene fungerte som en slags katarsis. De har selvsagt samtykket i at jeg har utstilt maleriene. Samtidig kan ikke maleriene fungere som kunst hvis de ikke representerer noe allment, som kan gjelde for alle mennesker.

Skyggene spiller en viktig rolle i Doras monumentale verker. Og lyset.

- Se hvordan skyggene og lyset forbinder menneskene, og hvordan noen mørkelegges av den andres skygge. Det har en stor psykologisk effekt. Vi er jo heller ikke selvlysende, som menneske og kropp. Lyset utenifra gjør oss synlige.

Som maler klarer ikke Dora å forlate de enorme dimensjonene, og maleriene kryper sjelden under to meter, noe som er ganske upraktisk når det gjelder både salg og tiden hun bruker på hvert maleri. Figurene rager helst to meter. Dora tar oss med ned i det gamle fjøset der hun akkurat har startet på en ny serie, denne gangen basert på fotografier fra stranda her i Pietrasanta, men med mindre dimensjoner enn tidligere. Tre kvinner i moden alder spaserer mot oss. En gruppe menn er malt helt opp mot tilskueren, og på et annet bilde er det som om vi tråkker på en solende mann malt helt opp mot forgrunnen.

- For meg er det viktig å la noe stå igjen nesten abstrakt og ubehandlet, som for eksempel bakgrunnen eller enkelte deler av bildet. Det som er viktig i bildet maler jeg ut, som ansikter og blikk. Jeg liker maleriet som stoff og at prosessen står igjen i maleriet. Du skal kunne se hva jeg gjorde først, det kan stå igjen en rest av hvert trinn.

Hun viser et bilde med armer og hender i en kompleks komposisjon, som hun ikke helt vet hva hun skal gjøre med.

- Alle bildene er så stille?

- Ja, de er kanskje det. Har du sett Piero della Franscescas krigsscener? Det er så mye bevegelse, men så stille.

- Du er jo en stor mennesketolker, både i kroppsspråk og de ulike figurene i rommet?

- Du vil ikke tro hvor mye et foto kan fortelle om følelser og relasjoner. Alt det mellommenneskelige som kommer frem når samtalen er borte, blir fryst i fotografiet. Og går man i dybden i et fotografi, ligger det enormt med informasjon der. Kunstneren Lucian Freud, som for øvrig arbeidet med levende modeller, har snakket om hvordan han i arbeidsprosessen følte han var i ferd med å skape levende mennesker, at det var en skuffelse hver gang å oppdage at han bare hadde skapt et maleri …

Plutselig smetter en annen katt inn.

- PhiPhi, kom da, sier Dora med en myk stemme som om hun snakker til et lite barn og peker på et skap med hundrevis av bitte små skulpturer.

- Det er tanker, ideer, men de er så skissemessige at det er bare jeg som forstår hva de er.

- Du er modig som gyver løs på disse store bildene, og nå attpåtil i så sterke farger?

- Nei, det synes jeg ikke. Kunsten er min måte å tenke og føle på, jeg tenker gjennom å arbeide. Hvert bilde er egentlig et nytt eksperiment, og så undersøker jeg hvor langt det kan føre meg.

Sier kvinnen som forlot Norge, hugget enorme skulpturer i stein, fostret opp en datter alene i Italia, pusset opp en ruin og begynte å male enorme figurer på enorme lerret.

FAKTA

Dora Bendixen har akkurat avsluttet en utstilling i et galleri i Reggio Emilia. Utstillingen het HOMBRES. Tittelen er valgt på spansk fordi den inneholder to ting: menneske og skygge (det italienske ombre).

Gallerier i Pietrasanta anbefalt av Dora Bendixen:

Det finnes fire svært viktige gallerier i Pietrasanta: Cardi, Flora Bigai, Marco Rossi og Barbara Paci. To små, interessante og unge gallerier er Gestalt Gallery og Proposte d´arte Contemporanea. Det eldste galleriet i Pietrasanta, og som fortsatt er relativt interessant, er La Subbia. Bar Michelangelo er et must på piazzaen, og Bar Iris. Derfra har man deilig utsikt til bymuren.