Tone Dietrichson
|
- Vildanden handler om alt det usagte. Jeg tror alle kan kjenne seg igjen i stykket, men bare hvis man orker å konfrontere seg med det. Alle jeg kjenner bærer på en sorg som handler om å ikke bli sett...
Sier kunstneren Tone Dietrichson, prosjektleder for utstillingen "Fire Norske Kunstnere" møter Ibsen - A visual journey through Inner Landscape" i anledning av hundreårsmarkeringen for Henrik Ibsens død neste år. Vi har møtt Tone Dietrichson i hennes atelier på Ekely i Oslo der hun legger siste hånd på sine malerier inspirert av Ibsens Vildanden.
- Nøkkelen er å lære å se, fortsetter hun. - Jeg tror jeg har blitt litt mer våken gjennom prosessen med Vildanden. Man må tørre å akseptere livssmerten. Jeg har også hatt mange luftslott som Hjalmar i Vildanden, jeg har til og med flyttet inn i noen av dem.
Tone Dietrichson lager bilder fulle av symboler og stille fortellinger. Hun er Ibsens svar på lerretet: Fargesterke og uttrykksfulle figurer er satt inn i tidløse universer. Det er noe melankolsk og sakralt over Dietrichsons psykologiske bilder. Og det er sterkt å møte bildene. Faktisk er det sterkt å møte Tone selv også. Den spede kvinnen er full av energi, spennende tanker og masse varme. Tone svinser rundt i atelieret, prater, røyker, sitter på en grønn stol til ære for fotografen, med glød og engasjement i alt hun gjør og sier. Nesten hele Ekely består av atelierer. OBOS bygget disse husene på 1950-tallet for å gi kunstnere et rimelig sted å bo og jobbe. - Et par hundre meter nede i veien bodde Edvard Munch. Huset hans er revet, kun atelieret står igjen, er ikke det typisk norsk?, sier hun og slår oppgitt ut med armene.
- Jeg husker jeg møtte en engelsk trendforsker en gang som sa: "Glem Ibsen, sats på Røyksopp". Det er så typisk vårt samfunn at alt blir så trendy. Man tar ikke hele brødet, kun en skive. Vi får korte brokker av alt, det blir hult og uten historie. Til og med Ibsen er tatt ut av skolen...
Ibsen-utstilling
Fotografen Morten Krogvold er en gammel venn av Tone. De ville gjerne ha en utstilling sammen, og anledningen ble Ibsen-jubileet 2006. Morten skal ta for seg Ibsens kvinner, Tone dukker ned i skuespillet Villanden. De tok kontakt med Håkon Bleken som tidligere hadde illustrert Hedda Gabler og fotografen Gro Jarto som bestemte seg for å fotografere i Ibsens fotspor.
|
- De fleste av Ibsens stykker er utforsket av tidligere kunstnere. Vildanden stod uberørt. Jeg tror jeg har leste boken minst 30-40 ganger, sett utallige teater- og filmoppsetninger og hørt radioteater. Jeg ønsket å skape bildene lik de som oppstår når man leser en bok, ville ikke illustrere de ulike scenene, men stemningen i stykket. Jeg fungerte som en skuespiller som gikk inn i de ulike rollene og søkte modeller som bar på det uttrykket jeg selv ønsket å uttrykke. Hvem er Hedvig? Hvem er Gina? Mortens datter Kristina ble modell for Hedvig. Tone stopper opp et lite øyeblikk.
- Men det er farlig å analysere Ibsen dau. Kanskje han ikke la så mye i hver setning som mange mener? Jeg er ikke så opptatt av hva Ibsen mente, akkurat som jeg heller ikke ønsker å sette to streker under bildene mine. Man leser kunst ut fra hvor man er. Når noen spør hvorfor menneskene mine ikke har klær og ser litt corny ut, er det deres ståsted å lese fra. Du ser ikke med øynene, men gjennom dem. Det er sinnet som ser; følelsene og intellektet. Stein Mehren sa det så fint i et dikt jeg ofte siterer: "Et dikt er et øye man legger til jorden. Du kan låne øyet, men du må selv bære ansvaret for hva du ser". Ibsen legger også et øye til jorden. Alle må finne sin Vildand. Jeg får bare håpe Ibsen hadde vært fornøyd med min versjon...
Filosofi på sengekanten
- Man kan ikke vente på inspirasjon, sier Tone Dietrichson. - Man må bare jobbe og jobbe. Det eneste jeg faktisk gruer meg til er ferier. Da stopper jeg helt opp mister språket, føler meg som en komplett idiot og tenker at jeg aldri kommer til å få til et bilde igjen. Etter ferier pusler jeg med det rent håndverksmessige og motiver jeg kan, før jeg kan stupe fra ti'ern igjen. Det viktigste for meg er nemlig å gjøre ting jeg ikke kan.
Hun forteller at det var hennes far som formet mye av de tankene hun har som kunstner og hennes valg av motiver med nakne mennesker i tid og rom: - Min far var en tenker. Fra jeg var liten, husker jeg historier fra sengekanten om det store Big Bang, om avstand i tid & rom, atomer og nøytroner. Han fortalte om hvordan et lite punkt eksploderte i alle retninger samtidig, en bevegelse i "ingenting" - ganske fantastisk å tenke på!
Vi spør henne om det tidløse er noe hun har til felles med Ibsen. - Et godt poeng! Det tidløse opptar meg. Og mennesket; mennesket i møte med seg selv. Vi møter nemlig alltid oss selv, også i dialog med andre. Å møte et annet menneske handler om gjenkjennelse av seg selv i den andre. Det er det nærmeste vi kommer hverandre. Vi er isolert i egne kropper. I bildene mine forsøker jeg å synliggjøre krefter inne i og utenfor mennesket. Jeg klarte ikke å uttrykke historiene og spørsmålene i skulptur. Likevel kan du se at jeg tok med meg mye av billedhuggeren Tone over i bildene mine; jeg jobber mye med anatomien og det tredimensjonale. Dessuten ønsker jeg å male lys, men det er umulig, det er jo bare maling - det må du skrive, ler Tone.
- Føles det ensomt å jobbe alene her på Ekely fra ni til fem hver dag?
- Jeg er aldri ensom her inne, faktisk er jeg mer ensom ute i det pulserende livet. Men sånn er det vel for mange. Arbeidet krever hele meg, men tillater jeg at tankene stjeler plass, kan jeg føle meg ensom. Jeg må konsentrere meg veldig om å komme inn i det rommet som handler om å skape. Det starter med en usynelig kraft på innsiden, som kun kommer ut når jeg jobber skikkelig. Tiden opphører. Jeg stiller ingen spørsmål. Da er jeg i mitt ess. Bare ER, det er frihet. Man må bare la seg flyte med som kunstner, ikke gjøre motstand. Samtidig skal man være klar i toppen. Ofte er det de største feiltrinnene som er de beste oppturene og det går ofte oppover i nedoverbakke. Da lager jeg de beste tingene mine... sier Tone Dietrichson.
Tekst: Mette Torstensen - Foto: Therese Borge