Japansk fusjon

Forrige

Neste

Av Christina Gothe Schultz.

Den poetiske krakken Butterfly stool fra 1954 forteller en historie om øst i møte med vest og tradisjon i møte med modernisme.

Japansk fusjon

Det var amerikanske takter i Japan ved okkupasjonens slutt i 1952. De vestlige tendensene hadde vært til stede siden landet åpnet seg for resten av verden i siste halvdel av 1800-tallet, men fikk et sterkt oppsving med den økonomiske og industrielle veksten etter krigen.

Sori Yanagi (1915–2011) søkte, som flere japanske designere på denne tiden, impulser fra vestlig møbeldesign. Samtidig hadde han den andre foten godt plantet i tradisjonen. Han var oppvokst med kunst- og håndverksbevegelsen Mingei som hans far, filosofen og kunstkritikeren Soetsu Yanagi, var med på å etablere. Denne bevegelsen fikk stor innflytelse utover 1920- og 1930-tallet og holdt fast på tradisjonelt håndverk og vakre hverdagsobjekter i en verden som stadig utviklet seg og ble mer maskinell.

I perioden 1940–1942 jobbet unge Yanagi hos franske Charlotte Perriand, som er mest kjent for sitt samarbeid med Le Corbusier. Slik fikk han førstehåndskunnskap om vestlig, modernistisk møbeldesign, som sammen med hans røtter i den japanske tradisjonen dannet et sterkt grunnlag for hans suksess da han i 1952 åpnet sitt eget designstudio i Tokyo.

Yanagi er å regne som en av de store pionerene innen japansk industridesign, og designet alt fra kumlokk til Tokyos OL-fakkel i 1964. Hans Butterfly stool ble tildelt gullmedalje på Triennalen i Milano i 1957. Den inngår i både MoMAs og Louvres samling, og er å finne i interiører verden over.

Selv om den er industrielt produsert, først av Tendo Mokko og i dag av Vitra, har den håndverkets kvaliteter. Det naturlige mønsteret i overflatens trestruktur er unikt fra krakk til krakk enten man velger lønn eller palisander. Formen er organisk og grasiøs, og ser man den i profil, er den nesten kalligrafisk.

Den består av to identiske formpressede kryssfinerplater holdt elegant sammen av en messingstang. Tankene går til både det lyriske japanske formspråket og til Charles og Ray Eames’ formpressede sittemøbler. Til både tradisjonen i øst og modernismen i vest, det gamle og det nye. Krakken har en lukket nedre del, samtidig som den øvre delen er åpen og inviterende. I denne krakken møtes og likestilles motsetningene i en fullstendig harmoni. Dette er japansk modernistisk design på sitt aller beste.