Designart - elsket og hatet

Forrige

Neste

FOTBALLSPILL SOM KUNST. Et fotballspill til 14 500 pund er designet av The Eleven Fort Company med fotballspillere basert på de riktige og fiktive personene som Gandhi, Idi Amin, Hitler, Gud og julenissen. Foto: © The Eleven Fort Company.  

Av Michael Dee / Oversatt av Toril S. Kojan.

KUNST2-2012: Skal det være et bord til den nette sum av 1,5 millioner kroner? Du blir kanskje den eneste som har det, og da er det kanskje verdt det? Arkitekt Zaha Hadids bord Aqua Table ble solgt for dette beløpet.

Designkunst - en ny trend blant designere - elsket og hatet

Trenden kalles Design Art, designkunst. En hybrid som befinner seg i grenselandet hvor ledende formgivere som Ross Lovegrove og Ron Arad produserer og markedsfører sine arbeider som kunstverk. Trenden har sveipet gjennom kunst- og designverdenen de siste årene og har blitt både hyllet og kritisert.

Trenden kalles Design Art, designkunst. En hybrid som befinner seg i grenselandet hvor ledende formgivere som Ross Lovegrove og Ron Arad produserer og markedsfører sine arbeider som kunstverk. Trenden har sveipet gjennom kunst- og designverdenen de siste årene og har blitt både hyllet og kritisert.

Kostbar design

Designkunst er ikke billig. De mest ettertraktede designkunstmøblene selges for svimlende summer. Ron Arads stol Oh Void ble i fjor solgt for 190 000 dollar. En prototype, av Zaha Hadids Aqua Table gikk for 260 000 dollar, og et Black Hole Table av Marc Newson gikk for 186 000 dollar.

Dette er likevel ganske beskjedne summer, hvis man sammenligner med prisene på verk av ledende samtidskunstnere som Damien Hirst og Tracey Emin, mener Rod Arad, som i fjor vår hadde en stor retrospektiv utstilling på The Barbican Art Gallery i London.

- Man kan kjøpe 10-15 designkunstmøbler for de pengene som ett av deres kunstverk koster. Men på den andre siden er dette med designkunstmøbler et nytt marked som fremdeles holder på å etablere seg. Og hvor prisen er på rask vei oppover. Spørsmålet er da hvordan denne trenden har oppstått?

Alasdhair Willis, som var med på å starte magasinet The Wallpaper en gang i tiden, og som er gift med moteskaperen Stella McCartney, er sjef for Established & Sons, en av de nye produksjonsbedriftene som har dukket opp innenfor denne sektoren. Han åpnet nylig et eget galleri i London.

- Jeg tror det finnes flere faktorer som spiller inn. Folk er blitt mye mer opptatt av design. Man har god kunnskap og er også villig til å betale for virkelig kvalitet. I stedet for masseproduserte møbler vil man heller ha noe unikt, eller et møbel som bare fins i et fåtall eksemplarer. Dessuten har møbeldesign i seg selv endret seg. Der hvor designerne tidligere først og fremst var opptatt av møbelets funksjon, utgår mange i dag fra konsepter, akkurat slik som kunstnerne gjør. Slår man disse faktorene sammen, er det nesten uunngåelig at det skulle oppstå en nisje med navnet designkunst.

Blant de navnene som Established og Sons har samarbeidet med, finner vi Jasper Morrison, Amanda Levete / Future Systems, Committee og Zaha Hadid. Hadid er en av verdens mest profilerte arkitekter, kjent for sine bygninger som ser ut som eksploderte fuglereder. Hennes tidligere nevnte Aqua Table, designet for Established & Sons, kan betraktes som et typisk eksempel på designkunst. Det man kjøper, er en estetisk opplevelse. For bordet, med sin uthulte overflate, er alt annet enn funksjonelt. Det samme gjelder Ron Arads Oh Void, en stol, eller rettere sagt en gyngestol, som er direkte ubekvem å sitte på.

Design der funksjonen sidestilles

Nettopp dette at formgivere fokuserer på konsept og estetikk og ignorerer funksjon, ses av mange kritikere som et direkte og utilgivelig svik mot de grunnleggende prinsippene for design. Men Marc Newson mener at dette er å miste poenget.

- Det fins mengder av funksjonelle møbler å få kjøpt, hvis det er det folk vil ha. Så hvorfor ikke skape nye typer møbler og designobjekter som gir oss nye opplevelser?

Marc Newson er designkunstens virkelige gullgutt. Et eksemplar av hans Lockheed Lounge ble solgt i fjor for hele 685 000 pund! Ny rekord innen sjangeren.

- Jeg produserte den i 1986 i 15 eksemplarer og solgte dem for 1000 dollar stykket. Jeg ville egentlig helst ha støpt den som en form, men hadde ikke ressurser til det, så jeg måtte i stedet binde sammen aluminiumsplater, omtrent som man gjorde på de gamle Lockheed-flyene. For meg var den alltid mer et skulpturelt objekt enn et møbel.

Et av de merkeligste møblene som har dukket opp i det siste, heter The Lasting Void (det bestående tomrommet), designet av Julia Lohmann. Det er en slags sittebenk med en avlang, gåtefull og abstrakt form.

- Jeg skapte benken gjennom å ta avstøpning av innsiden av en ku som døde av naturlige årsaker. Etterpå lagde jeg en form av glassfiber og støpte et podium. Så fort man setter seg på den, aner man at den har noe dyrisk over seg, man kjenner buktningene fra ribbena, men formen er likevel ukjent og ny.

Lohmann har fortsatt å utvikle konseptet. I sin siste utstilling presenterte hun Tidal Ossuary med objekter laget av dyrebein fra 1800-tallet, som hun hadde funnet ved bredden langs Themsen i London. Lohmann, som er representert av galleristen Jibby Sellers, er et av de heteste navnene innen designkunst nettopp nå. Hennes stigende stjerne kommer av at det nå finnes en enda mer effektiv infrastruktur for handel med designkunst. Blant de ledende gallerier har vi Friedman Benda Gallery i New York, Galerie Kleo i Paris og David Gill i London.

Messer og netthandel

Auksjonshusene Sothebys, Christies og Phillips de Pury & Company holder regelmessige auksjoner, og i London og Miami er det blitt satt i gang designkunstmesser som avholdes samtidig med kunstmessene. Designkunst har nå også invadert netthandelen. I forfjor ble 20ltd startet, et London-basert firma som kun selger møbler og designobjekter via sin nettside.

Alle varer er designet og produsert eksklusivt for 20ltd, forteller administrerende direktør Jolyn Fenwick.

- Vi ser oss selv som betydelig mer enn bare netthandlere, for vi er i like stor utstrekning også kuratorer og utstillere, men med hjemmesiden som galleri. Og vi er svært kresne i vår vurdering. På hjemmesiden plasseres bare 20 varer av gangen, derav navnet 20ltd (limited, begrenset), og de byttes ut mot nye etter hvert som opplagene selges ut. Hver vare leveres med et signert sertifikat, akkurat som man gjør med kunstverk.

Foruten ledende navn som Ron Arad og Zaha Hadid har 20ltd også koblet til seg nye talenter. Blant de merkeligere produktene i tilbudet finnes et fotballspill til 14 500 pund, designet av The Eleven Fort Company kalt Good versus Evil (godt mot ondt), med fotballspillere basert på de riktige og fiktive personene som Gandhi, Idi Amin, Hitler, Gud og julenissen. De stadig stigende prisene på designkunst er nært knyttet til markedet for samtidskunst, der prisutviklingen har vært astronomisk. Det har også ledet til at stadig mer designkunst kjøpes som investering og spekulasjon.

Men det er ikke all designkunst som koster millionbeløp. Stuart Haygarth forvandler søppel til magiske opplevelser og produserer krystallkroner og installasjoner av glass, vaser, solbriller, plast, kitsjobjekter, sprukne speil og annet som han finner i antikvitets- og brukthandler, loppemarked, eller langs stranden. De produseres i tre til fem eksemplarer og koster fra 3000 pund og oppover. Stuart kommenterer:

- Designkunst har gitt unge formgivere større muligheter. Tidligere designet formgiverne for bedrifter, eller så var de arbeidsløse. Nå kan de produsere i begrenset opplag i egen regi. For en del designere er designkunst en måte å skape seg et navn på, hvoretter de kan lokke bedrifter til å ansette dem til å designe masseproduserte møbler og objekter.

Kritikk av designkunsten

De fleste av de ledende formgiverne som har hengt seg på denne trenden, fortsetter å designe møbler og objekter for masseproduksjon, som dermed får enda høyere status takket være designernes noe mer opphøyde posisjon. Men det er langt fra alle som imponeres av denne trenden. Stephen Bailey, sjef for The Design Museum i London, avfeiet den nylig som et utslag av dekadens. Den nederlandske designeren Tord Bontje mener at det har gått hysteri i trenden, og at den i bunn og grunn handler om glamour og griskhet.

- Det er noe anstrengt over det hele når design skal forvandles til kunst. De store designerne som Arne Jacobsen designet ikke for gallerier og auksjonshus. De anvendte sitt geni gjennom masseproduksjon. For meg er dette markedet først og fremst en mulighet til å få ut eksperimentelle saker som av en eller annen grunn ikke settes i produksjon.

Men den britiske formgiveren Ross Lovegrove mener at denne trenden har gjort det mulig for designere å gå nye veier og å realisere drømmer. Hans kolleksjon Endurance (Utholdenhet) består av bord og skulpturelle objekter i begrenset opplag. Blant annet The Ginko Carbon Table, støpt av samme firma som produserer vinger til Airbus-flyene, og The Liquid Megabioform Table, hvor bena ser ut som de er dratt ut av bordet i flytende form. Bordet og objektene er produsert i begrensede opplag på mellom seks og tolv med priser fra 45 000 til 120 000 pund.

- Det tok ti år å arbeide frem kolleksjonen, og jeg bekostet produksjonen selv, for jeg ville at hver eneste detalj skulle være helt riktig. Jeg synes at folk henger seg for mye opp i merkelapper. Om det er design eller kunst. Spiller det noen rolle? Det viktigste er at man liker det.

Det er et poeng som deles av Didier Krzentowski, som sammen med sin kone Clémence driver Galerie Kreo i Paris.

- Vi er et designgalleri, men faktisk like mye et forskningslaboratorium, hvor formgivere kan vise sine nye eksperimenter og stake ut nye veier for design.

Galerie Kreo arbeider med blant annet Ronan & Erwan Bouroullec, Hella Jongerius og Maarte Severen. Galleriet viste nylig en fascinerende utstilling med Wiek Somers kalt Frozen in Time og Somers forteller:.

- Kolleksjonen er inspirert av en hendelse fra min barndom. Den 2. mars 1987 veltet det ned et skybrudd av isregn over den nordøstre delen av Holland. Isregnet frøs alt: hus, sykler, trær, og det var som om tiden sto stille i et døgn til isen smeltet. Det lamslo meg fullstendig, men det fantes også en intens poesi i det hele som jeg har forsøkt å formidle i kolleksjonen.