Derain - Maler mot strømmen
Derain - Maler mot strømmen
av Marit Lange
Utstillingen André Derain. Outsider i fransk kunst vises nå på Statens Museum for Kunst i København. Utstillingen ble først vist i Palazzo dei Diamanti i Ferrara høsten 2006 frem til 7. januar i år. Statens Museum for Kunst i København, som eier 29 verk av Derain, var en viktig samarbeidspartner for museet i Ferrara, og dermed våknet tanken om å vise utstillingen også i København. Utstillingens kurator er Isabelle Monod-Fontaine, visedirektør ved Musée national d'art modern Centre Georges Pompidou i Paris, og hoved•ansvarlig i København er museums•inspektør Rikke Warming og senior•forsker Dorthe Aagensen. En stor, gjennomillustrert katalog med en rekke artikler ledsager utstillingen.
I Ferrara bestod utstillingen av 89 verk og omfattet maleri, tegning, grafikk, keramikk og skulptur. Utvalget i København er litt mindre, men inklu•derer enda flere gjenstander fra deres egen samling, 20 ialt. Her vises totalt 85 verk, fordelt på maleri, tegning og keramikk. Derimot blir ikke noen av skulpturene fra årene rundt 1907 utstilt
- altså fra den tid da både Picasso og Derain var opptatt av primitiv kunst. Men denne innflytelsen er godt synlig også i Derains malerier, som er utmerket representert på utstillingen. Man kan spørre seg hvorfor André Derain (1880–1954) er kommet så i skyggen av de andre store i hans samtid, først og fremst av Matisse. Jeg tror denne utstillingen vil kunne gi et svar på dette. Enda han i noen grad fulgte hovedstrøm•ningene, ble hans bilder etter hvert så personlige og anderledes at de vanske•lig lar seg sette i noen bestemt bås. Mens Matisse utviklet et elegant, dekorativt flatemaleri, forlot Derain snart både fauvismen og kubismen, og i sine senere malerier tok han utgangspunkt i den figurative tradisjon. Dette stemmer ikke med den forventede modernistiske utvikling, og kan vel være grunnen til at det har tatt så lang tid før hans kunst igjen for alvor har kommet frem i lyset.
Kopiering etter mestere
André Derain ble født i Chatou, en liten by ved Seinen like utenfor Paris. Chatou var et yndet møtested for impre•sjonistene, og det var her Renoir malte sitt berømte Roernes frokost (1880–81). Derain vokste altså opp i en småby hvor kunstnerne satte sitt preg på miljøet. Han begynte tidlig å tegne, men det var først som 19-åring han fikk profesjonell undervisning på Académie Camillo, hvor Eugène Carrière var lærer. Like viktig var hans studier i Louvres sam•linger, for som han uttrykte det: «Hva tjener man vel på å mangle kultur?». Et like viktig spørsmål i dag som den gang. Kopiering etter gamle mestre var en viktig del av utdannelsen. I 1901 laget Derain en fri kopi etter Biagio d'Antonios Veien til Golgatha i Louvre. Biagio var virksom mellom 1476 og 1504, og det var spesielt de «primitive» italienerne fra 1400-tallet som fanget Derains interesse i yngre år. I Louvre traff han også Matisse, som kopierte Kristus av 1600•tallsmaleren Philippe de Champaigne. Modernistenes kopiering etter eldre mestre er et interessant kapittel i seg selv. Denne yngre generasjonen av malere hentet inspirasjon fra eldre kunst som utgangspunkt for å skape et nytt maleri. Således vokste det nye på sett og vis ut av kjennskap til det gamle.
I denne sammenheng må vi også se Ludvig Karstens frie kopier etter den spanske barokkmaleren Ribera fra 1906, Rembrandts Batseba fra 1910 og etter den italienske renessansemaleren Bassano så sent som fra 1922. Karsten var omtrent jevnaldrende med Derain, men han døde allerede i 1926. Vi kjenner ikke til noen direkte forbindelse mellom dem, men de må ha vært utsatt for noen av de samme påvirkninger i Paris i unge år. Iallfall hadde de det tilfelles at idet de med iver studerte de gamle mestre, ble de begge blant de mest særpregede og selvstendige i sin tids kunstmiljø. VillDyRENE
Rundt 1901 ble Derain kjent med Henri Matisse, men også med Maurice Vlaminck, Albert Marquet, Georges Rouault og Othon Friez, som sammen gjorde furore på Salon d'Automne i 1905. Med sitt antinaturalistiske maleri, både i form og farge, ble gruppen av en kritiker kalt les fauves - villdyrene - en betegnelse som har blitt stående for denne gruppen. Det er som fauvist i årene 1905–1907 Derain har beholdt sin berømmelse, kanskje nettopp fordi han her lettest kunne bli identifisert med en gruppe med felles preg. Senere skulle det bli vanskeligere å sette ham i noen spesiell retning eller gruppe. Kvinne i linnet (Statens Museum for Kunst) fra 1906 er hans hovedverk fra den fauv•istiske perioden. Med utspekulert bruk av komplementærfarger, forenklet form og ekspressivt uttrykk stiller Kvinne i linnet seg i samme klasse som Matisses' berømte Madame M. med grønn strek i ansiktet(Statens Museum for Kunst). Også en rekke kraftfulle og ekspressive landskaper ble til i disse årene.
I de følgende år gjør innflytelsen fra Cézanne seg gjeldende. Etter Cézannes død i 1906 ble det avholdt en stor minne•utstilling, som straks satte spor etter seg. I sine siste år malte Cézanne en serie med badende kvinner. Inspirert av den store mester tok Derain allerede i 1907 opp bademotivet, men med et mørkt og ekspressivt uttrykk. Rundt 1910 kom så kubismen inn i Derains maleri, skjønt i en meget personlig utformning. Han var en nær venn av både Braque og Picasso. Stilleben med tunge former og mørke farger varierer med oppstillinger i gjennomskinnelige og lyse farger. poRTRETTERiNG
De portrettene han malte i årene før første verdenskrig danner en gruppe for seg. Her finner vi stor spennvidde både i stil og uttrykksform. I portrettet av den spanske maleren Francisco de Iturrino (1914), en venn av Derain og Picasso, er den asketisk og demonisk utseende kunstneren fremstilt i mørke farger og med utmeislede ansiktstrekk som fører tankene både til spansk barokk og til middelalderens treskulptur. Helt anderledes er hans kvinneportretter fra samme tid. I 1913 malte han et portrett av Lucie Kahnweiler, hustruen til Derains kunsthandler, Daniel-Henry Kahnweiler. Den tankefulle Lucie sitter med en bok i fanget, et velkjent stillings•motiv i kunstens historie. Enda figuren er plastisk fremstilt, er det likevel lagt stor vekt på linjer og den dekorative virk•ning. Portrettet peker tilbake til klassi•sismen tidlig på 1800-tallet samtidig som det viser frem til «Neue Sachlichkeit» i 1920-årene. Man spør seg uvegerlig hvor•dan dette var et mulig kunstuttrykk midt i tidens kubistiske miljø, hvor Derain selv samtidig malte en rekke kubistiske stilleben og landskap. Men det viser hvordan Derain i disse årene eksperi•menterte med mange forskjellige stilers uttrykksmåter, og at han etterhvert skulle fjerne seg fra kubismen. To renskårne pikeportretter fra 1913-14 er blitt karakterisert som «prerafaelitisk kubisme»: de har også én fot i fortiden og én godt plantet i Enkle former.
Derains sene stillebener er ikke pastisjer, men moderne tolkninger av en eldgammel ikonografi over livets forgjengelighet. I 1920- og 30-årene fikk han dessuten stor suksess med sine kvinneakter, kjøtt•fulle og sensuelt tilstedeværende. Truende mørke i fargen, tunge og klas•siske i formen, og til dels med surreal•istiske innslag som sorte katter og suggestive stilleben. Forholdet til den store europeiske tradisjonen opptok ham stadig mer: «Jeg tenker mye på mestrene...», som han selv uttrykte det på denne tid. Dette kommer tydelig frem i hans kvinneakter, men er kanskje mest slående i hans dystre stilleben fra 1930- og 40-årene. Stilleben med gresskar (1939) fører tankene tilbake til Chardin, og ikke minst til den spanske barokkmaleren Zurbarán. Dette er ikke pastisjer, men moderne tolkninger av en eldgammel ikonografi over livets forgjengelighet. samtiden. Et særlig overraskende bilde endring i Derains kunst. Også han Utstillingens styrke er nettopp at vi er Italienerinnen fra 1913 som med sin orienterte seg mot et klassisk inspirert gjennom én kunstners verk kan følge enkle og faste form synes å foregripe formspråk, men ikke som Picasso med kunstuttrykkene fra sen-impresjonisme, hva Picasso skulle gjøre noen år senere. referanser til kubismen. Portrett av Alice fauvisme, kubisme, nyklassisisme, Det store dobbeltportrettet To søstre Derain (1920–21) viser at hans koloritt «Neue Sachlichkeit» og sist over til et fra 1914 med sine maskelignende an-og tunge figurative stil skiller seg sterkt maleri som viser tilbake til den store sikter og sin kjølige distanse til motivet fra Picassos samtidige uttrykk. Derain europeiske tradisjonen. Dermed kaster har derimot fått et nærmest surrealistisk forsatte å gå sine egne veier, men stadig denne utstillingen et interessant lys preg. Nasjonalgalleriet eier en forstudie aner vi forbindelsen med hovedstrøm-over de forskjellige retningene i fransk til den stående kvinnen; det ble innkjøpt ningene i europeisk samtidsmaleri. Den kunst fra ca. 1900 frem til 1940-årene, i 1973 fra maleren Jean Heiberg. Kvinnen tyske «Neue Sachlichkeit» med vekt som kjempet om innflytelse. Og ikke fremstiller antageligvis Derains hustru på det enkle uttrykk og figurativ frem-minst viser den oss en kunstner som Alice, og bildets grålige koloritt under-stilling fikk stor betydning i denne tiden. valgte å gå sin egen vei. streker den dystre stemningen i 1914. I begynnelsen av 1920-årene oppholdt Dette maleriet er utlånt til København-han seg endel i Italia, og kom da i kon•utstillingen. takt med «la pittura metafisica», med bevegelsens ledere De Chirico og Carrá, VERDENSKRiG senere også med De Pisis og Morandi. I krigsårene 1914–18 var Derain ved De avskrev kubismen som åndløs, og fronten, og få malerier ble til i denne deres figurative bilder tenderer mot det tiden. Etter krigen skjedde det en drastisk mystiske og surrealistiske. Innflytelsen Dr. Philos. Marit I. Lange (f.1943) er utdannet kunsthistoriker fra Universitet i oslo, og jobber som seniorforsker ved nasjonalgalleriet.