DEBATT: Trenger vi å formidle samtidskunst?

Forrige

Neste

Foto: Nina Strand  

Av Stephanie von Spreter .

KUNSTdebatt 3-2012: Stephanie von Spreter har vært kunstnerisk leder på Fotogalleriet siden januar 2011. Hun er utdannet kunsthistoriker med en master i samtidskunst¬ og hadde sin første jobb etter studiene på Dokumenta 11 i 2002. I flere år arbeidet hun for Berlin Biennale. I tillegg har hun jobbet frilans med mindre prosjekter, blant annet med Mette Tronvoll og Magne Furuholmen.

Trenger vi å formidle samtidskunst?

I løpet av karrieren min som kunstkjenner har jeg utallige ganger blitt konfrontert med kommentarer som: Jeg forstår ikke samtidskunst, Jeg er redd for samtidskunst, Hvorfor er dette kunst? eller - før de engang så på et kunstverk: Hva handler dette kunstverket om?

Jeg kan komme med en lang liste over lignende spørsmål og kommentarer. Det de alle vitner om, er imidlertid ikke mangel på interesse, men mangel på kunnskap og evne til å sette seg inn i kunstverker som (paradoksalt nok) er laget i vår egen tidsalder.

Da jeg entret Norges kunstverden for tre og et halvt år siden, ble jeg igjen møtt av en annen situasjon knyttet til det å sette seg inn i samtidskunst og -kultur: Det var nesten ingen der som kunne komme med kommentarer eller stille spørsmål. Dette var virkelig overraskende – at den visuelle kunsten slett ikke var særlig synlig. Eller, som Anne Bamford bemerket i sin nylig utgitte rapport Arts and Cultural Education in Norway (på oppdrag fra Nasjonalt senter for kunst og kultur i opplæringen): Den visuelle kunsten blir ikke tatt alvorlig - i stedet regnes den som noe koselig som ikke krever ytterligere utforskning.

Min påstand er at en endring bare er mulig gjennom å undervise i og formidle samtidskunst. Dette er nøkkelen til å bli kvitt frykten, stille spørsmål, delta i debatter om samtidskunst og å la kunsten bli en del av hverdagslivet. Jeg vil dessuten gå enda lenger og hevde at uten muligheten og evnen til å sette seg inn i og forstå visuell kunst og kultur, vil det ikke forekomme kreativ og reflekterende tenking i fremtidige generasjoner, noe som er helt nødvendig i en stadig mer kompleks og konkurransepreget verden.

Men hva er kunstformidling, og hvilken form kan den ta? Er dette alltid veien å gå når vi vil sette oss inn i kunst? Her i landet blandes definisjonen av kunstformidling ofte sammen med begreper som kommunikasjon og tilgjengelighet. Det foreligger en generell beskyldning om at den manglende kunstformidlingen skyldes en tilsynelatende mangel på kommunikasjon, og at denne mangelen berøver folk en generell tilgang til visuell kunst.

Kunstformidling er ikke et generelt kommunikasjonsverktøy. Det betyr heller ikke at kunst bør presenteres for publikum på sølvfat, eller at det skal være en lett fordøyelig vare som vi kan forbruke akkurat som alt annet rundt oss. Hvis vi når denne fasen, når vi også sannsynligvis kunstens mest overfladiske fase - en kunst som forsøker å tilfredsstille publikum på ytterst populistisk vis. Resultatet vil være en mangel på mangfold på alle nivåer, og fremfor alt vil det langsomt avskaffe ytringsfriheten som står så sentralt i samtidskunsten. Utstillingsguiden for samtidskunst, U.F.O. (www.u-f-o.no), som jeg nylig lanserte sammen med Silja Leifsdottir, Erik Steen og Maria Veie Sandvik, er ment å gjenspeile dette mangfoldet. Her kan kunstelskeren velge når, hvor og hva vedkommende vil se av samtidskunst.

Men dette er et verktøy for kommunikasjon, og ikke formidling. Kunstformidling må nemlig søke aktivt etter engasjement. Den eksisterer i sin egen rett via teoretisk diskurs og faglærte spesialister som tar på seg en aktiv kunstformidlingsrolle. Den kan ta ulike former, inkludert seminarer, omvisninger eller utgivelser. Og ja - det er nødvendig at samtidskunst formidles aktivt og snakkes om på et tidlig stadium i livet - gjennom skolen, kunstinstitusjoner og i hjemmet. Alle disse elementene bør virke sammen for å sikre at vi blir bedre kjent med samtidskunst: Når vi har tatt dette steget, kan vi utvikle en mer dyptgående kunnskap, vekke folks nysgjerrighet ytterligere og bruke samtidskunst til å