Debatt:Kunst og barn

Forrige

Neste

Av Rolf Engelsen, prosjektleder Kunstløftet, Norsk kulturråd.

KUNST1-2012. I 2012 vil KUNST invitere profilerte stemmer i norsk kunstliv til å fremme sin sak og mening. I årets første utgave har vi invitert Rolf Engelsen, som er prosjektleder for Kunstløftet i Norsk kulturråd, i forbindelse med vårt fokus på kunstformidling til barn og unge.

Innlevelse og motstand

Kunstpraksis, formidlingsmåter og teorier om kunst utvikler seg. Samtidig tenker kunstfeltet gradvis mer sammensatt og utfordrende omkring kvalitet og betydning av kunst for unge mennesker enn det gjorde for bare ti år siden. Det er interessant og viktig. Men hva hjelper det, om det kanskje viktigste spørsmålet ikke er stilt?

Stadig flere unge mennesker får befatning med kunst i sin oppvekst; i skolen gjennom Den kulturelle skolesekken, i de kommunale kulturskolene, eller på de ulike kunstarenaene som kulturhus, festivaler, kunstinstitusjoner eller uavhengige visningsplattformer utgjør. Dette er uttrykk for en villet og særegen norsk kulturpolitisk satsing. Unge mennesker skal utvikle egenskaper og evner i arbeid og møte med kunst og kunstnere. Det skaper identitet, styrket selvfølelse, sosial og kulturell bevissthet og økt evne til å orientere seg i et skiftende og komplekst samfunns- og arbeidsliv. Er dette sant? Vet vi at det er slik? Eller uttrykker det også et foreldet og naivt forsøk på kulturell tradisjonsforvaltning og motstand mot det tette grepet ferdighetsskolen, markedskreftene og nettkulturen har om unge menneskers liv?

En effekt av økt satsing på kunst og kultur for unge mennesker er trolig at de unge i dag har til dels helt andre forventninger enn tidligere generasjoner; både til egen deltagelse i kreative og kunstneriske prosesser og til det å medvirke i og skape kunstverk som sådan. Denne tendensen reflekterer en økt kulturell kompetanse, en annen selvbevissthet blant unge. Kanskje signaliserer det også et interessant og nytt meningsinnhold til begrepet demokrati - i praksis. Evner kunstaktørene å dra veksel på mulighetene i denne tendensen? De ulike kunstfagenes håndverk, tilnærming og tankemåte er i dag avgjørende innsatsfaktorer i produktdesign, markedsføring og en voksende opplevelseskultur. Kunst selger ideer og holdninger i vare- og mediemarkedet - også i kraft av tradisjonelt å være kritisk eller risikovillig. Er dette et tema i unges møte og arbeid med kunst? Gis unge mennesker forutsetninger til å skille kommersielle interesser fra kunstneriske, i den grad de finnes? Modernismens ulike faser har sine arenaer for kunst knyttet til nasjonsbygging, utviklingsoptimisme og sivilisasjons- eller kulturkritikk. Og kunstens autonomi står under debatt, kanskje særlig når den opptrer i utypiske offentlige rom, som skolen, bydelen, elektroniske nettbaserte medier eller det utvalgte stedet for en installasjon i kommunen. Kanskje kan disse nye arenaene i kraft av sine egenskaper utenfor kunstens tradisjonelle domene være viktige innganger for unge menneskers møte med kunst som fenomen. Griper kunstnere og kunstformidlere muligheten? Det finnes en etter hvert god dokumentasjon for påstanden om at det enkelte barn i utviklingen av sine unike personlige og sosiale egenskaper har stort utbytte av arbeidet i og med ulike kunstfag. Innlevelse, billeddannelse og visuell språkforståelse, lekenhet og improvisasjonsevne er kjente menneskelige kvaliteter som følger av arbeid og fordypelse i kunstfag. Hvorfor svekkes da den kunstpedagogiske kompetansen og undervisningen i skolen?

Frihet er et nøkkelbegrep mange forbinder med kunst. Kunstneriske uttrykk og virkemidler har stått sentralt i debatten om ytringsfrihetens eventuelle grenser. Og tanken på at kunstnere skal innordne seg ulike maktregimers politikk, framstår som historisk passé for de fleste. Men er denne uavhengigheten like viktig, eller lett å målbære når maktpolitikken er kulturelt inkluderende, ment å skulle fremme demokratiet, eller sågar selvkritisk? Det vesentlige må være, særlig for unge mennesker, å utvikle mot og evne til å forvalte et meningsfylt frihetsbegrep i sin tid. Men er dette en størrelse i Den kulturelle skolesekken, og i undervisningen på den kommunale kulturskolen? Inngår frihetsbegrepet i måten Astrup Fearnley Museet for Moderne Kunst, Teatret Vårt i Molde eller Musikkfestuka i Bodø tenker kunst for unge?

Når magasinet KUNST nå inviterer til en diskusjon om kvalitet og betydningen av kunst for barn og ungdommer, kan vi kanskje like godt stille det viktigste spørsmålet: Har vi en egen og helhetlig kunst- og kulturpolitikk for unge mennesker i vår tid – eller er det unødvendig når de likevel skal innordne seg vår kulturforståelse?