Ikke les pressemeldingen!

Forrige

Neste

 

Av Kjetil Røed.

KUNST2-2012: I 2012 vil KUNST invitere profilerte stemmer i norsk kunstliv til å fremme sin sak og mening: Kjetil Røed (født 1973) er en norsk anmelder og kritiker som blant annet har skrevet i publikasjoner som Morgenbladet, Klassekampen, Billedkunst, kunstkritikk.no, Film & Kino, Vinduet, Norsk Shakespeare- og teatertidsskrift og Le Monde Diplomatique. Han skriver om både film, litteratur og kunst. Røed er kunstkritiker i Aftenposten og er med i redaksjonen i kunstkritikk.no. Han har også skrevet i kunstmagasinene Frieze, Artreview og Artforum.com

Ikke les pressemeldingen!

Kunstfilosofen Rosalind E. Krauss har gjort uttrykket den post-mediale tilstand til merkevare. Begrepet er også svært anvendelig, siden kunst i stadig større grad blander alle typer medier og uttrykk. Kunstverket er ofte en collage, en kombinasjon av høyt og lavt, og innenfor rammen inkluderes gjerne sosiale eller relasjonelle aspekter. Kunsten er ikke bare et materielt objekt, men en teknikk for å formulere forbindelser mellom mennesker – og forhold mellom ting og mennesker. De siste årene har Krauss dessuten stadig kommet tilbake til uttrykket materiell støtte når hun skal forklare samtidskunsten: et medium er ikke et spesifikt materiale som maleri eller video, men snarere forhold utenfor de tradisjonelle mediene. En idé, en erfaring eller en tilstand, for eksempel. I sitt velkjente essay om videokunst Video: The Aesthetics of Narcissism er det ikke selve videoarbeidet, tapen eller (i dag) harddisken, men en psykologisk situasjon som er det reelle mediet. I denne forstand er video, mener hun, kun en materiell støtte for en idé eller et konseptuelt prosjekt. Man kan ikke, fortsetter Krauss, skille ut en mekanisme eller et materielt lag av kunstverket og vurdere det kun ut fra dette. Det et verk artikuleres med, kan også være hva som helst, for eksempel biler, som hos Ed Ruscha, matlaging som hos Rirkrit Tirivanija, eller skjønnhet som hos Orlan (som opererer sitt eget ansikt som en kritikk av fremherskende skjønnhetsidealer).

Spørsmålet mitt her er: Kunne man ikke si det samme om pressemeldingen? Hvis vi betrakter kunstutstillingen som en idé, kan ikke pressemeldingen betraktes som denne ideens materielle støtte? Jeg tror det. I det minste om vi betrakter pressemeldingen som et foretrukket medium for fremførelse av en kunstners, et kunstverks, eller en utstillings verdi i en større offentlighet.

Det interessante med pressemeldingen er at den i mindre grad enn man kanskje forventer seg, begrenser seg til informasjon om utstillingen den opprinnelig var ment å opplyse om. Mer og mer kodes pressemeldingens språk med termer og referanser som hentes fra det voksende – og vekslende – reservoar av motefilosofer og hipsterkunstnere som er i sirkulasjon. Vi kunne, i denne forbindelse, si at pressemeldingens funksjon er å legitimere kunsten som vises, og dennes verdi; pressemeldingen fremfører utstillingen utenfor utstillingen selv – ja, kanskje vi kunne si det så ekstremt at det utstiltes verdi enkelte ganger først og fremst manifesterer seg i pressemeldingens hjemlende drama. Jeg kan ikke unngå å tenke på den amerikanske konseptuelle poeten Kenneth Goldsmith her. Goldsmith er kjent for det han kaller for ukreativ skriving [uncreative writing], blant annet består hans Days av en direkte avskrift av alt som han og folk han møter, sier i løpet av en uke; alt er med, fra kremting til kaffebestillinger og kjærlighetserklæringer. Goldsmith sier til magasinet Believer at My books are better thought about than read. They're insanely dull and unreadable. Er det kanskje slik, som med Goldsmiths bøker, at man egentlig ikke trenger å se utstillingen – det holder å kjenne dens konsept, å kunne bekrefte eller avkrefte de kodene pressemeldingen spiller ut?

Vel, så langt har det kanskje ikke gått, men om vi tar en titt på pressemeldinger fra det siste året, befinner vi oss, vil jeg si, neimen ikke langt unna. Hør for eksempel på hvordan Anne Vistvens malerier presenteres på galleri Haakens hjemmeside:

- Det er malerier som utfordrer og som krever å bli sett. Selvsikre, dekadente bilder som viser muskler og som tilsynelatende oser av power. (…) Med linjer og hull som gjennomgående visuelle elementer, åpner bildene for ulike tolkninger og historier. Det narrative bakteppet finnes bokstavelig talt mellom linjene, eller i hullene. Hvis det er hull og ikke prikker, stjerner, flenger eller sår. Her handler det om alt som ikke er gitt; overganger og eksistensielle tvetydigheter. Det som er og ikke er, hva som skjer og ikke skjer.

Det er ikke åpenbart hva som skjer i denne teksten: Det som er og ikke er, hva som skjer og ikke skjer, står det, og til det kan vi med rette undres videre på hva forfatteren har ment. Dette er, strengt tatt, en ganske innholdsløs tekst som er så åpen at man lese nesten hva man vil inn i den. Likevel får forfatteren kodet inn viktige elementer: at utstillingen er tvetydig, at den er konfronterende, at den er dekadent og har power. Forfall, styrke og tvetydighet på samme tid skriver seg inn i det sedvanlige språk for det som forventes av kunst. Om man hadde skrevet det motsatte – at utstillingen var konservativ, ufarlig, entydig og kraftløs hadde man kanskje nærmet seg sannheten om utstillingen, men tapt desto mer når det gjelder pressemeldingens forventede språk og funksjon som støttehjul og fremføringsmodul for verkenes verdi. Om vi kun forholder oss til pressemeldingen og ikke ser verkene – og grundig studerer dem for egen maskin – er muligheten til stede at vi forblir innenfor pressemeldingens simulasjon av verdi. Så selv om Goldsmiths litteratur ikke, ifølge ham selv, trenger å leses, må vi konkludere med det motsatte i denne sammenhengen. For å trenge gjennom pressemeldingens retoriske tåke må vi se selv – og glemme hva som blir sagt på forhånd.

For pressemeldingen er ikke bare en legitimerende sak. Den er også en instruks, eller et script, for hvordan du skal forstå det du sier. Den forteller deg hva du skal oppleve, den koreograferer ditt blikk og dine tanker. Det er mange utstillinger som er komplett ubegripelige uten å ha lest den på forhånd, jeg vet, men jeg syns du skal unne deg å se kunsten uten disse støttehjulene først. Om du, etter å tatt en runde med bare deg selv å stole på, vel, ja, da kan du selvfølgelig ta en titt på hvordan galleriet / kuratoren / kunstneren hadde tenkt seg at du skulle se og forstå verkene du nettopp har sett uten instruksjon.

Men før du gjør det: Ikke les pressemeldingen!