Tegning er et visuelt språk

Forrige

Neste

Av Frode Mikal Lillesund.

KUNST 1-2013: I 2013 vil KUNST fortsette å invitere profilerte stemmer i norsk kunstliv til å saker og meninger de brenner for. Denne gangen spør Frode Mikal Lillesund: Hvem skal undervise i tegnefaget når eventuelt trend-pendelen svinger tilbake slik at billedkunstnerne igjen blir opptatt av det visuelle kunstuttrykket?

Hvilken plass har tegnefaget i de etablerte kunstinstitusjonene i dag?

Slik jeg ser det, er tegnefaget helt fjernet fra de etablerte utdanningsinstitusjonene. Det betyr ikke at akademi- og høgskolestudentene aldri tar i en blyant eller andre tegneredskaper, men tegning blir ikke lenger undervist i og studert som et fag. Dette har stor innvirkning på den visuelle kvaliteten på samtidens billedkunst. Det er også et faresignal for den faglige kompetansen hos fremtidens kunstnere.

Nedbygging av tegnefaget

Da jeg studerte ved Kunsthøgskolen, var jeg vitne til en dramatisk nedbygging av tegnefaget. Vi var den siste generasjonen som hadde obligatorisk tegneundervisning på Kunsthøgskolen i Oslo. Da jeg begynte på denne skolen, hadde vi tre store tegnesaler, og det var ansatt en professor og tre faglærere i tegning ved tegneinstituttet. Da jeg gikk ut fra samme skole, var dette instituttet nesten helt borte. Det var igjen en halv tegnelærerstilling og ett klasserom som hovedsakelig ble brukt som lager. Etter min mening er dette er en tragedie for kunstfaget som helhet.

Fremdeles noen få private aktører

Jeg får som regel spørsmål om hvor jeg har fått min kompetanse fra når jeg sier at man ikke får dette ved Kunsthøgskolen. Svaret er at jeg måtte betale for privatundervisning ved siden av høgskoleutdannelsen. Jeg tok altså parallelle utdannelser på Kunsthøgskolen og på det private akademiet som i dag heter Christiania friAkademi.

Visuelt språk

Tegning var tidligere fundamentet for alle visuelle kunstuttrykk. Selv om man ikke ønsket å bruke tegning direkte som uttrykksform, fikk kunststudentene likevel solid basisutdanning i tegnefaget. Hvorfor ble tegning verdsatt så høyt? – Fordi tegning først og fremst er et abstraksjonsverktøy. Det handler ikke om å være flink til å kopiere et motiv. Tegning er et språk for visuelle uttrykk. Billedspråkets grammatikk er komposisjon, romforståelse, formkunnskaper, og mest av alt sammenstillingen av billedelementene. Denne betegnelsen (visuelt språk) kan også utdypes; man kan gjerne sammenlikne billedkunstneren med en poet. Poeten må mestre et språk for å ha mulighet til å lage poesi. Det er ikke språket som er målet. Poesi oppstår mellom linjene, det vil si i møtet mellom ordene og ordenes betydning. Setningenes rytmiske oppbygning er det som leder leseren gjennom diktet. Et viktig virkemiddel for poeten er for eksempel paradokser, som motsetningsforhold som skaper spenning og friksjon. Gjennom paradokser finner gjerne poeten sitt ekte og sanne uttrykk.

Tegning er også et språk for dem som virkelig har studert dette faget. Dette språkets oppbygning er motsetningsforhold i mange lag, og det er her man finner virkemidlene som kan skape spenning, bevegelse og rytme. Som tegner bruker man disse virkemidlene det gjelder flaten man tegner på, men det samme språket kan man også overføre til alle andre visuelle uttrykksformer. Som skulptør vil jeg si at mesteparten av det jeg kan om skulptur, har jeg lært gjennom tegning.

Forskning på gammel kunnskap

Mange ser forskjell på en Picasso og en Rembrandt, men kun de som har innsikt i billedspråket, ser likheten. Det er ingen tvil om at Picasso var en dyktig tegner. Han var en forsker som hadde dyp faglig innsikt, og han brukte tegning som et forskningsredskap. Kubismen var et forskningsgjennombrudd. Det er ikke alle som forstår at grunnlaget for dette gjennombruddet var gjenoppdagelsen av prinsipper i de klassiske billedkunstnernes språk. Utbretting av formen og flatens betydning for billedrommet var allerede etablert, bevisst kunnskap hos for eksempel Rembrandt, Michelangelo og Rubens. Min erfaring er at svært få personer evner å se dette. På kubistenes tid var også mange av kunstnerne inspirert av eksotisk kunst fra andre kontinenter. Dette åpnet for å velge nye uttrykksformer for det tradisjonelle billedspråket.

De blinde leder de blinde

Det er forskjell på trendskapere og trendfølgere. Et godt eksempel på at mange som følger en trend gjør dette i blinde, er nettopp kubismen. Den dag i dag finnes det både kunsthistorikere og kunstnere som tror at kubismen kun handler om å lage kantete skulpturer eller å male bilder av kubete mennesker. De har altså mistet innsikt i hva som er kjernen til kubismen; billedspråket.

Idekunst, readymades og skittent badevann

Barnet har for lengst blitt skylt ut sammen med badevannet. Kanskje var det den tomme badestampen som inspirerte Duchamp til å plassere sitt pissoar (fountain) inn i galleriet. Duchamp og hans samtidige (som for øvrig hadde grundig utdannelse i tegnefaget) introduserte readymades og dadaisme-stunts på den etablerte kunstarenaen. De ønsket selvfølgelig å ha innflytelse på samtidens kunstscene, men forstod de hvilket omfang og innvirkning på kunstfaget dette skulle komme til å ha i fremtiden? Dette var kunstnere som de gjorde opprør mot, og sprengte de gitte rammene for billedkunst. Til forskjell fra mange av deres etterfølgere hadde disse kunstnerne fremdeles røtter i et visuelt språk.

Et primalskrik er det motsatte av abstrakt kunst

Min erfaring er at svært få tegnelærere har skjønt dette. Mange av dem som er ansatt for å undervise i tegning, starter undervisningen med eksperimenterende øvelser hvor man skal lage kunstneriske tegneuttrykk. Man skal stille seg åpen og søkende. Dette er en naivistisk metode. Den er spennende, men passer best på et senere stadium i utdanningen eller eventuelt i terapeutisk sammenheng. Målet har gode intensjoner fordi man søker et ærlig uttrykk, men dette har ingen ting med tegnefaget å gjøre. En annen misforståelse som ofte brukes, er at dette ofte blir kalt abstrakt kunst. Dette er det motsatte av abstraksjon. Et primalskrik er et ærlig, men språkløst uttrykk. Språk er abstraksjon, og tegning er (i hvert fall for meg) et visuelt språk.

I dag utdanner vi blinde billedkunstnere

Tegnefaget (det visuelle språket) er i dag byttet ut med teorifag og skrivekurs på kunsthøgskolene og kunstakademiene. Man lærer å formulere seg med ord. Den nye generasjonen billedkunstnere har altså fått byttet ut sitt visuelle språk med et språk basert på ide- og ordformuleringer. Når ønsket er å uttrykke seg visuelt (altså som billed-kunstner), burde selve visualisering vektlegges mye høyere enn det gjøres i dag. Tegning som et seriøst fag og kompetanse er i ferd med å dø ut. Hvem skal undervise i dette faget når eventuelt trend-pendelen svinger tilbake slik at billedkunstnerne igjen blir opptatt av det visuelle kunstuttrykket? Hva blir fremtidens billedkunstfaglige kompetanse hvis man mister det visuelle språket? Er det kun subjektiv synsing om de visuelle kvaliteter som skal være grunnlaget for utsmykningsvalg og for hvilken kunst som skal vises i de etablerte kunstinstitusjonene?