Dario test

Med platinablondt hår og store røde lepper er Unni Askeland en femme fatale i norsk kunstliv. Hun er født i Bergen i 1962, og utdannet ved Kunstskolen i Kabelvåg, Vestlandets Kunstakademi og Statens Kunstakademi under Per Kleiva. Askeland har stadig gått egne veier og mener at Norsk kunst er gørr kjedelig med for mye intellektualisering. Hun har atelier i kjelleren i et stort kjøpesenter på Jessheim og fire barn med den amerikanske sangeren Eric Andersen. Link text

Det er et par år siden Askeland skapte skandale ved å stille ut bilder basert på Edvard Munchs malerier. Hun fikk tilnavnet kunstens svar på Courtney Love. Hun måtte tukle med nasjonalhelten Munch for å endelig skape debatt. I februar 2006 var Askeland tilbake i "skandalelokalet" i Blomqvist med en malerisk hyllest til punken og en portrettserie av verdensstjerner, norske kjendiser og hennes nærmeste under tittelen Desire - Destruction. Unni selv kalte den enkle stilen på grensen til trash-art, reklame, popkunst, der tittelen Desire - Destruction viser til det nære forholdet mellom lyst og en mer destruktiv besettelse som kan føre til fordervelse.

I februar 2007 ble det atter bråk rundt kunstneren, denne gangen med popart-bilder med motiver fra Casablanca og portretter av Ingrid Bergmann og Humphrey Bogart. Men det var ikke så mye motivene i seg selv som forårsaket bråket denne gangen, som det "diktatoriske grepet" Nasjonalmuseets direktør Allis Hellelands gjorde da hun kjøpte inn bildene til museets samling uten å ha innkjøpskomiteen med seg. Det skulle vise seg at det var en del som mente at kunsten ikke var verdig en plass i samlingen til landets nasjonalmuseum.

Askeland har tidligere vist at hun takler blest rundt både seg selv og kunsten sin. Og mens kunstkritikere, universitetslektorer og kuratorer kan synse og mene, er det unektelig en stor anerkjennelse å bli kjøpt opp av Nasjonalmuseet. At det gjør bildene hennes enda mer ettertraktet er det også liten tvil om; i mars meldte Dagens næringsliv at prisen på bildene hennes hadde steget rett til himmels.

Unni Askeland har i de siste årene også gjort seg bemerket på blant annet utstillingen "Schpaa . . ." som var den dansk-svenske feiringen av Øresundsforbindelsen og utstillingen "Ideologia. Nordisk Konstbiennal" i Gøteborg. Hun har også deltatt på utstillinger sammen med kollegene Sverre Koren Bjertnæs og Morten Viskum.

Jeg hater deg, skrek hun/alt sto stille av håpløs forventning og avkledbar frykt/en stillhet så stille/en reprise/ord som lenes til frie vegger/det var løgn dette hatet/det var en bønn om å nå fram. Det vakreste vi hadde/var aldri hverandre/men alt som stod imellom.

Kan vi gjøre det vi vil med klassikerne? Ja, mener Unni Askeland, som nettopp har avsluttet en av den senere tids mest omtalte utstillinger på Blomqvist Kunsthandel i Oslo. Med samletittelen "Munchadopsjoner" var det ingen tvil om hva som var utgangspunktet.

Bildene på utstillingen ble nærmest revet bort, og med unntak av noen ganske få skeptiske røster har kunstkritikerne vært samstemte i sin rosende omtale. Selv fnyser hun av dem som mener hun har tråkket mesteren på tærne: "Munch blir betraktet som litt hellig her til lands, både fordi han er Norges største kunstner og fordi det er bare vel 60 år siden hans død. Jeg mener det må være lov å røre ved disse motivene. Jeg har ikke forsøkt å gjøre dem på nytt, men har i stedet adoptert dem og gjort dem til mine egne. Bildene mine er ikke et kunstteoretisk prosjekt; de er en hyllest."

De fleste billedkunstnere er naturligvis påvirket av tidligere kunstneres arbeider, og noen har gått svært langt i å spille videre på kjente verk. Det er nok å tenke på alle variantene av berømte malerier som "Mona Lisa" og "Skrik". En slik påvirkning kan ta mange former. Noen velger å innta en leken holdning til tradisjonen og lager bart på Leonardos gåtefulle skjønnhet eller en tegneserievariant av Munchs figur, mens andre går mer teoretisk til verks og bruker kunsthistorien til mer intellektuelle eller estetiske eksperimenter. Og for noen, som Unni Askeland, er det snakk om en dyperegående inspirasjonskilde til et eget uttrykk.

Munchs innflytelse på andre kunstnere ble behørig dokumentert på Munch-museets utstilling "Skrikets ekko" i 2001, der bilder av så ulike moderne kunstnere som Andy Warhol, Francis Bacon og Georg Baselitz figurerte sammen med verker av nyere norske kunstnere. Det denne interessante utstillingen viste, var nettopp den kolossale spennvidden i Munchs påvirkningskraft og en erkjennelse av at ingen har monopol på Norges fremste billedkunstner gjennom tidene.

Unni Askeland har gått lenger enn de fleste. Hennes "Munchadopsjoner" tar utgangspunkt i noen av Munchs mest kjente verker ñ riktignok ikke "Skrik" ñ som hun så har fabulert videre over. Men å "adoptere" en annens bilder og få selvstendig kunst ut av det, er ikke gjort over natten. Askelands prosjekt er da heller ikke resultat av et plutselig innfall eller et forsøk på å kaste seg på en trend. Siden tenårene har hun levd tett på Munchs bilder, og da hun var student på akademiet, fikk hun stadig høre at hun kom for nær inspirasjonskilden. Siden den gang har hun arbeidet mye innenfor et abstrakt uttrykk, og forbindelsen til Munch har modnet fram til et eget ekspressivt billedspråk. Selv om kilden til hennes "adopsjoner" er åpenbar, er det ingen tvil om at Askeland er en selvstendig kunstner, eller som Nasjonalgalleriets Marit Ingeborg Lange skriver i forordet til årets utstillingskatalog: "Gjennom sine adopsjoner greier Unni Askeland å avspeile sine egne holdninger til evigvarende spørsmål." Bildeserien "Munchadopsjoner" er blitt til i løpet av de siste to årene, men da utstillingskatalogen skulle lages, hentet Askeland fram dikt hun skrev for femten år siden. Tekstene var som skreddersydd for akkurat disse motivene, tematikken hadde ligget der hele tiden.

I sine dypdykk i Munchs verden fokuserer Askeland på forholdet mellom mann og kvinne, som ofte er konfliktfylt og dramatisk, og framfor alt erotisk ladet. Bildene hennes springer ut av en ektefølt opplevelse av lidenskap og kjærlighet, og i dialog med Munchs motiver framstår de som utfordrende reformuleringer av evig tilbakevendende menneskelige temaer.

foo

the first variable of a program

• foo
• bar
• baz