Salvador Dalí
|
The Persistence of Memory (1931) er et av Salvador Dalís mest berømte bilder, måler 24.1 x 33 cm og også kalt Soft Watches, Droopy Watches, eller Melting Clocks. Året før Dali malte The Persistence of Memory, formulerte han sin "paranoiske-kritiske-metode", og sa:
- The difference between a madman and me, is that I am not mad.
Bildet ble første gang vist på i Paris på Galerie Pierre Colle i 1931. Der ble det solgt til galleristen Julien Levy for $250. Deretter kjøpte Mrs. Stanley B. Resor bildet i 1933, og donerte det til Museum of Modern Art i New York året etter. Siden 1934 har bildet vært utstilt på Museum of Modern Art (MoMA) i New York.
I 1938 var bildet nærmest blitt et ikon å regne, og en versjon av maleriet ble brukt som en bakgrunn i tegnefilmen Porky in Wackyland. Motiver har blitt reprodusert som postkort, plakater og på diverse gjenstander som kopper, t-skjorter etc. I 1954 tok Dali opp igjen motivet i en variasjon i bildet The Disintegration of the Persistence of Memory som viste hans berømte bilde falle sammen i deler og rektangler.
Landskapet i The Persistence of Memory er et katalonsk landskap ved Cape Creus, men har fått en drømmeaktig stemning så typisk for Dali. Bløte klokker er et av Dalis favorittmotiver. Dali fikk ideen til å male sine utflytende og smeltende klokker etter å ha spist snacks av osten Camembert. De fire klokkene har nettopp stoffeligheten til myk ost. Dali malte i en nesten fotografisk stil, for å lure og overbevise øyet og betrakteren om at dette var virkelig, selv om bildet bryter alle fysiske lover og er snarere uvirkelige; surrealistisk.
Maurene er et annet element som går igjen i Dalis bilder og symboliserer nedbrytning. Her angriper de en gullklokke. Et monsterlignende snegle-vesen på bakken i bildets midtre, viser Dalis eget ansikt i profil. Dette vesenet finner man også i Dalis tidligere maleri The Great Masturbator.