Nerdrumeleven Camilla Coucheron

KUNST er på besøk i Dag Dammens grafiske trykkeri i en gammel kirke i Gamlebyen. I det tidligere store kirkerommet i murstein ligger en sovende gutt på knappe tre uker, omringet av de to enorme litopressene. Ved siden av står mammaen og kunstneren Camilla Coucheron (født 1974) og holder han i hånden. Pappaen til babyen er hennes samboer Nico Widerberg.
– Jeg spiste indisk mat i går, så han har vært mye urolig. Det var kanskje ikke så lurt når man ammer, ler Camilla og retter litt på krøllene og den brune ponchoen. Det er vanskelig å gjette at hun fødte for tre uker siden. Hun peker på de to steinene med to detaljerte tegninger som ligger i pressa, klare til å bli trykket.
– Jeg var nesten ferdig med trykkene før jeg fødte. Trodde jeg. Jeg var nok litt susete, for da jeg fikk se dem etter fødselen, var jeg svært misfornøyd. Jeg måtte bare redde dem inn igjen, og valgte å tegne på nytt på steinen.
Noen av trykkene nærmest flimrer. Camilla har nemlig foretatt en liten mistilpasning ved å legge på arket et par millimeter forskjøvet ved farge nummer to.
– Trykkeren Dag likte det ikke, det er jo egentlig en feil teknisk sett, men jeg synes det er spennende når det skjer slike uventede ting. Det er så utrolig mange muligheter innen grafikk. Og ofte oppstår de beste trykkene der det skjer uventende ting, ikke der du tror at resultatet kommer til å bli bra. Bildet dør hvis du planlegger for mye. Men jeg liker best eksperimenteringen underveis i prosessen med å lage grafikk, så egentlig burde jeg skaffe meg en håndpresse og teste ut små opplag hjemme. Det blir dyrt å eksperimentere på de kolossmaskinene her, sier Camilla og prøver å hjelpe den lille med smokken og kommenterer at det egentlig er altfor tidlig, og jordmødrene så stygt på henne da de hadde med smokker på sykehuset. Men som trebarnsmor vet man kanskje best selv hva som fungerer. Babyen sutter fornøyd videre i sin litt for store ulldress, og beveger armene i disse sakte, nyfødte bevegelsene som om de ennå er i vann.

Nerdrum-elev

Camilla har alltid hatt et sterkt uttrykksbehov. Som barn laget hun alltid ting og sydde klærne sine selv. Frem til hun var syv år bodde hun og familien først i Sverige og så i Afrika, der faren jobbet for SAS. Hun var tilbake for noen år siden, og det var de mange luktene som vekket til live barndomsminner. Tilbake i Norge flyttet familien til Snarøya, og Camilla begynte etter hvert på tegning, form og farge på Rosenvilde videregående skole med blant annet kunstneren Björg Thorhallsdottir i klassen. Camilla tar et lite, ubevisst skritt tilbake når jeg spør om hvorfor hun valgte å utdanne seg til kunstner, og lener seg til hjulet på pressen.
– Jeg har alltid vært veldig kreativ. Det kan nærmest være slitsomt. Jeg var en slik som alltid ville forandre det som var; sydde mine egne klær, ønsket å forandre bybildet, kom med nye løsninger på alt, også når folk sa jeg skulle gjøre ting. Da fant jeg alltid min egen måte. Hjemme var det lite rom for å uttrykke seg. Jeg tror at dette behovet derfor ble ekstra sterkt hos meg. Min mormor var en kunstnersjel og har sagt at hun mange ganger kunne valgt kunstens vei, men at hun kanskje var for lat og valgte et mer komfortabelt liv med å være hjemme med barna. Hun ønsket ikke å kjempe kampen for å bli kunstner, som hennes generasjons kvinner måtte gjøre. Min far er også en kreativ person. Han var en svært god skihopper, og fikk et stipend til USA som ung som gjorde at han gikk en annen karrierevei. Min mor er ikke i dette ”rommet” i det hele tatt, og hun hadde nok tenkt seg et annet yrke for meg enn kunstner. Å velge kunsten var likevel ekstremt viktig for meg. Det ble også en frihet og et slags opprør. På tegnelinja på videregående var jeg veldig ambisiøs, og var kun fornøyd med seksere i alle fag. Jeg jobbet døgnet rundt. Det var så mange muligheter, så mye å lære. C
amilla ble med opp til Odd Nerdrums studio der en venninne var elev. – Jeg ble sugd inn i kretsen rundt Odd, og han tok imot meg med åpne armer. Jeg var bare 17 år, men veldig klar på hva jeg ønsket. Han spurte etter hvert om jeg ville jobbe der like før jul, når noen av plassene stod tomme. Jeg ble der i to år. Det var en vidunderlig tid. Jeg gikk blant annet sammen med Sverre Koren Bjertnæs. Det figurative, klassiske har alltid fascinert meg. Etter Nerdrum og videregående begynte jeg 19 år gammel på kunstskolen Akademiet i Firenze. Som 20-åring kom jeg inn på Kunst- og håndverksskolen ved fargelinjen og med grafikk som valgfag. Der fikk jeg en aha-opplevelse. Mange av professorene ga ganske klart uttrykk for at den figurative skolen jeg var lært opp i, ikke var akseptert. Jeg prøvde gjennom studiet å forstå hva som var kunst, ut fra hva jeg så på kunstscenen rundt meg. Jeg prøvde mange ulike uttrykk og jobbet mye med animasjoner og installasjoner. I ettertid ser jeg hvordan jeg startet med kjempehøy selvtillit og høye ambisjoner som kunstner, og en enorm tro på kunsten! Men denne ble så brutt ned litt etter litt. Årene etter Kunst- og håndverksskolen handlet mye om å bygge seg opp igjen og finne mitt rom.

Mammarollen som kunstner og det å leve sammen som to kunstnere

Kunstneren Eva Langaas kommer inn (hun har atelier i etasjen over) og tar seg en røyk og kaffe med trykkeren Dag Dammen. Plutselig våkner den lille og tester akustikken i kirkerommet. Camilla har allerede kretset rundt vognen de siste minuttene, akkurat som hun visste at han snart skulle våkne. Til sammen har hun og Nico fem barn: Nico har to barn fra forrige ekteskap på 16 og 11 år, Camilla har Theodor på fire år fra før, og sammen har de August på ett år og den nyankomne på tre uker. I dag kommer alle og skal bo hos dem i en uke, noe de gjør annenhver uke.
– Det blir litt kaos klokken fem i dag, ja, smiler Camilla, mens hun legger babyen til brystet og fortsetter:
– Viktoria, den eldste til Nico, og Theodor er på en måte i en litt lik fase; begge tester grenser og jobber for sin egen selvstendighet. Jeg kommer selv fra en skilsmissefamilie med dine og mine barn. Halvsøsteren min skulle tegne familien på skolen, men trengte flere ark for å få med alle stesøsken, halvsøsken og ekte og uekte besteforeldre!
– Hvordan er det å kombinere rollen som mamma og kunstner?
– Da jeg fikk Theodor for nesten fem år siden, var det slik at verden ikke skulle stoppe opp selv om jeg ble mamma, men alt ble jo faktisk snudd på hodet. Jeg kjørte på, og gikk rett i bakken etter en stund. Jeg pusset opp et hus, og som kunstner skal du liksom gjøre alt selv; lage stukkatur og skrape vinduer. Men det er viktig å ikke være for lenge borte som kunstner. Da er det tungt å komme i gang. Men jeg beundrer kunstnere som Unni Askeland som har fått fire barn og klart å jobbe videre som kunstner. Det er lett å gi opp. Eller den engelske tekstilkunstneren Trishia Guild som er alenemor til tre og gjør det meget bra. Dessverre er det ennå litt slik at kvinner ikke blir tatt på alvor som kunstner i like stor grad som mennene. Man må nærmest være som en mann, og for all del ikke vise kropp eller spille på det kvinnelige. Jeg så nylig på Store Studio med Lindmo der en kvinnelig kunstner hadde laget en pornofilm med seg selv og fire menn. En eldre feminist fikk hakeslepp der hun satt i samme sofa. Kvinnekampen har mange ulike faser og måter å uttrykke seg på. Lørdag åpner hun utstilling med Nico i Bærum Kunstforening. Vi spør hvordan det er å leve sammen som et kunstnerpar, og om det blir mye konkurranse? Camilla smiler og legger babyen over skulderen for å få til en rap, men den lille er ikke så god på akkurat det ennå.
– I tidligere forhold har det vært mye meg når den andre ikke har vært kunstner, og det jeg har gjort, har vært sett på som litt ekstremt og altoppslukende. Nå er det Nico som har denne rollen. Jeg føler også jeg ikke er så opptatt av å vise meg som tidligere; jeg var utrolig ambisiøs og hadde en enorm driv som student og var ekstremt seriøs veldig tidlig. Det har roet seg, og jeg kan føle jeg kan slappe av litt. Men det er viktig at vi har hvert vårt rom å jobbe i, og la den andre få jobbe i et åpent rom. Det kan jo være som å tråkke i et minefelt å kommentere den andre også. Ens egen kunst kan være nokså betent. Men Nico og jeg har ganske ulike ståsteder når det kommer til hvorfor vi gjør dette. Det er kanskje lurt.

Å iscenesette en opplevelse

I de to siste årene har det blitt mer familie, barn og hus enn utstillinger for Camilla, og det er lenge siden hun har stått hele dager i sitt feminine, grønnmalte atelier i Bærum som hun tidligere delte med Björg Thorallsdottir og Marianne Karlsen. Men hun har hele tiden jobbet med kunsten. CV-en avslører en rekke spennende prosjekter: Hun har laget scenografien til teaterstykket Kvinnen som kledte seg naken for sin elskede ved Gamlebyen Teater. I 2006 var hun også Hamsunfestival-utstiller i Lofoten og laget trykk inspirert av boken Victoria. Motivene skildret ensomheten, sjalusien og stoltheten hos disse to som elsket hverandre, men som aldri fikk hverandre. Kunstneren er også kjent for sin utstilling De kan også bli stjerne i Bærum Kulturhus i 2006. Her satte hun, sammen med kunstneren Marius Grønvold, fokus på skjønnhetskultur, idealkropper og plastisk kirurgi ved hjelp av videoer, malerier og datainstallasjoner. Camilla peker på et trykk fra denne utstillingen som ligger på et bord, og som viser en pinupmodell i en utfordrende positur mot en rød bakgrunn i et nesten popart-lignende uttrykk.
– Tidligere jobbet jeg mye mer konseptualistisk og idébasert, der jeg iscenesatte en hel verden folk kunne tre inn i. På Bærum Kulturhus laget jeg disse pinupene. Sammen med Marius Grønvold utforsket jeg tanker omkring skjønnhet og det forgjengelige. Vi fant en bok fra 1950-tallet om kvinner og skjønnhetsidealer, hvordan kvinnene skulle oppføre seg. Vi prøvde å trekke paralleller til i dag, hvor det kanskje i enda større grad handler om hvordan kvinner skal se ut, fremfor hvordan de oppfører seg. Alt skal være perfekt. Marius og jeg laget blant annet en film der vi samarbeidet med en frisør og stylet opp modeller til det ytterste, tok bilder og manipulerte modellene videre til de nærmest gikk i oppløsning. Det var ekkelt. På hovedfaget laget jeg også en film der jeg sminket og sminket meg og til slutt sprakk det hele opp. Forgjengelighet vender jeg ofte tilbake til. Jeg og Marius ønsket ikke å komme med en konklusjon, vi nærmest drodlet over disse temaene, i et rom folk kunne gå inn i. I 2002 hadde også Camilla en separatutstilling med hundeportretter på Senter for frie kunstnere i Oslo som fikk oppmerksomhet i pressen. Bildene hang i ”hundeøyehøyde”. Året etter tok hun prosjektet enda lenger, og deltok på Kunstbiennale Røda Sten i Göteborg med installasjonen A dog’s life sammen med Kjell Norstrøm, bedre kjent som "Baron von Bulldog", og som er moteskaper, shock designer, frisør og stylist. Det var en utstilling for hunder i hundeperspektiv. De ble oppdaget av Eurotrash Channel 4 i England. Camilla forteller med et smil: – Vi laget et dødsbo for en hund med hundemalerier og hundemøbler. Kjell bedøvet også hunden sin, en dvergschnauzer, og la han på et obduksjonsbord. I dette dødsboet laget vi en film. Eurotrash Channel 4, som også har laget programmer om sære norske fenomener som Sputnik og Cowboy-Laila, snappet oss opp under biennalen i Sverige og laget en reportasje på dette; alt filmet fra en hunds synsvinkel.

Buto-dans og tibetansk buddhisme

Camilla gir meg den lille og et pledd, og stiller seg ved steinen og tegner mens fotografen setter i gang sitt arbeid. Den lille krøker seg litt, men faller snart til ro. Med to kunstnerforeldre har han allerede fått med seg noen utstillingsåpninger.
– Ikke la meg få dobbelthake da, sier Camilla til fotografen, og tegner raskt for å utnytte det lille kvarteret med barnefri. Hun forteller hvordan hun ønsker å overføre tanken om iscenesettelse fra hele rom til det todimensjonale billedformatet. Mange av bildene forestiller for eksempel en verden under vann. I denne nærmest romantiske, eventyraktige drømmeverdenen er det også noe ubehagelig som truer.
– Jeg tenker mange ganger at bildene mine føles som en flukt til en annen verden, slik barn ofte flykter inn i en parallell eventyrverden. I mine rom finner man natur, flora, alver, nakne klassisk tegnete kvinner og egen-klonede dyr mikset med elementer fra vår egen virkelighet. Ingenting er planlagt, men fortellingen oppstår underveis mens jeg tegner. Jeg prøver å skape en svevende stemning som kommer direkte fra et rom inne i hodet mitt. På Kunst- og håndverksskolen jobbet jeg mye med crossover-uttrykk der jeg brukte blant annet Buto-dans i ulike performanser. Den ene performansen het Løsrivelse og viste tre transparente skulpturer satt sammen av silikon, epoxy og metall, der jeg projiserte animasjoner. Inni en av skulpturene var det et menneske som også kunne oppfattes som et skyggebilde utenfra. Performansen speilet en prosess du finner i naturen og i menneskets indre. Buto-dansen er en type dans der hver bevegelse skal gi en abstrakt opplevelse; det er ”sjelens” dans. For eksempel at du ruller øynene bakover og ser inn i sjelen, og ulike sanseopplevelser – og sommerfugler i magen og gelé i knærne, ler Camilla igjen mens hun illustrerer noen av bevegelsene med kroppen.
– Er det en fordel å ha en klassisk, figurativ bakgrunn når du likevel ønsker å jobbe i et mer surrealistisk og oppløsende språk?
Camilla nikker.
– Det er nærmest farlig å male figurativt i dag. Men jeg er glad for at jeg har et slikt håndverk og kunnskap i bunnen, selv om jeg prøver også å løse meg fra det. Eller løse opp det figurative i bildene mine. Ja, igjen er det dette forgjengelige …
– Når jeg ser på dine bilder, tenker jeg at du kanskje er en romantiker og drømmer?
– Jeg er nok mer en melankoliker. Jeg kan være høyt oppe og jobbe intenst, eller gå ned i et hull og se ganske så svart på ting. Men jeg tror alle er positive dersom de skreller av seg lagene av angst og arv. Når man blir eldre, mister man litt av lyset i seg som man hadde som barn, og jeg merker at mange ser svartere på tingene. Jeg blir så rørt over å se barns åpenhet. Denne må man ikke miste. Camilla legger babyen i vogna og rugger litt på den. Hun forteller at det er viktig for henne å være i balanse, og hun har drevet mye med yoga de siste tolv årene. Dessuten er den tibetanske buddhismen noe hun har oppdaget.
– Jeg har de siste årene vært svært opptatt av tibetansk buddhisme og Dalai Lama. Det er jo en tung filosofi, og jeg er på ingen måte en ekspert, men jeg liker lettheten og dybden i denne filosofien. Tanken på et ikke-voldelig samfunn og troen på det gode i mennesket. I utgangspunktet ser de på livet som en lidelse og fullt av smerte. For å mestre dette må man finne en mening i lidelsen. Likevel mener jeg tibetanske buddhister er noen av de lykkeligste, nettopp fordi de aksepterer dette med lidelsen og ser lykken i de små tingene. Deres ikke-voldelige holdning er også imponerende; hvordan de ønsker å forstå sin fiende. Tenk å klare å heve seg over menneskelige reaksjoner som det å ta igjen! De har forstått en viktig tanke om at det er viktigere å forstå den andre enn å gjøre seg forstått selv. Jeg var på et foredrag med Dalai Lama, og han er svært ærlig på at han ikke skal ”omvende” deg, men sier klart at alle må ta utgangspunkt i sin tro og inkorporere hans tanker i sin nåværende tro.
Camilla stopper litt å ruge på vogna og blir litt sjenert.
– Huff, nå håper jeg ikke det ble mye snakk. Vanligvis sier jeg ikke så mye, men når jeg først begynner, så er det vanskelig å stoppe meg. Så jeg håper du får noe ut av dette! Jeg tror uansett vi lærer hele livet. Og utvikler oss. Hva vi gjør mot andre, blir et speil tilbake til oss selv. Gjør du noe vondt mot andre, vil du få det vondt selv, og gjør du noe godt, får du det bedre.
Se CV til Camilla Coucheron på www.fineart.no!

Tekst Mette Dybwad Torstensen / Foto Anne Vesaas