Selvrepresentasj-oner satt i et system

Forrige

Neste

 

Av Lars Elton.

KUNST 4-2013: HVA: Cindy Sherman: Untitled Horrors HVOR: Astrup Fearnley-museet, Oslo NÅR: frem til 22. september

Astrup Fearnley-museets store Cindy Sherman-utstilling plasserer museet i internasjonal toppklasse. Men utvalget kan diskuteres.

Det er liten tvil om at amerikanske Cindy Sherman (f. 1954) er en av samtidens viktigste kunstnere. Hun regnes som en av det postmoderne fotografiets frontfigurer, og hun har gjort iscenesettelsen av selvet og grenselandet mellom kunst og populærkultur til diskusjonstema blant både leg og lærd.

Etter at Sherman debuterte midt på 1970-tallet, tok det ikke lang tid før hennes serie Untitled film-stills fikk ikonstatus. Her iscenesatte hun seg selv i fiktive filmscener slik vi var vant til å se dem i Hollywoods reklamefotografier. Mange har gått i fellen og gjettet hvilken film de enkelte bildene må være hentet fra. Men de er altså klekket ut i Shermans hode, og de tar stilen så på kornet at det er lett å bli lurt.

Siden har hun iscenesatt seg selv i alle mulige sammenhenger, og de populærkulturelle referansene kommer like tett som de kunsthistoriske. Hun tilhører en generasjon postmoderne kunstnere som tok i bruk fotografiet og redefinerte det i en stadig mer visuelt orientert kultur.

Utstillingen er full av bilder der Sherman poserer utkledd som alt fra hore til madonna – og selvfølgelig som klovn. Men på et tidspunkt gikk hun lei av kunstsamlernes hausing av verdien i annenhåndsmarkedet. Hun begynte å jobbe med intellektets og kroppens mindre skjønne sider, som medisinske dukker og ulike biologiske avfallsprodukter. Dermed kunne hun triumferende si til samlerne: Prøv å henge dette over sofaen din!

Det er dette aspektet ved Shermans billedunivers som Astrup Fearnley-museet legger hovedvekten på når de kaller utstillingen Untitled Horrors. Med andre ord er sex-, vold- og oppkastfaktoren høy. Og selv om mye av sjokkeffektene må tilegnes publikums fantasi, er det liten tvil om at mange vil oppfatte denne delen av utstillingen som vel sær. Like fullt er det grunn til å spørre om dette temaet burde vært utforsket enda grundigere for å forsvare utstillingens tittel. For slik den fremstår nå, kunne temaet enten vært enda grundigere belyst, eller så kunne museet satset på en bedre presentasjon av bredden i Cindy Shermans karriere. Utstillingen er imponerende, men den faller litt mellom to stoler.