Sex! Rus! Vold!

Av Bjørn Hatterud.

KUNST 6-2012: Christopher Nielsen er tegneserieskaperen med kunstbakgrunn, som de siste årene har utforsket en rekke medier. Nå har han gjenskapt seg selv som konseptualist. Og hva er konseptene? Sex, rus og vold!

Er det noen norske kunstnere du ser spesielt opp til, noen som inspirer deg? Nei.

Christopher Nielsen sitter foran meg på en rørstol. Kroppen hans er kompakt rotfestet, som en trassig stubbe i skogen.

Jeg er et stykke ned i den første halvliteren. Teddys Softbar bades i 50-tallsrock fra jukeboksen. I puben, som er Christophers stamsted, er interiøret fredet. Patinaen på veggene er resultat av mer enn femti års drift. Tiden har stått stille på Teddys. Det har den ikke for Christopher Nielsen.

I høst hadde han sitt gjennombrudd som billedkunstner med Høstutstillingens mest omtalte og kritikerroste verk etter over tretti års mangfoldig arbeid i kunstens randsoner. Christopher Nielsens inntreden i kunstverdenen er en klassisk fortelling om outsideren som kom inn i kunstrommets varme. Trodde jeg. Til jeg møtte ham.

Hvordan havna en outsider som deg i kunstverdenen? En outsider, jeg? Jeg har da alltid vært innafor, jeg! Kommer jo fra en kunstnerfamilie, brodern og jeg kravla mellom bordene på Kunstnernes Hus, det var ville bohemfester i hagen hjemme på Ulsrud. Jeg har da til og med gått på kunstskole! Problemet er bare det at jeg først ble kjent som en utøver innen tegneseriemediet. Og er det noe som er en pariakaste av kunstartene, så er det tegneserier!

Han har et poeng. Det er som serietegner han først fikk offentlig oppmerksomhet, og dette fester ved ham. Og ikke uten grunn. Hans litt over tjue album med undergrunnstegneserier har tross alt gitt ham Sproingprisen tre ganger, nesegrus omtale og dedikerte fans.

Serier som Hold Brillan og To Trøtte Typer er blitt folkeeie. Sistnevnte ble også vist som animasjonsserie på NRK i 2000. Nielsens smalere serier, samlet i de åtte utgavene av Weltschmerz, leses og prises av kjennere og litterater.

Likevel vil det være å redusere Christopher Nielsens engasjement å kalle ham serietegner. Han var i alle år mannen bak konseptene og coverne til platene som broren, Joachim, spilte inn med Jokke & Valentinerne. Senere gjorde han seg bemerket da han stod bak norgeshistoriens dyreste spillefilm, animasjonsfilmen Slipp Jimmy fri fra 2006. En film som ga ham både Amandapris for årets beste film og hovedprisen på animasjonsfestivalen i Annecy.

Han debuterte som dramatiker i 2008 med stykket Verdiløse menn på Nationaltheatret, som innbrakte ham Ibsenprisen som årets beste dramatiker i Norge. Hustyrannen, som ble satt opp på Nationaltheatret i 2010, fikk svært mye oppmerksomhet i ettertid fordi Nielsen i stykket forutsa terroranslagene sommeren etter. Entropi, som hadde premiere i 2012, solgte fulle hus.

I 2011 bestilte Henie Onstad multimediaforestillingen Jimmy Polaris fra Nielsen, til konsertbruk. Omtrent samtidig brukte de ham til å fremføre klassiske Fluxusperformancer på senteret. Samme året lagde han en skulptur, verdens største flipperspill, for Popsenteret i Oslo.

Du har gjort en mengde forskjellige ting de siste tretti årene. Ser du på alt du har gjort som et sammenhengende prosjekt? Ja! Jeg har til og med, de siste årene, gjenoppfunnet meg selv som konseptualist, slik at alle mine uttrykk er blitt deler av et overordnet prosjekt. Noe jeg har gjort for å få respekt i middagsselskaper.

Nielsen trekker forsiktig på smilebåndet.

Hva er det som driver deg? Nei, si det... Jeg skjønner det ikke helt selv, jeg. Jeg tror jeg kan si at det er som et rusproblem. Jeg er en workaholic. Jeg klarer ikke la være å gjøre ting.

Han blir stille og ser ut i rommet.

Er det slik at du ikke klarer å beherske deg selv? Eier du ikke selvkritikk? Nei, nei, nei! Tvert i mot! Saken er heller den at jeg tviler meg frem til vellykket resultat hver gang. Det er alltid masse smerte og lidelse, og det er ikke noe gøy! Jeg har et ultraromantisk kunstsyn, det er verdiløst hvis du gjør noe bare fordi det er gøy. Jeg har bare hat og forakt til overs for driftige folk som får til noe. Jeg blir flau av min egen suksess.

Christopher Nielsen forsvinner til baren for å hente et par pils til oss. Han liker ikke å snakke pent om seg selv. Da han var æresgjest i NRKs debattprogram Trygdekontoret, der et helt program var viet ham alene, satt han rødmende og vred seg i stolen og bad om mer kritikk og mindre hyllest. Det er som om han bevisst motarbeider kanonisering, som om han bevisst unngår å komme inn i varmen. Eller kanskje det hele bare er et forsøk på koketteri?

Du har laget norgeshistoriens dyreste Hollywood-film uten å bli del av norsk filmmiljø. Du har gitt ut masse prisbelønte tegneserier uten å bli antatt av de store forlagene. Og nå er du altså kritikerrost kunstner, nesten uten at du har stilt ut i kunstrommet før. Du har en fot innafor mange miljøer og sjangre, men aldri begge føttene plantet i sentrum av noe miljø. Hvorfor gjør du det på denne måten? Det gir meg masse frihet. Det blir jo aldri noe prestisjenederlag for noen hvis jeg stjeler rampelyset. Får jeg Ibsenprisen, så er jeg bare han derre tegneseriefyren som har slumpet til å skrive en bra tekst. Vinner jeg den gjeveste internasjonale prisen noen norsk film har vunnet seineste åra, så teller egentlig ikke det heller, for jeg representerer ikke den ekte norske filmen. Og får jeg masse media på Høstutstillingen, lurer alle bare på hva han derre jack of all trades, master of none har funnet på denne gangen.

Nielsen smiler litt og tar seg en slurk.

Utenfra kan det jo se ut som om du bare bruker institusjoner som supermarkeder der du shopper deg plass når du trenger det. Hvorfra henter du motet til å gå frem slik? Det går ikke så mye på mot, men heller ydmykhet, beskjedenhet. Hvis noen tror jeg tar det for gitt at jeg kan valse ned dørene her og der, så tar de feil. Jeg søkte pent om lov til å stille ut på Høstutstillingen. Tilfeldigvis var jeg et navn juryen hadde på blokka allerede, som de tenkte å invitere, så da fikk jeg rommet i tillegg til at jeg fikk lov til å stille ut kista. På Nationaltheatret sneik jeg meg inn bakveien ved hjelp av min makker, regissør Anders T. Andersen. Slipp Jimmy fri ble noe av fordi alle produsentene hadde diagnose og Norsk Filminstitutt var skeptiske. Jeg har hatt flaks.

Nielsen ser ned i glasset før blikket går videre bort til beina på ei dame som går forbi. Blikket følger skoene.

På Nielsens hjemmeside er menyen som du navigerer ut fra, formet som et tegnet selvportrett av kunstneren naken. Museklikker du på penisen, blir den erigert, og en selvbiografisk tegneserie spretter opp i en ny rute. I den forteller Nielsen om sin seksuelle tenning på damesko. Serien er symptomatisk for mye av Nielsens virke. Svært mye av hans produksjon har vært preget av at han har plassert seg selv inn i miljøer med sex, vold og rus. Han har gjentatte ganger sagt at disse tre elementene er kjernen i alt han gjør. Så også i verket på Høstutstillingen, dobbeltinstallasjonen Sarkofag og Mausoleum.

Bakgrunnen for verket skal ha vært at en helsetest som Nielsen fylte ut i Dagbladet avslørte at livsførselen hans gjør at han bare kommer til å bli 55 år gammel. Han er 49 nå. Den store, ytre installasjonen bestod av et rom der veggene var svartmalte og dekket av undergravende, samfunnskritisk og obskøn graffiti, mens inneluften var nedkjølt som i en likkjeller. Midt i rommet stod den lille installasjonen, en likkiste tilrettelagt for en glamorøs død. Fylt av ymse rusmidler, en platespiller med 7-tommers singelplater fra 1970-tallet, sex-leketøy og modernistiske, eksistensialistiske, litterære klassikere. På kistelokkets underside en tegneserie. På kistelokkets overside en dildo, til bruk for begge kjønn.

Hvorfor velger du å stille ut et verk om sex, vold og rus i kunstrommet? Er det fordi det er blitt plass til den slags der? Hvis jeg får innta kunstrommet med sex vold og rus, så er vel det et tegn på at det er plass til det der, ja. Helt riktig observert!

Nielsen humrer over det klønete spørsmålet mitt før han skåler med meg. Jeg skåler tilbake. Inni meg er jeg mest opptatt av om ikke kunstrommet kan ufarliggjøre Nielsen.

Hvis du er inne på Nielsens hjemmeside og trykker på hjertet til nakentegningen, så spretter det opp en lengre tekst som blant annet inneholder et manifest om sex, vold og rus.

(S)amfunnet både hyller og fremmer alle tre områder så lenge staten kan utøve den. VOLD - nødvendige og heroiske kriger, undertrykkelse. (...) SEX – innesperra i institusjonen ekteskapet, stilisert og idealisert med erotikk og pin-up estetikk. Eller i tilfellet RUS, (...) hvilke (typer rus) - alkohol, reseptbelagte medikamenter - og når, hvor og hvordan den kan brukes. Ukontrollerte utslag av Sex, Vold og Rus er ikke bare belagt med lover, men også av sosiale konvensjoner og er sosialt uakseptabelt

Jeg leser utdraget fra teksten til Nielsen, og han nikker gjenkjennende.

Du skriver i teksten din at sex, vold og rus er lov så lenge staten får utøve og kontrollere det. Nå i høst stilte du ut på Statens Høstutstilling. Hvilke tanker gir dette deg? At staten utøver og kontrollerer, men kanskje mest administrerer sex, vold og rus. Du skjønner, på åpningen hadde jeg gleden av å høre festtalene, og syntes det var veldig interessant at Espen Barth Eide som åpnet kalaset, uttalte noe sånt som at: Kunsten skal provosere, hvis ikke kunsten provoserer, så er det noe galt med kunsten. Og hvis samfunnet ikke lar seg provosere av kunsten, så er det noe galt med samfunnet. Så der fikk jeg den, at kunsten må provosere og øvrigheta må la seg provosere, så fint at vi er enige om det, liksom ... Kanskje det eneste kunsten egentlig MÅ, er å være et pent lite maleri som kan henges på veggen?

Det er ikke mange pene, små malerier hengende på veggen, verken i samtidskunsten eller i Christopher Nielsens verden. Jeg lurer på om han har tenkt på hvordan kunstrommet former tolkningen av det han lager. Når en gjenstand merkes som kunst, forandrer dette hvordan gjenstanden blir sett av et publikum.

Det kantianske kunstsynet er rammeverket for kunstinstitusjonen. Dette kunstsynet innebærer at en ser kunsten med interesseløst blikk, at en skal se kunst med intellektet, at det er gjennom en intellektuell vurdering av verket at en skal få følelser av kunsten. Ja?

Er du ikke redd for at kunstrommet faktisk gjør deg ufarlig? Ettersom kunstrommet er laget for at en skal se ting med et interesseløst blikk? Nei, det der er jeg ikke med på! Jeg står på barrikadene for det jeg kaller resirkulARTismen der man tar gamle ideer, gamle ismer og gjerne gamle ting og kjører dem gjennom kverna en gang til. I den gjenbrukssuppa finner du DADA, situasjonisme, underground-tegneserier, Fluxus, pop-art, psykedelia, graffiti, avantgardisme, ja det meste. Vi lever i et end of history vakuum, der en lett kan oppleve det som at alt var bedre før, og at det ikke er stort mer nytt å finne på. Så jeg påstår at jeg, ved å innrømme at jeg resirkulerer, er en innovatør og nyskapende, bare i kraft av å innrømme det!

Nielsen kombinerer sine teorier om sex, vold og rus og gjenbruksestetikk med et sterkt politisk engasjement. Verket han stilte ut på Høstutstillingen inneholdt blant annet en sterk kritikk av rosetogene som ble arrangert etter 22. juli. FUCK ROSETOGET stod det med store bokstaver på en av veggene.

Hva var det ved reaksjonsmønstret i Norge etter 22. juli du mislikte mest? Vårt oppblåste selvbilde. Vi takler rett og slett ikke at en av oss kan være så rå som det Breivik var. Rosetogene var avledningsmanøver så ikke annerledeslandet og fredsnasjonen Norge skulle få riper i lakken. Betegnende nok fikk hatet blomstre fritt i opptakten til ett-årsjubileet for terroren, da romfolket fikk en bredside mot seg, med rop om forbud og deportasjon fra sentrale politikere. Da viste vi vårt sanne ansikt!

Nielsen er så engasjert at stolen beveger på seg.

Du er en engasjert mann. Hva er det med samfunnsutviklingen du liker dårligst? At de med makt aldri noensinne har hatt mer makt og vært mer uangripelige og utenfor demokratisk kontroll. Verden tilhører en bitteliten elite, etablert i skatteparadiser, skjermet for skatt og kontroll gjennom en deregulert globalisert økonomi. Eliten og deres representanter gir seg ut for å være fornuftens stemme, i motsetning til livsfjerne ideologiske drømmere som meg, mens det de egentlig står for, er et enormt verdensomfattende sosialt eksperiment.

Har du noen tro på at det du gjør i kunstrommet vil endre på noe? Jeg har liten tro på kunstens evne til å forandre utover at du sår et frø som du muligens kan høste senere. Jeg har valgt å være politisk av rent opportunistiske grunner. Så vidt jeg kan se er det enighet om at politisk kunst er helt ut. Derfor har jeg spekulert meg frem til at her kan jeg grave meg ut min egen nisje.

Nielsen humrer over sin egen kynisme.

På hjemmesiden har Nielsen et sett på åtte regler som han har operert etter de mer enn tretti årene han har tegnet serier: 1. Du skal ikke kunne tegne. 2. Du skal ikke konformere til noen særskilt sjanger. 3. Serien må inneholde rikelig med tekst. 4. Seriene må alltid inneholde like deler sex, vold og rus. 5. Skal serien inneholde kroppsvæsker, bør det dreie seg om oppkast. 6. Det skal aldri være en lykkelig slutt eller et positivt budskap i seriene. 7. Du må alltid utlevere deg selv. 8. Du skal ta livet av dine figurer.

Når jeg leser reglene for første gang, slår det meg hvor nært disse ligger opp til estetiske føringer som yngre samtidskunstnere har operert etter de siste par tiårene. Jeg viser Nielsen en utskrift av reglene hans og ber om hans kommentar.

Hva hadde skjedd om du tar reglene dine om serietegning og rett og slett erstatter ordet serie med ordet kunst? La meg se ... Tja, da blir det at kunsten må inneholde rikelig med tekst, kunsten må alltid inneholde like deler sex, vold og rus, det skal aldri være et positivt budskap i kunsten.

Nielsen trekker på smilebåndet.

Nå? Hva tror du? Da blir de jo plutselig dogmene for den norske kunstscenen slik den fortoner seg 2012! Hver eneste regel klaffer totalt! Neste skritt nå blir å bryte alle disse dogmene, dogmer er ikke noe å trakte etter! Egentlig burde enhver kunstskole og alle akademiene henge den lista der på veggen og si til elevene: Sånn er det nå. Hva med å finne på noe nytt?

Christopher Nielsen jobber for tiden med en større skulptursamling som skal fungere som motsatsen til en fornøyelsespark, en såkalt Misfornøyelsespark. I tillegg til en rekke andre prosjekter i en mengde sjangre og uttrykksformer, deriblant tegneserie og teater.