Sex! Rus! Vold!


















Av Bjørn Hatterud.
KUNST 6-2012: Christopher Nielsen er tegneserieskaperen med kunstbakgrunn, som de siste årene har utforsket en rekke medier. Nå har han gjenskapt seg selv som konseptualist. Og hva er konseptene? Sex, rus og vold!
Christopher Nielsen sitter foran meg på en rørstol. Kroppen hans er kompakt rotfestet, som en trassig stubbe i skogen.
Jeg er et stykke ned i den første halvliteren. Teddys Softbar bades i 50-tallsrock fra jukeboksen. I puben, som er Christophers stamsted, er interiøret fredet. Patinaen på veggene er resultat av mer enn femti års drift. Tiden har stått stille på Teddys. Det har den ikke for Christopher Nielsen.
I høst hadde han sitt gjennombrudd som billedkunstner med Høstutstillingens mest omtalte og kritikerroste verk etter over tretti års mangfoldig arbeid i kunstens randsoner. Christopher Nielsens inntreden i kunstverdenen er en klassisk fortelling om outsideren som kom inn i kunstrommets varme. Trodde jeg. Til jeg møtte ham.
Han har et poeng. Det er som serietegner han først fikk offentlig oppmerksomhet, og dette fester ved ham. Og ikke uten grunn. Hans litt over tjue album med undergrunnstegneserier har tross alt gitt ham Sproingprisen tre ganger, nesegrus omtale og dedikerte fans.
Serier som Hold Brillan og To Trøtte Typer er blitt folkeeie. Sistnevnte ble også vist som animasjonsserie på NRK i 2000. Nielsens smalere serier, samlet i de åtte utgavene av Weltschmerz, leses og prises av kjennere og litterater.
Likevel vil det være å redusere Christopher Nielsens engasjement å kalle ham serietegner. Han var i alle år mannen bak konseptene og coverne til platene som broren, Joachim, spilte inn med Jokke & Valentinerne. Senere gjorde han seg bemerket da han stod bak norgeshistoriens dyreste spillefilm, animasjonsfilmen Slipp Jimmy fri fra 2006. En film som ga ham både Amandapris for årets beste film og hovedprisen på animasjonsfestivalen i Annecy.
Han debuterte som dramatiker i 2008 med stykket Verdiløse menn på Nationaltheatret, som innbrakte ham Ibsenprisen som årets beste dramatiker i Norge. Hustyrannen, som ble satt opp på Nationaltheatret i 2010, fikk svært mye oppmerksomhet i ettertid fordi Nielsen i stykket forutsa terroranslagene sommeren etter. Entropi, som hadde premiere i 2012, solgte fulle hus.
I 2011 bestilte Henie Onstad multimediaforestillingen Jimmy Polaris fra Nielsen, til konsertbruk. Omtrent samtidig brukte de ham til å fremføre klassiske Fluxusperformancer på senteret. Samme året lagde han en skulptur, verdens største flipperspill, for Popsenteret i Oslo.
Nielsen trekker forsiktig på smilebåndet.
Han blir stille og ser ut i rommet.
Christopher Nielsen forsvinner til baren for å hente et par pils til oss. Han liker ikke å snakke pent om seg selv. Da han var æresgjest i NRKs debattprogram Trygdekontoret, der et helt program var viet ham alene, satt han rødmende og vred seg i stolen og bad om mer kritikk og mindre hyllest. Det er som om han bevisst motarbeider kanonisering, som om han bevisst unngår å komme inn i varmen. Eller kanskje det hele bare er et forsøk på koketteri?
Nielsen smiler litt og tar seg en slurk.
Nielsen ser ned i glasset før blikket går videre bort til beina på ei dame som går forbi. Blikket følger skoene.
På Nielsens hjemmeside er menyen som du navigerer ut fra, formet som et tegnet selvportrett av kunstneren naken. Museklikker du på penisen, blir den erigert, og en selvbiografisk tegneserie spretter opp i en ny rute. I den forteller Nielsen om sin seksuelle tenning på damesko. Serien er symptomatisk for mye av Nielsens virke. Svært mye av hans produksjon har vært preget av at han har plassert seg selv inn i miljøer med sex, vold og rus. Han har gjentatte ganger sagt at disse tre elementene er kjernen i alt han gjør. Så også i verket på Høstutstillingen, dobbeltinstallasjonen Sarkofag og Mausoleum.
Bakgrunnen for verket skal ha vært at en helsetest som Nielsen fylte ut i Dagbladet avslørte at livsførselen hans gjør at han bare kommer til å bli 55 år gammel. Han er 49 nå. Den store, ytre installasjonen bestod av et rom der veggene var svartmalte og dekket av undergravende, samfunnskritisk og obskøn graffiti, mens inneluften var nedkjølt som i en likkjeller. Midt i rommet stod den lille installasjonen, en likkiste tilrettelagt for en glamorøs død. Fylt av ymse rusmidler, en platespiller med 7-tommers singelplater fra 1970-tallet, sex-leketøy og modernistiske, eksistensialistiske, litterære klassikere. På kistelokkets underside en tegneserie. På kistelokkets overside en dildo, til bruk for begge kjønn.
Nielsen humrer over det klønete spørsmålet mitt før han skåler med meg. Jeg skåler tilbake. Inni meg er jeg mest opptatt av om ikke kunstrommet kan ufarliggjøre Nielsen.
Hvis du er inne på Nielsens hjemmeside og trykker på hjertet til nakentegningen, så spretter det opp en lengre tekst som blant annet inneholder et manifest om sex, vold og rus.
(S)amfunnet både hyller og fremmer alle tre områder så lenge staten kan utøve den. VOLD - nødvendige og heroiske kriger, undertrykkelse. (...) SEX – innesperra i institusjonen ekteskapet, stilisert og idealisert med erotikk og pin-up estetikk. Eller i tilfellet RUS, (...) hvilke (typer rus) - alkohol, reseptbelagte medikamenter - og når, hvor og hvordan den kan brukes. Ukontrollerte utslag av Sex, Vold og Rus er ikke bare belagt med lover, men også av sosiale konvensjoner og er sosialt uakseptabelt
Jeg leser utdraget fra teksten til Nielsen, og han nikker gjenkjennende.
Det er ikke mange pene, små malerier hengende på veggen, verken i samtidskunsten eller i Christopher Nielsens verden. Jeg lurer på om han har tenkt på hvordan kunstrommet former tolkningen av det han lager. Når en gjenstand merkes som kunst, forandrer dette hvordan gjenstanden blir sett av et publikum.
Nielsen kombinerer sine teorier om sex, vold og rus og gjenbruksestetikk med et sterkt politisk engasjement. Verket han stilte ut på Høstutstillingen inneholdt blant annet en sterk kritikk av rosetogene som ble arrangert etter 22. juli. FUCK ROSETOGET stod det med store bokstaver på en av veggene.
Nielsen er så engasjert at stolen beveger på seg.
Nielsen humrer over sin egen kynisme.
På hjemmesiden har Nielsen et sett på åtte regler som han har operert etter de mer enn tretti årene han har tegnet serier: 1. Du skal ikke kunne tegne. 2. Du skal ikke konformere til noen særskilt sjanger. 3. Serien må inneholde rikelig med tekst. 4. Seriene må alltid inneholde like deler sex, vold og rus. 5. Skal serien inneholde kroppsvæsker, bør det dreie seg om oppkast. 6. Det skal aldri være en lykkelig slutt eller et positivt budskap i seriene. 7. Du må alltid utlevere deg selv. 8. Du skal ta livet av dine figurer.
Når jeg leser reglene for første gang, slår det meg hvor nært disse ligger opp til estetiske føringer som yngre samtidskunstnere har operert etter de siste par tiårene. Jeg viser Nielsen en utskrift av reglene hans og ber om hans kommentar.
Nielsen trekker på smilebåndet.
Christopher Nielsen jobber for tiden med en større skulptursamling som skal fungere som motsatsen til en fornøyelsespark, en såkalt Misfornøyelsespark. I tillegg til en rekke andre prosjekter i en mengde sjangre og uttrykksformer, deriblant tegneserie og teater.
Relaterte kunstverk

Drømmeren VI (variant)

Gutten og kattungene

En flørt? II

Kafe` livets lyse skygge sider

Min greske venn - Bully

Utgave 3 2019

The winner stays on

Pushwagen Monokrom (canvas) (2/10)

Jean-Michel Basquiat

Andy Warhol. Seven Illustrated Books 1952–1959

75 Years of DC Comics. The Art of Modern Mythmaking

Peter Lindbergh, Shadows on the wall

Peter Lindbergh, A Different Vision on Fashion Photography

David LaChapelle, Lost + Found

David LaChapelle, Good News, Part II

Annie Leibovitz (Collector's Edition)

Aurora for Bello Boutique

Unge Ferrari

Diesel

Ma$arati

Dutti Dior

I + NTI

Winnie

Vase blå (EA)

Fata Morgana

Tur lys

To gode venner

Med lys og lykte

Balanse gang

Claws Out

Black Heat F-16

Fade Out 4

Fade Out 3

Fade Out 1

Håkon Bleken. Skøyen, Oslo. 2017.

Sverre Bjertnæs. Sofienberg, Oslo. 2017.

Tore Bjørn Skjølsvik. Homansbyen, Oslo. 2018.

Vebjørn Sand. Verdens ende, Tjøme. 2018.

Ingeborg Stana. Fagerborg, Oslo. 2017.

Marie Storaas. Nordnes, Bergen. 2017.

Martine Poppe. Clapton, Hackney, London. 2017.

Svein Johansen. Ekely, Oslo. 2017.

Håvard Homstvedt. Bushwick, New York. 2016.

Liv Heier. Portør, 2018.

Lars Elling. Grünerløkka, Oslo. 2017.

Kenneth Blom. Bygdøy, 2018.

Elisabeth Werp. Ormøya, Oslo, 2017.

Thorvald Lund-Hansen. Kragerø, 2017.

Anki King. Brooklyn, New York. 2016.
