Utemmede refleksjoner

Forrige

Neste

 

Av Christina Gothe Schultz.

KUNST 5-2015: Charlotte Spetalens fotografiske univers vipper mellom drøm og virkelighet. I oktober er hun aktuell med utstillingen White Mane på Galleri Fineart.

- – Jeg har lyst til å bli skitten på hendene. Jeg har lyst til å skrike og banne litt, forteller Charlotte Spetalen. Vi sitter ytterst på Aker Brygge en skyfri ettermiddag i september sammen med alle som har forlatt kontorene for å samle opp den siste varme sensommersolen før høsten kommer med sine kalde gufs. Fjorden ligger stille rett nedenfor oss.

Skriking og banning og skitne hender er ikke det første man tenker på når man ser Spetalens sarte undervannsfotografier, som blant annet har prydet forsiden av det internasjonale fotomagasinet Shots, vunnet en EISA-award og fått selveste Picasso til å måtte vike plass i Opera Gallery i Monaco. Fotografiene hun har tatt av sin datter Jenny under vann, er lavmælt vakre, fulle av mystikk og undring. Uttrykket er tidløst, nesten overjordisk. Selv beskriver Spetalen datteren som en slags gammel sjel. Hun oppdaget tidlig datterens evne til å oppholde seg lange perioder under vann, og da hun rettet kameraet mot henne, oppstod et uttrykk hun lenge hadde vært på søken etter.

Mellom søvn og våkenhet

Etter å ha stilt ut på Galleri Øst i Stavern i 2010 ble hun kjent med Odd Nerdrum og hans familie, og de har holdt kontakten siden. Nerdrums datter Myndin er også en kunstnersjel av natur, og ønsket å uttrykke seg under vann. I likhet med Jenny har hun et tidløst ansikt, som tatt rett ut av et av farens malerier. Nylig dukket hun under vannoverflaten i en kjortel for å bli foreviget av Spetalens linse. Resultatet er som en drøm. Det å være under vann kan også sammenliknes med søvnen. Lydene og lyset og bevegelsene er annerledes, og det å komme opp over overflaten blir som å våkne. Man må tilpasse seg en helt ny tilstand. Akkurat denne overgangen mellom søvn og våken tilstand inspirerer Spetalen. - Det er noe helt spesielt med dette øyeblikket når man våkner om morgenen og skjønner at man er seg selv. Det ene sekundet man er sårbar og liksom ny, før man blir formet av dagens hendelser. Akkurat denne sårbare stunden synes jeg jentene klarer å formidle på en vakker måte. Det er noe med blikket deres. Det er en åpenhet der, en undring.

De hvite hestene fra havet

Denne fascinasjonen har Spetalen tatt med seg videre i et av hennes senere prosjekter. I Camargue, i Rhônedeltaet i det sørøstlige Provence, ligger et våtmarksområde der det lever hester som er tilnærmet ville og løper fritt i flokk. De tilhører gårdene i området og brukes av les guardiens, de lokale cowboyene, til å samle de sorte oksene man tradisjonelt har livnært seg av i området. Når hestene blir født, er de brune, men ved fireårs alder har de fått den karakteristiske gråhvite fargen som kjennetegner Camargue-hestene. Fordi de lever i våtmark og man gjerne ser dem galoppere rundt i det grunne vannet, har de fått kallenavnet «de hvite hestene fra havet». Den amerikanske rapperen og produsenten P. Diddy delte nylig et foto på sin Instagram-konto av en hvit hingst som kommer galopperende opp fra havet. Det var Charlotte Spetalen sitt.

Foreldrene hennes bor i området, og hun er mye frem og tilbake mellom Norge og Provence, men det var en barnefilm fra 1953, Crin Blanc, som utløste trangen til å fotografere de ville hestene. Filmen handler om den unge gutten Folco som temmer og blir venn med den ville hingsten Crin Blanc (på norsk Hvit man), den stolte lederen i flokken.

- Det var mine franske venner som satte meg på sporet av filmen. Jeg er ingen hestejente av natur, men Camargue-hestene fascinerer meg. Det er nok fordi jeg trekker paralleller til motivene jeg har jobbet med tidligere. Det har med min fascinasjon for vann å gjøre. Disse hestene elsker vann. På dette tidspunktet virket hestene helt utilnærmelige for meg, hvordan skulle jeg klare å ta bilde av dem? Men så googlet jeg litt rundt på nettet - et helt fantastisk medium når man leter etter ting - og kom over en fotoworkshop i Camargue. Jeg pakket med meg kamera, tripoder, telt, regntøy, gummistøvler, og dro. Egentlig var det en utfordrende tur som kanskje ikke passer min personlighet helt. Vi startet klokken fire om morgenen, for midt på dagen når det er varmt, sover de. Det var ikke akkurat noen turistattraksjon, det var faktisk litt skummelt noen ganger. En gang måtte jeg løpe fra en linse, den så jeg ble skylt på sjøen. Jeg fikk også skrapet meg opp litt. Men det var verdt det. Jeg kom nærme og fikk et veldig bra bilde. Da fikk jeg litt kjeft av kursholderne. He he.

Utenfor komfortsonen

Hun viser meg noen av fotografiene. Noen er skulpturelle og går i nydelige gråhvite toner, mens andre er råere, mørkere, fulle av liv og bevegelse.

- Det er veldig mye som kan skjære seg når du jobber under press utenfor komfortsonen på den måten, det var virkelig en læringsprosess. På samme måte som når jeg tar undervannsbilder, gjelder det å fange det ene øyeblikket når alt er riktig. Hestene vrinsket og steilet og oppførte seg uregjerlig, naturlig nok, og jeg måtte skyte ganske mange bilder. Plutselig var det en hest som ødela hele bildet, og da var det på'n igjen.

Det er her banningen og skitten på hendene kommer inn. For selv om flere av bildene også i denne serien uttrykker en sart og tidløs, nesten guddommelig, skjønnhet hos hestene, har opplevelsen åpnet opp for en interesse for et røffere og mer uferdig uttrykk, som hun tidligere hadde syntes var rotete.

- Uttrykket må ikke bli for perfekt, da blir det kjedelig. Hestene er på en måte glansbildehelter, og man kan fort få følelsen av jenteromplakater om man ikke passer på. Derfor prøver jeg å kombinere glansbildet med menneskelighet, fantasien med virkelighet. Det kan være en hårfin balanse.

Tilbake i ettermiddagsrushet henger fortsatt Spetalens bildeunivers igjen i meg. Idet jeg beveger meg gjennom folkemylderet har jeg en underlig følelse av å akkurat ha våknet og blitt kastet ut i den travle verden.