Helga Bu - kunstnerportrett
Av Mette Dybwad Torstensen.
Fra Det Gode Liv, 2006: - Jeg er opptatt av kommunikasjon. Kunst er kommunikasjon, sier Helga Bu.
På Norske Bilder i Rådhusgalleriet i 2004 stilte kunstneren Helga Bu seg spørsmålet: Hva er det norske? Svaret ble skulpturene Norwegian Woods 1-12, bestående av skinn, gevir og blålys på en lampefot. Helga Bu er ikke som andre kunstnere.
- Det er umulig for meg å bedømme om jeg har mye fantasi, er nysgjerrig eller om det jeg lager er kunst. Det er bare slik jeg er. Jeg tror egentlig alle er sånn, og blir betuttet når jeg skjønner at jeg tar feil.
Helga sitter feil vei på stolen med armene rundt stolryggen, tenker og er nærværende.
- Kunst er sjelden vare. Det er et begjær. Når jeg ser kunst, så kjenner jeg det igjen. Men det er mange andre former for kunst enn bilder. Musikken kommuniserer for eksempel mye bredere. Jeg har bedt til Gud om å bli en sanger i neste liv.
Helga fyker over gulvet på kontorstolens hjul. Vi drikker espresso i en container med utsikt ut over Oslofjorden. Om noen dager åpner Helgas utstilling I know I'm blind, and the rest is wine med 15 fotomontasjer her, ytterst på Tjuvholmen ved Aker Brygge. Utstillingstittelen er rappet fra Nick Cave.
- Jeg har ikke noe annet å komme med enn dette. Om man ikke liker kunsten min, vil publikum uansett finne lokalet skjønt. En venn tipset meg om å ta kontakt med Alexandra Dyvi. Det var kjærlighet ved første blikk
Dyvi er initiativtageren bak galleri GAD. Ti containere er satt sammen til et treetasjers galleri som lett kan pakkes sammen og flyttes. Arkitekten er Magne Magler Wiggen, mannen bak den berømte frosken på Tullinløkka. Hvor galleriet slår leir når byggeplassen på Tjuvholmen blir til rådyre leiligheter, er det ingen som vet.
- Har du sagt at du har sluttet å røyke? Helga er viljestyrke. I løpet av alle disse årene har jeg ikke funnet én negativ ting å si om henne. Hun har vært en ildsjel for dette galleriet og er så vanvittig praktisk.
Galleristen Alexandra har sluttet seg til oss. Helga liker ikke ros, påstår at hun har mange feil. Men hun røyker ikke lenger 60 om dagen og har frisert prøvekrøller for anledningen.
- Gamlekjæresten min kommer i morgen. Vi har ikke sett hverandre på fem år. Han skal se hva han har gått glipp av.
Helga påstår at hun ikke har blitt til noe. CV'en hennes er absolutt ikke enig.
- Jeg flyttet hjemmefra Eidfjord da jeg var 12 år. Det er altfor tidlig. Men det har gjort meg selvstendig. Siden har jeg levd et sigøynerliv og bodd over hele verden. Jeg var kortdistanseløper fra jeg var 9-16 år, en liten idrettsidiot.
- Når visste du at det var kunstner du skulle bli?
- Som åtteåring så jeg filmen Yellow Submarine. Da visste jeg det.
Det skulle gå mange rastløse år før Helga satte seg på kunstkolebenken i begynnelsen av 20-årene. Hun jobbet først som assistent i et keramikkverksted, prøvde seg som scenograf på teateret, forsøkte kunsthistoriestudentlivet, og gikk på en TV-skole i London hvor hun daglig leverte en 4 minutters snutt til lokalsendingen i Soho. Så kom en politisk tid med kollektiv og steinkasting.
- Det ble ingen suksess med disse demonstrasjonene. Men jeg reiste til Afrika og laget en film fra gullgruvene i Obuasi, nabolandsbygda til Khofi Annan. Etter å ha reddet verden, startet jeg på fotolinjen på Sogn med en fantastisk lærer; Imre Hancz. I 1984 kom jeg inn på Konstfackskolan i Stockholm. Det var luksus med fem elever og mye utstyr. I 1987 fortsatte jeg på Statens Kunstakademi i Oslo. Min mor var syk, og i ett år var jeg datteren som ble kjent med sin mor. Etter hvert pendlet jeg mellom Holland, hvor kjæresten min bodde, og Bergen hvor jeg underviste i foto på Kunsthøgskolen. Tilslutt ble jeg syk i hjertet mitt. Jeg skaffet meg atelier i Oslo og jobbet for fullt med egne ting.
Plastkunst I 1999 oppdaget Helga plasten Araldit MS.
Siden har hun vært hektet. Lite har unngått støpeformenes mumifisering: Tre fiskehoder fra selvfanget fjellørret, barndommens ballettsko og et par arbeidshansker er i samlingen. En torskekropp har fått evig liv i et krakk-sete. Farget plast ble til en snakkeboble og tenkeboble. En multikunstner?
- Jeg holder på med et uttrykk, og er ikke så opptatt av hva. Bare det kommer ut noe. Mange unge mennesker tenker slik. Kanskje jeg er for gammel? Man oversetter en idé fra hodet som må materialisere seg i et maksimalt uttrykk. Jeg er misunnelig på dem som holder på med én ting hele fucking livet. Det er dyrt å eksperimentere. Jeg husker jeg skulle støpe tre piker opplyst innen i fra i plast til en utstilling på Tegneforbundet i 1999. Det funket overhodet ikke når det var ferdig. Pikene endte opp i betong. Først i 2005 ble jeg fornøyd. Da fikk pikene endelig form i et fotoprosjekt.
- Blir du stresset når prosessen tar så lang tid?
- Absolutt ikke. Er noe uferdig, kommer det alltid tilbake. Man er et mennesket i tiden, som det heter. Det handler om hvordan man konsumerer samtiden inn og kommuniserer den ut; hvordan man knar inntrykkene sine.
Helga Bu avbryter seg selv.
- Nå blir det mye babbel. Da jeg underviste stod jeg til slutt utenfor meg selv og så munnen gå opp og ned som en tegneseriefigur
Fotoene til Bu på GAD kan beskrives som maleriske fotomontasjer. Utgangspunktet er Helgas fotoarkiv fra 1970 og frem til i dag, manipulert i photo-shop.
- Alene er fotoene mine sjelden spennende. Jeg knar flere bildene sammen, lager grums og setter inn lys og skygge. Det blir som å male. Bildene printes ut på aluminiumsplater. Over brer jeg et lag med plastmassen aralditt som igjen slipes ned. På toppen legger jeg min mirakelmasse; et svindyrt, flytende UV filter som ikke vil gulne på 200 år!
En campingvogn, en ape og en mann utgjør ett av Helgas fotoer på GAD. Et hus fra Polen på 80-tallet og en kvinne fra 90-tallet danner et annet motiv. Finse, fotografert fra togvinduet, lyses opp av lyspærer fra Grønland i et tredje bilde. Ved hjelp av lys og uvante vinkler forvandler Helga våre trivielle omgivelser til skjulte, underlige stemninger og historier.
- Jeg er glad du beskriver det slik Det er et stort kompliment. Det må være noe i det du sier, siden jeg kjenner det igjen i hodet mitt. Jeg starter med 12 ulike foto, går opp til 30 og koker det ned til 3. Hvis alt er tydelig, har bildet kun ett lag. Jeg ønsker flere lag i bildene. Motivet skal ikke stemme, man skal ikke vite. Noe skal skjules og trigge.
Helga smaker på ordet skjult. Og hva som er det gode liv.
- Huff, det er altfor tidlig på dagen til å svare på slikt. De beste dagene mine er når jeg er inne i en prosess, har muligheten til å være i atelieret, drikke kaffe, samtale med gode kollegaer og at bilen starter. Det gode liv er å være til stede i min egen hverdag - og jobbe.