Historien om vårt nasjonale ikon: Brudeferden i Hardanger

Forrige

Neste

Av Galleri Gude.

KUNST3-2012: Brudeferden i Hardanger er et bilde de aller fleste kjenner og som vekker en god følelse hos de fleste: Sommer, sol, en fjellomkranset vestlandsfjord, det grønne vannet fra isbreen, stavkirken i det fjerne og brudefølget i sine vakre drakter der båten langsomt glir over fjorden. Alle som kjenner det regntunge Vestlandet vet at slik er det langt fra alltid, men slik kan det også være. Vi møter en sommerbrud i et landskap i sin sommerskrud, en romantisk drøm skapt i fordums tid.

Historien om vårt nasjonale ikon: Brudeferden i Hardanger

Men hvorfor elskes bildet av det brede publikum fremdeles i dag, så mange år etter at det ble skapt, og i vår tid hvor livsforholdene er så endret? Kan det være slik at bildets popularitet skyldes at bryllup alltid er forbundet med romantikk, eller er det fordi nordmenn har et spesielt nært forhold til naturen? Eller er det muligens kombinasjonen? Her skal det ikke gis svar; det får være opp til hver enkelt å gruble over hvorfor nettopp dette bildet har beholdt sin popularitet helt til våre dager. Men en ting er sikker: Kunsthistorikerne har gjort sitt beste for å rakke ned på bildet, ved å fremstille det som kitsch, med andre ord noe som ikke er helt stuerent. Selv om det er malt av vår kunsthistories fremste malere.

Samarbeidet

Tidemand og Gude har alltid stått sentralt i 1800-årenes norske kunst. Deres navn forbindes med hverandre først og fremst på grunn av samarbeidet om det kanskje mest berømte maleri i vår kunsthistorie, Brudeferden i Hardanger. Motivet ble en publikumsfulltreffer fra første stund og derfor utført i en rekke gjentagelser eller replikker.

Tidemand og Gude utfylte hverandre som henholdsvis folkelivs- og landskapsmalere. De traff hverandre første gang sensommeren 1843 da begge var på studietur i Sogn med tysk reisefølge: I Lysterfjorden traff jeg for første gang Tidemand, som reiste sammen med den djærve, prægtige Herman Kauffmann (1808-1889) fra Hamburg. Jeg følte mig stærkt tiltrukken af Begge og havde givet Meget for at kunne slutte mig til dem: men jeg var jo bunden til August Leu (1819-1897), som med sin Grættenhed ofte gjorde Reisen sur.

Syv versjoner

Brudeferden som motiv er registrert i syv versjoner, hvorav den første ble malt vinteren 1847-1848 i Düsseldorf, der de to kunstnerne oppholdt seg. Bildet vakte stor begeistring da det ble stilt ut som tableu vivant i Düsseldorf i mars 1848, en måte å vise bilder på som var svært populært i tiden, der mennesker spilte ut maleriet på en scene. Gude skrev til vennen, komponisten Halfdan Kjerulf, om fremstillingen og fremføringen av tablået:

Igaar var her Fest, saa brilliant som det blot er mulig, hvor der er saa mange Kunstnere ... Allerede for 3 Uger siden, begyndte vi Forberedelserne dertil, jeg siger vi, fordi jeg havde den Ære at være Medlem af Comiteen, og fordi jeg havde det Arbeide at male en heel Deel af Decorationenem og Du kan troe, vi har havt Slid og Slæb dermed ... Der blev stillet 2 italienske Billeder af Winterhalter, dernæst det norske Brudefølge af Tidemand og mig ... Flamm og Oswald hjalp mig ved mit Billede, og det var en sand Fornøielse at male det - tænk i disse uhyre Dimensioner (bredde 25-30 fot). De smukkeste Damer i Düsseldorf har vi oppdrevet til at staae i Billederne, deriblandt et par Princesser og Grevinder, og min Brud saae herlig du med det utslagne Haar og Sølvkronen på Hovedet. Flamm var brudgom og saae herlig ud med de staaende Flipper og den ildrøde Vest, og du skulde seet, med hvilken Begeistring han lænte sig op til sin Brud og saa hende i Øinene…Publikum brød ud i Bravo og Klappen, som ingen Ende vilde tage, og der blev to Gange raabt da capo med en Allarm, som tvang os til at gjentage det to Gange, omendskjøndt Figurerne allerede vare staaet op ... I dag hører jeg fra alle Kanter, at Brudefølget havde gjort den meste Lykke, og Tidemand og jeg ere naturligviis ganske lykkelige.

Fra Düsseldorf til Norge: En festforestilling!

Ryktene om fellesarbeidet Brudeferden nådde Kunstnerforeningen hjemme i Christiania allerede i desember 1847, og det ble straks bestilt en gjentagelse av maleriet til den årlige utlodningen. Dette bildet, det andre i rekken, tilhører i dag Nasjonalgalleriet. Det ble malt i Düsseldorf våren 1848 og sendt hjem til Christiania samme sommer.

Februarrevolusjonen i 1848 i Frankrike bredte seg snart til Tyskland, og de fleste norske malerne reiste derfor hjem samme sommer. Etter den store suksessen med tablået i Düsseldorf fant Gude ut at det var verdt å prøve noe lignende også hjemme i Christiania. På hans initiativ arrangerte så Kunstnerforeningen tre festaftener i Christiania Theater med tablåer etter Tidemand og Gudes malerier i mars 1849. Ledsaget av dikt og musikk ble forestillingen en knallsuksess.

Brudeferden i Hardanger, som avsluttet forestillingen, ble ledsaget av Andreas Munchs berømte dikt, sunget av et mannskor med musikk av Halfdan Kjerulf. Ole Bull var felespilleren i båten og arrangementets store trekkplaster ved siden av de to billedkunstnerne. En forelsket Betsy Anker, senere fru Gude, skrev begeistret hjem om forestillingen: Gude og Tidemand bleve fremkaldte – de vilde slet ikke frem, snart gjemte Tidemand sig og snart Gude, men Raabene blev tilsidst saa høirøstede – de trampede og skreg og raabte på Navne - det var som om Huset vilde revne – de holdt op og ventede, men begyndte igjen mer stormende da de kom - endelig gikk da Tæppet op og Tidemand og Gude kom, holdende hinanden i Haanden - det var saa comisk og næsten rørende at see hvor lidet denne offentlige Hyldning stemmede overeend med deres Begreber om det Rigtige - Gude var især saa udmerket genial, han trak i Tidemand for at slippe løs og fare ud igjen - men de maatte da høre paa den uendelige Jubel der opstod, de klappede og skreg som gale.

Før Brudeferden ble vist, spilte Ole Bull sin egen melodi, Sæterjentens Søndag, til ellevill jubel. Om det videre program kan en opprømt Lorentz Dietrichson berette: Men aldeles ustanselig blev Jubelens stormende Hav da nu Digt, Musikk og Maleri smeltede sammen til Et og slyngede hin udødelige Treklang udover den begejstrede Mængde, som vi kjende under det fælles Navn: Brudefærden i Hardanger, Aftenens Slutnings- og Pragtnummer, da Tidemands og Gudes dejlige Billede straalede i Livets fulde glans, stillet under Mesternes egen Ledning, da Halfdan Kjerulf selv anførte sit herlige Tonedigt, og for første Gang Munchs friske, livsalige Digt tonede fra varmt begejstrede Sangeres Læber, der alle selv vare grebne af Øjeblikkets Storhed.

Kritiske røster

Men tross publikums overveldende begeistring var det også kritiske røster i samtiden: de riktige kunstskjønnere på slutten av 1800-tallet. Kritikk av maleriet gikk blant annet ut på at det var fremstilt på en alt for romantisk måte for tilhengere av datidens realisme. Dette vises også i en morsom tegning som ble laget av Theodor Kittelsen, som et ironisk tilsvar på et berømt og elsket maleri. Parodien og ironien var en vesentlig del av Kittelsens kunstneriske personlighet. Den kunstneriske kritikken av maleriet har i løpet av tiden mildnet betraktelig. Men så sent som i 1981 var professor i kunsthistorie, Magne Malmanger, inne på den samme problemstillingen. Han mente at Tidemand hadde malt andre malerier som var langt bedre ut fra en kunstnerisk verdi, men at Brudeferden hadde en symbolsk betydning som har vist seg å være helt uten sidestykke.

Minnepark for maleriet

Oppføringen av Brudeferden i Hardanger i Christiania Theater i 1849 har etterlatt seg et varig minnesmerke: Kjerulfs plass like ved Nasjonalgalleriet. I 1874 reiste Kunstnerforeningen en bronsebyste av Halfdan Kjerulf på plassen, til minne om komponisten som døde i 1868. Samtidig ble det satt opp en fontene med en fløytespillende, bevinget Psyke omgitt av fugler og vannsprutende frosker. I 1912 ble så bronsebyster av Andreas Munch, Adolph Tidemand og Hans Fredrik Gude føyet til. Slik ble Kunstnerforeningens arrangement fra aftenunderholdningen i mars 1849 samlet i en liten minnepark, som dessverre er lite kjent av byens innbyggere i dag, der den ligger som en perle omringet av trafikk.

Konklusjon

Den aller første versjon av Brudeferden kjenner vi altså bare fra skriftlige kilder, men det var den versjonen som trolig var grunnlaget for tableu vivant-¬¬forestillingen i Düsseldorf i 1848. Kanskje var kunstnerne engstelige for at bildet, som ble møtt med så stor begeistring hjemme i Norge, ville tape noe av sin prestisje om det ble allment kjent at det var en replikk av det første bildet fra Tyskland?

Den andre versjonen ble bestilt av Christiania Kunstforening i februar 1848. Etter en forsiktig forespørsel om hvilke kunstnere som kunne levere en kopi av Brudeferden, mottok foreningen en gjentagelse egenhendig utført av Tidemand og Gude, denne ble utloddet samme år. Maleriet er nå i Nasjonalgalleriet. Den tredje, litt forstørrede versjonen, er også i dag i privat eie. Den ble utført i Christiania i november og desember 1848 og kjøpt av advokat Dunker. Fjerde versjon av maleriet har omplassering av brudefolk og båter. Maleriet, som har tilhørt Skamarkens samling, ble avertert til salgs i en Oslo-avis i november 1979. Det var et bestillingsarbeid utført av de to kunstnerne i Düsseldorf i 1853 for generalkonsul Crowe. Neste versjon, den femte i rekken, befinner seg også i norsk privat eie. Bildet ble som det foregående malt i Düsseldorf i 1853 - denne gang på oppdrag av doktor Lessing i Berlin. Sjette versjon er det forminskede forlegget for Tønsbergs litografi, også datert 1853 og solgt i 1970 ved Paffraths auksjoner i Tyskland. Den syvende versjonen er oljemaleriet som må ha ligget til grunn for Fischers radering, og som tydeligvis har hatt nært slektskap med 1853-versjonene. Verken første eller siste utgave av dette populære og salgbare motivet er registrert, men vår undersøkelse har redusert antall ukjente bilder til to.

Galleri Gude AS takker dr. Philos Marit Lange og seniorkurator Frode Ernst Haverkamp for uvurderlig hjelp vedrørende grunnlag for denne artikkelen.

Er Brudeferden fra Hardanger?

Hvor Brudeferden er malt fra har det også vært mange diskusjoner om. Selv om det ikke dreier seg om en direkte stedsgjengivelse, er komposisjonen sammensatt av naturobservasjoner gjort på studieturer i hjemlandet. Sommeren 1839, da Gude bare var 14 år gammel, var han på sin første studietur til Vestlandet med en av sine lærere. Tegningen Galleri Gude har i sin besittelse viser en vestlandsfjord og stammer fra hans skissebok fra denne turen. Denne skissen inneholder mange elementer som man finner igjen i Brudeferden. Det er båter på fjorden, et nes som stikker ut (der hvor kirken er plassert på maleriet) og fjellformasjoner som ligner på senere varianter av oljemaleriene. Kan denne tegningen fra Lusterfjorden ha vært den spede starten på det) som til slutt ble til Brudeferden?

Flere samarbeid

Tidemand og Gude malte til sammen fem fellesarbeider hvor motivene ved noen anledninger ble gjentatt flere ganger med små endringer. Utenom Brudeferden, som er mest kjent, malte de sammen Aften på Krøderen, Lystring, Likferd på Sognefjorden og Fiskere i havsnød.