Overgrep mot en død mann

Forrige

Neste

EDVARD MUNCH: Søvnløs natt. Selvportrett i indre opprør, 1920, Olje på lerret, 150 x 129 cm, Munch-museet. Foto: © Munch Museum / Munch-Ellingsen Group / BONO, Oslo 2013  

Av Bork Nerdrum.

KUNST 3-2013: Debatten rundt et nytt Munch-museum har vært høylytt, men det er få som har fremstått som malerens eget talerør i saken. Munch ble dårlig behandlet mens han levde, og blir mishandlet etter sin død. Nå er Norge villig til å tråkke på ham enda en gang.

Munch-museet ligger i dag på Tøyen i Oslo, men byrådet ser etter andre alternativer. Samtidig som Munch hylles med 150-årsjubileum og feires som den internasjonalt kjente maleren fra Norge, blir hans egne planer og ønsker for etterlivet ignorert. Forslag til plassering og bygging av nytt museum har kommet fra arkitekter, privatpersoner og andre, men enten er de basert på egeninteresser eller byutviklingen i Oslo.

Munch blir ikke fremstilt som et individ, men som en representant for Norge. Dette kom klart frem da Skrik ble solgt for 107 millioner dollar ved Sotheby's i New York. Nordmenn feiret rekordsalget og skrøt hemningsløst av at Norge er på auksjonstoppen i verden! Munch representerte aldri Norge mens han levde. Hans suksess var i Tyskland, ikke i Norge. Han skrev et brev en gang til Jens Thiis hvor han uttrykte sine problemer med det norske publikum: Jeg lurer på hva jeg skal gjøre forat tjene noget – i Norge – det er da en skandale at Nordmændene så ligeglad overlader en maler – som de burde forstå har Betydning så aldeles til Udlandet …

Men likegyldige har ikke nordmenn alltid vært overfor maleren. De siste ti år før Tyskland okkuperte landet var Munch investigert og forfulgt (som han stadig nevner i sine brever) av norske skattemyndigheter. De forlangte at han betalte eiendomsskatt av alle, sine usolgte verker – til og med skissene. Han ble mistenkt for både det ene og det andre. Senere kom krigen, og som Odd Nerdrum har sagt, ble Munchs fire siste år en velsignelse.

Munchs ønske for museumsplassering

Edvard Munch diskuterte ofte sine ideer om et Munch-museum med den daværende direktøren ved Nasjonalgalleriet, Jens Thiis. På denne tiden var Munch blitt svært gammel og ville vel sikre seg det etterlivet han ønsket. I et brev til Thiis forteller Munch at bygningen på Tullinløkken ikke vil kunne romme hans Livsfrise og andre monumentale verker. Videre sier han at Den første Plan på Frognerparken var da bedre da det måtte gi plads for de store dekorationer.

Dette kan ikke bevise at Munch insisterte på et museum på Frogner, men i oktober 2012 skrev Aftenposten en artikkel som ser ut til å bekrefte det hele. For rundt tyve år siden arvet en mann en leilighet i Oslo, der han fant etterlatte skriverier og dokumenter både om og av Munch selv. De hadde en gang tilhørt en komponist og filmregissør ved navn Halfdan Nobel Roede. Blant disse papirer finnes en notert samtale mellom Roede og Munch som er essensiell for plasseringsstriden:

Da spörgsmålet om beliggenheten for ett fremtidigt Munchmuseum for noen År siden blev diskutert i pressen spurgte jeg Munch:

– Hvor vil du ha ditt Museum. På Tullinløkken?

– Nei! – På Sköyen Gård i Aker?

– Nei!

– På Vindern Hovedgård?

– Nei!

– På Frogner?

– Ja!

- I nærheten av Vigeland?

– Ja!

Roede refererer til dette intervjuet som en av de siste gangene han snakket med ham. Edvard Munch dør alene i januar 1944. I 1949 ble planene for å bygge Munch-museet diskutert i Oslo bystyre. På denne tiden gjenstod kun to alternativer for plassering; Tøyen og Frogner. Tøyen hadde blitt et alternativ med begrunnelsen at det var en opphoping av institusjoner på vestsiden av byen. Den ene sides argumenter var hovedsakelig at museet var avgjørende for utviklingen av Tøyen som bydel. Det ble også sagt at plassering av Munch og Vigeland på samme sted ville bli for meget for besøkende, for ... de kan da ikke fordøye to slike giganter på en formiddag, mente skolerådmannen under debatten.

En stemme for Frogner, Rolf Stranger (Høyre), sa følgende:

Dette har igjen ikke noe med øst/vest å gjøre. Jeg kan ikke med min beste vilje arbeide meg frem til annet resultat enn at den tomt som det her dreier seg om, den er ikke høvelig til et museum av dette format og denne karakter. Den er forholdsvis grei å håndtere, men den er beliggenhetsmessig sett så uheldig som den kan få blitt. Museet vil komme til å ligge nede i en grop – uten noe vakkert omkring seg, og ikke på noen måte fortelle om den kunstner og den kunst som det her dreier seg om. Vi som sto Edvard Munch meget nær, vi vet at han gikk rundt, denne rare mannen, og kjælte for den tanken at en gang skulle hans kunst få plass i et museum som lå nettopp like ved siden av Gustav Vigeland.

Striden endte med at Tøyen ble valgt med 45 stemmer mot 39. Halfdan Nobel Roede var misfornøyd med hvordan situasjonen utartet og skrev et brev til redaktøren i Dagbladet i slutten av 1940-årene:

Det er altså gått Politikk i Munch-museet. Men jeg syns det er fantastisk at der ikke skal tas Hensyn til hans Ønske om å få Museet på Frogner når han forærer Byen Bilder verdsatt til 30 millioner og at Utlendinger som kommer til Oslo for å studere vår geniale Maler skal reise til Töien og Sköyen Gård for å finne hans Samlinger.

Samleren Rolf Stenersen ønsket et museum, hovedsakelig med Munchs malerier, på Skøyen gård i 1939, og ville i tillegg navngi det Munch-museet. Edvard Munch var ikke spesielt fornøyd med plasseringen og måtte stanse navnet på museet siden det ville ødelegge for et fremtidig Munch-museum, som han stadig hadde i tankene. På grunn av den tyske okkupasjon måtte planene ved Skøyen gård stoppes, men ble forsøkt gjenopptatt etter krigen uten hell. Det er vanskelig å forstå hvorfor Halfdan Nobel Roede nevner Skøyen gård i sitt brev til avisen.

I 1963 blir Munch-museet bygget. Oslo kommune har aldri noensinne mottatt en mer verdifull gave enn maleriene fra Munch. Til gjengjeld bygger de ham et museum med fasaden til et fabrikklokale og plasserer det på et sted han aldri ville ha det. Det er få som har reagert på den skandaløse behandlingen av Edvard Munch. Min far, Odd Nerdrum, er en av dem. Han ble en gang fortalt av favorittmodellen til Munch, Birgit Prestøe, at Munch ønsket mer enn noe annet å ha sitt museum ved siden av Vigeland på Frogner. Nerdrum skriver følgende i sitt offisielle brev til Oslo kommune i 2012:

Jeg minnes min mor. Da hun ble meget gammel ... spurte jeg: – Hva sa man om Edvard Munch i selskapslivet ... før krigen? Mor: – Ikke noe spesielt. Det var Henrik Sørensen som var den store da! Kanskje det var derfor Oslo kommune overså Munchs ønske om at hans storslåtte gave skulle ende midt mellom Vigelands-museet og by-museet – på Frogner. Dermed ble han et politisk gissel ... som havnet på Tøyen i Oslo. Var han ikke troverdig nok? Munch er for tiden blitt svært stor. Større enn Oslo kommune ante den gang. Men fremdeles vil de ikke plassere Munch-museet slik byttehandelen mellom ham og kommunen forteller om. (…) Munchs barndom og ungdom var i Kristiania. Han visste godt hvor tomten lå – og som er der ennå ... og venter. (Utdrag fra artikkel i Dagbladet)

Odd Nerdrums forslag ble så vidt presentert i en fjernsynsdebatt angående Munch-museets fremtid, men ble ellers fortiet. Oslo kommune har nå muligheten til å reparere den skaden de påførte Munch da de valgte plassering av hans museum av politiske grunner. Malerens ønske var å få sitt museum på Frogner – der ligger en byggeklar tomt på kommunens eiendom.

Juridisk sett, har de egentlig noe valg?