Håkon Bleken
![]() |
- Jeg vil heller være litt begavet enn ett stort talent. Det er nok av eksempler på kunstnere som har vært store talenter, men gått til grunne og skapt rutine-kunst. Og det er mange kunstnere som har slitt livet av seg og blitt store. Van Gogh var ikke akkurat et vidunderbarn. Det som er avgjørende er intensiteten og driften, like sterk som kjønnsdriften.
Vi sitter i atelieret til en av Norges fremste kunstnere Håkon Bleken og drikker pulverkaffe av tynne, ærverdige porselenskopper. Adressen er et hvitt hus i Byåsen. Bymarka er nær nabo hvor Bleken starter dagen for å få ideer og ro. Ut av vinduet har vi utsikt over Nidelva som bukter seg rundt Trondheim by. Med Blekens kikkert peiler vi inn Nidarosdomen og Munkholmen. Rundt oss er et førtitalls bilder i sterke farger stablet langs veggene, klare for Blekens neste store bragd som sommerutstiller på Kistefossmuseet. Henrik Ibsen i tung bronse troner i vinduet sammen med et vasket og renset hestehode, en 1500 år gammel kinesisk hest og stabler med CD'er. Veggen er dekorert med utallige afrikanske masker og malerier. Kunstbøker og bøker om Bleken selv ligger i stabler med Ingres på toppen. Tegnebordet flyter over av det en kunster behøver. I midten ruver Nils Aas' siste verk: En fantastisk byste av Bleken som formidler hans dannelse, klokhet og tenkende sinn. Bleken kikker bort på sitt andre jeg.
- Tenk, jeg drakk kaffe med han i en time, og satt modell i 20 minutter for den siste finpussen. Han var en helt utrolig kunstner.
- Du er en av Norges beste kunstnere selv. Hva gjør det med deg?
Bleken ler hjertelig og smiler lurt.
- Er jeg? De sier så. Det har nok aldri gått helt opp for meg at bildene mine er så bra. Jeg er en ganske beskjeden fyr som alltid forsøker å gjøre det bedre. Jeg tror ikke helt på de som sier at kritikk ikke betyr noe. Ros gjør meg veldig begeistret. Jeg er en mann som aldri har funnet min plass eller meg selv, og det er jeg temmelig glad for. Det er denne driften som gjør at jeg maler, skaper kosmos i kaoset. Du kan kanskje snakke om en slags selvrealisering. Alle mennesker bør ha et realiseringsfelt, enten det er arbeid, kjærlighet eller natur.
- I boken Mellom fargene skrev du at man ikke må spørre om meningen med livet, man må gi det mening. Hva gjør du for å gi livet mening?
- Jeg maler. Og fyller det med litteratur, musikk og litt kvinner.
Gutten som aldri sluttet å tegne
Bleken er født i Trondheim i 1929. Han var ikke et vidunderbarn, men han var ganske god til å tegne, og hadde lyst til å tegne. Og det var som tegner han debuterte og slo gjennom i 1951. Hans utradisjonelle kulltegningsteknikk, med sjabloner, kulldryss, skvetting med fiksativ og avtrekking med sugende papir, fornyet kulltegningen som medium.
- Hvorfor ble det kunst for deg?
- Det er fristende å svare som Arne Næss når man spurte hvorfor han ble klatrer: "Det er dere som har sluttet". Jeg klarte aldri å slutte å tegne og hadde et stort uttrykksbehov. Etter hvert lærte jeg om sentralperspektivet, og dreiv ikke med stort annet en periode. Da jeg var 16 år bestemte jeg meg for å bli kunstner. Jeg gikk to måneder på arkitektlinja i påvente av å komme inn på kunst og håndverkskolen. Jeg kom inn på andre forsøket og lærte under Jean Heiberg. Han var en fantastisk maler, men ingen god lærer for meg. I grunnen sammenligner jeg meg med Hamsun. Skolegangen påvirket meg i negativ forstand, den passet meg ikke, og jeg fant meg selv mange år etterpå. Men vi lå ikke på latsida. Det er ingenting man lærer så mye av som arbeid. I motsetning til kunststudentene i dag, så lærte vi å tenke litt også. Dessuten la man vekt på at vi skulle uttrykke oss skriftlig, samt verbalisere når vi korrigerte kunsten. Når man finner ordene, og ikke bare sier jeg føler og syntes, dukker det opp ting som ikke er tenkt, men som faktisk ligger i hodet.
Bleken tar opp sist nummer av Aktuell kunst og peker på Frans Widerberg.
- Hvis Frans Widerberg sier at han ikke tenker, men maler, så sier jeg at jeg gjør begge deler. Kanskje en dristig påstand?
![]() |
- Du må alltid forklare hvorfor som pedagog. Jeg tror på en dialog mellom lærer og elev, og har lært ting av ungdommen jeg ikke kunne drømme om å tillate meg som ung. Som unge kunstnere trodde vi at Georg Jacobsen konstruksjonsskjema skulle gjøre oss til gode kunstnere, men ble satt kraftig på plass av virkeligheten. De siste femti årene har vært en morsom tid å være kunstner i. Ingenting sjokkerer lenger. De estetiske grensene sprenges. Vi gamle håndverkere gjennomgår mange lidelser skjønner du, når vi ser hva som kalles kunst.
Bleken trekker frem en bok om seg selv og viser sitt bidrag til debattene om hva som kunne defineres som kunst på 70-tallet.
- Jeg var en pioner med å benytte foto, enten direkte overført til bildene mine, eller som et utgangspunkt. I 1973 tegnet jeg kulltegningen Stormen etter et fotografi av en sinnssyks utbrudd knipset av amerikanske Richard Avedon i 1964. En kritiker i Dagbladet skrev at dette kunne man ikke gjøre. Jeg tror faktisk Nasjonalgalleriet kjøpte inn tegningen. Paradoksalt nok.
- Hva er vakker kunst for deg da?
- Mye. Vakker kunst må være uttrykksfullt som den parisiske skolen og kunstnere som Pierre Bonnard og Alfred Manessier. Både Lars Hertervig og Francis Bacon er også uttrykksfulle og opprivende - og vakre. Det må ligge et håndverk der. Ting må gå opp i en helhet som kanskje har noe med en skjønnhet å gjøre? Det er jævlig mye som skal klaffe, også hos mennesket bak. Men vakker kunst kan også ha avvik. Man må kunne, for å forkaste. Eller sagt på en annen måte: Du har ikke rett til å forkaste før du kan det. Hva skiller egentlig kitsch og stor kunst? Kun ørsmå detaljer og mennesket bak; intellektet, kunnskapen og erfaringen. Jeg tør påstå at ingen store kunstnere har vært dumme. Naive, men ikke dumme.
Gruppe 5
Trøndermaleriet har blitt en institusjon i norsk malehistorie, mye takket være Gruppe 5. På 1950- og 60-tallet foregikk det en kamp for det abstrakte maleriets innpass i norsk kunst. Fiendtligheten var stor blant de konservative. Gruppe 5 oppstod i dette miljøet, der Bleken ble en viktig deltager i modernismens gjennombruddskamp.
- Lars Tiller, som du ser på veggen bak deg, er typisk for det vi i Gruppe 5 ønsket å oppnå.
Bleken peker på et abstrakt, nesten kubistisk bilde ved peisen før han fortsetter.
- Men det var den spanske Raymond Isern som stiftet Gruppe 5, da han startet å jobbe på NTH her i Trondheim. Under professor Arne Holms ledelse utviklet det seg et inspirerende miljø. Så kom jeg, Lars Tiller, Roar Wold og Halvdan Ljøsne med i gruppen. Du kan si vi ønsket å skape bilder på samme måte som vi underviste med vekt på fornuften, det konstruktive og det formale. Vi ville bygge opp bildene fra bunnen ut fra enkelte maleriske prinsipper som jeg til dels benytter fortsatt som et grunnlag. Bildene skulle absolutt ikke være litterære, men logiske. Futuriske forskyvninger i flaten og kubistisk abstraksjon var viktig for oss med forbilder i Georges Braque, Juan Gris og Pablo Picasso. De ryddet også opp som oss. Og Pariserskolen. Den er jeg opptatt av fremdeles, den minner meg om fortiden.
Bleken roter i bokhaugen og finner frem et kort med et bilde av den franske maleren Jean Bazaine og fortsetter å fortelle om sine kunstnerforbilder.
- Pariserskolens malere er mine idoler, og en skole som lever enda. Francis Bacon er også en gigant. Jeg så nylig 50 portretter av han i Hamburg som viser at det går å male vakre og grusomme bilder på samme tid. Jeg kommer dessuten aldri utenom Munch. Han er en jævlig original og ensidig dyktig på alt. Forsøker man seg i hans fotspor blir alt etterplapring. Jeg er en spaltet person som tillater meg litt av hvert. Surrealistiske trekk, det underbevisste og Dali finner du også i bildene mine. Ofte er det slik at man maler bilder i forhold til andre malere fremfor naturen. I dagens mediebilde snakker man om å dø for noe. Hvis jeg skulle dø for noe måtte det vært den europeiske kulturen.
- Etter hvert gikk du over til et mer figurativt maleri. Forteller du historier?
- Det er mye historie, men ikke bestemte historier. Det må alltid være noe gjenkjennelig; en gjenkjennelig stemning, følelse, karakter, og ikke nødvendigvis figurativt. Tiller så en firkant som en firkant. Det ble en vindusåpning for meg.
- Du snakker om åndsinnholdet i kunsten?
Bleken ler hjertelig og tar en slurk med kaffe.
- Du har gjort hjemmeleksen din! Ja, det stemmer det. Trygve Nergård var så opptatt av det da han skrev boken om meg. Flere og flere snakker om åndsinnholdet i dag, men på 60- og 70-tallet var det tabu. Det er kompliserte saker. De kommunistiske bildene til Arne Ekeland og Guernica til Picasso har et åndsinnhold. Jeg vil snarere bruke ordet intellekt bevissthet bak kunsten enn åndsinnhold, selv om jeg kanskje motsier meg selv nå.
Less is more
Siden 1960-årene har det kommet en strøm av innlegg og kronikker i avisene signert Bleken. I det siste har det gått varmt mellom han og Håkon Gullvåg i Adresseavisa da Gullvåg snek seg inn bakveien og stilte ut bilder i Nidarosdomen. Bleken er tro mot sin by, og protesterte mot å legge en fire felts motorvei gjennom Trondheim sentrum og er ikke særlig begeistret over Rema-Reitans planer om å senke bytorvet til et amfiteater.
- Jeg har hørt de sier at jeg er samfunnsengasjert, men mitt samfunnsengasjement forholder seg til urettferdige/rettferdige forhold. Jeg har nok rota meg bort i en del ting for å forsvare urettferdighet, men jeg blir så irritert og rasende. Det er for jævlig at noe ubegavet og vulgært i samfunnet går for å være god fisk.
Bleken skar sine første linosnitt i 1947, men ifølge mange fikk han først suksess som grafiker med Hedda Gabler-serien 40 år senere.
- Jeg har lært mye av grafikken i maleriet. Trykkeren Bramsen i Paris sa at alle nye grafikere kom med 20 farger, men kastet fort 15. Less is more. I mine malerier grunner jeg i en mellomvalør og jobber oppover i lyset og ned i mørke. Mister du spennet i valørene og tar bort det hviteste, dør bildet. Forut for et bilde har jeg ofte en stemning jeg vil gripe.
Bleken vinker oss bort til bildene på det malingsspottet gulvteppet. Noen rosa figurer vokser frem på et lerret.
- Her er stemningen et vårbilde. Ser du at jeg har malt over et gammelt bilde og en figur skimtes under? Blindebukken ved siden av sier noe om forholdet mellom kjønnene, og her et maleri til Hedda Gabler. Grafikken til Kunstklubben er også hentet fra Hedda Gabler. Jeg jobber ikke lenger hver dag, stresser mindre og er flinkere til å sense de dagene jeg får til noe. Nils Aas sa til en journalist en gang at han ikke arbeidet så mye, men det gikk jævlig fort. Jeg lar hans ord blir mine.
- Har du aldri mistet lysten på å male?
- Egentlig ikke. Jeg har vært heldig og beholdt helsen og lysten. Men det har vært lange og tunge perioder, en berg-og-dalbane, hvor det er på veien opp de gode arbeidene skapes. En venn av meg påstod at en kunstner ikke laget mer enn 20-30 gode ting i løpet av livet. Jeg håper det er flere. Høydepunktene mine er trolig Hedda Gabler-serien, maleriet Madonna tar av seg glorien fra 1978 og de siste bildene mine. Maleriene av mor og far som gamle var også gode.
Bleken løper ut på gangen for å hente nok en bok og blar opp bildet av sin far på likstrå. Et vakkert hode mot en hvit pute i en penselføring nær Francis Bacons uttrykk.
- Det er et jævlig bra bilde faktisk!
En av Norges beste kunstnere tenker og kikker ut over snøen som har begynt å lave ned over Trondheim.
- Når jeg lager dårlige ting, er de virkelig dårlige. Jeg mener virkelig dårlige. En kritiker sa at det som er så bra med Blekens bilder er at man så lett ser hva som er dårlig. Det er vanskelig å bedømme egne ting, men man lærer seg det etter hvert også.
Tekst Mette Torstensen / Foto Vegard Eggen