Mari Blekastad
|
- 7 år på Strykejernets lokaler med utsikt til en engel
Adresse: Ingens gate ved Akerselvas bredde.
Aktuell: Utstilling på Galleri Odanato frem til 27. mars på Fornebu.
- Nå ble jeg kjempeglad. Så moro, utbryter Mari Blekastad da vi ringer for å høre om hun vil bli med i Aktuell Kunst. - Kan dere komme hit i morgen? Da er atelieret fullt av malerier til utstillingen som åpner søndag. Jeg holder til i Brenneriveien, like ved Blå, under den store lysekrona og opp en trapp forbi to av Bukkenebruse.
Dagen etter står vi omringet av grafittidekkete vegger i Ingens gate i Oslo, en gatestump mot den nederste delen av Akerselva som går inn fra Brenneriveien. I de gamle verkstedbygningene rundt oss holder KEM (Kunstnernes Eget Materialutsalg), Strykejernet kunstkole og utestedet Blå til. Hver søndag er det kunstmarked her. Over hodet vårt henger en enorm lysekrone med blafrende glassprismer. Ned jerntrappa og jernbroen kommer Mari kledd i sort med et rødt hjerte om halsen. - Hei, jeg er Mari, sier hun med et smil. Hun peker på lysekrona:
- Det er Thorleif, mannen min, som er rektor på Strykejernet, som har laget den. Den har blitt et yndet fotoobjekt. I sommer var det noen som spurte om den var laget av is!
Mari ler, før hun viser oss ned til elva. På veien kommenterer hun gateskiltet:
- Ingens gate; det var Thorleif som døpte denne gata. Målet er å få det med i Oslos kartbok. Graffitien er gjort på bestilling for å hinder hærverk. Dessverre har noen tagget her og der.
Vi stopper på broen som fører over Akerselva til Grünerløkka-siden. På en sementsokkel står en engel i gull.
- Jeg jobbet her sent en lørdag, og da var det flere som tente lys foran engelen, og noen par stoppet og kysset foran den her på broen. Det var helt magisk. Thorleif fikk kjøpt engelen fra et reklameutsalg. Nå gjør den en viktig jobb syntes jeg! Skal vi gå inn?
På veien opp jerntrappa passerer vi to "Bukkene bruse", eller to bukkestatuer.
- De eier Strykejernet kunstskole, smiler Mari. - Den tredje dukker nok opp en gang den også, alt til sin tid.
Blant Strykejernets elever og dekorerte doer
Mari tar oss med på en omvisning rundt i Strykejernets lokaler før vi entrer atelieret hennes. Toalettene er rene kunstprosjekter; en er kledd i speil og palmer, en annen malt signalrød. Kantinen er som hentet ut fra 1001 natt; inspirert av kultur og kunst fra Marrakech som skolen har en sær forkjærlighet for. Her er grafikkverksted, mørkerom og tegnesaler. Vi går gjennom en skog av tekstiler som henger fra gulv til tak.
- Strykejernet er 25 år i år. I alt har vi 80 elever som går kurs à tre uker over to år. Hver 3. uke er det utstilling over hele skolen. Jeg begynte her for 7 år siden, og ble kjæreste med rektor da jeg sluttet. Siden har jeg hatt atelier her, og hjelper til med alt forefallende arbeid; jeg er som poteten som vasker, tar litt kontorarbeid og serverer elevene mat innimellom. Det er et fantastisk miljø å ha atelier i, det syder av kreativitet.
Mari lukker opp døren med et toalettsymbol og viser oss inn i sin lille "hule". Gjennom to store industrivinduer skimter vi engelen i gull og elva. Atelieret er som en liten leilighet med en seng like under taket, og små gjenstander fra Østen. Naborommet er fylt med malerier av kaniner, lam, hester, katter, sjiraffer og ornamenter i sterke farger. Mange er også i sort/hvitt.
- Det var deilig å slippe fargene for en stund, å finne noe nytt. Men gjett om jeg er fristet til å sette en ørliten fargeflekk på bildene i sort og hvitt!
|
Mari er uten tvil arvelig belastet når det kommer til kunst. Hun er født i Gausdal. Moren er smykkekunstner, og farfaren maleren Halvor Blekastad. Bestemoren var også maler, og kom til Norge fra Praha som forlagsdatter 14 år gammel.
- Hun oppdro 7 barn og ble dr. Philol. Det er noe å leve opp til for oss kvinner i generasjonene etter, sier Mari mens hun lager te og setter seg godt til rette i den røde sofaen under hestebildet som aldri helt blir ferdig.
- Da jeg var 31 år begynte jeg på Strykejernet. Da hadde jeg vært hjemmeværende i 6 år og kantinemedarbeider i 3 år. Jeg var alene med to barn, og man kan jo ikke forsørge familien som kunstner. Men jeg følte jeg måtte gjøre noe som var mitt. Og dette er det beste valget jeg har gjort i livet mitt!
Det var kunstneren Per Didrik Wærner som tok Mari med ut i verden og solgte hennes første bilder. Deretter gikk det slag i slag med en bratt salgskurve og økende popularitet.
- Men hvorfor dyr?
- Jeg syntes lenge dyr var litt teit som kunstmotiv. Og tenkte er dette lov? Det var Thorleif som sa de forløsende ordene: Tegn det du elsker! Jeg ønsker å lage dyreportretter og vise det unike dyret, ikke menneskeliggjøre dyrene. Hva skal jeg ellers lage?
- Mennesker?
- Nei, jeg tror ikke det. Men man skal aldri si aldri.
- Men man kjenner seg igjen i dyrene dine og uttrykkene?
- Dyrene er også triste og glade, og viser følelser og stemninger med øyne og kroppsspråket. Selv er jeg omgitt av dyr; jeg rir hver uke og hjemme har vi hund og kaninen Rulle, som er modell på bildet til Kunstklubben. Det er så utrolig mange som har et nært forhold til dyr. Og vet du, sjiraffer og elefanter og blå kattebilder er mest populært. Enkelte samler faktisk på en dyreart. Nå har jeg forlatt de litt eksotiske dyrene, og er klart inne i en norsk husdyr-fase.
Mari finner motivene i blader og bøker. Og hun har en sterk fasinasjon for tapetmønstre.
- Det starter alltid med et foto av et dyr jeg faller pladask for, og som jeg ofte kan bruke i flere bilder. Små notiser og bilder i avisen som Løveunge funnet, er ting jeg legger merke til. Jeg tegner masse, det er en fin måte å bli kjent med dyret på. Dessuten elsker jeg tapeter. En elev fant en gammel tapetbok i en container her; det var rene gullgruven; alle mønstrene, fargene og teksturene.
Hunden kommer svinsende inn i rommet, akkurat tidsnok til å bli med på fotograferingen foran et rødt hestebilde.
- Du må legge til at det virkelig føles som det er dette jeg skal gjøre; å tegne og male dyr i min stil. Jeg er så utrolig heldig som kan gå på jobb hver dag og gjøre mitt!
Tekst / foto Mette Dybwad Torstensen