Legenden som maler popmusikk: Peter Blake

Forrige

Neste

Av Tekst Frøydis Benestad Hågvar.

KUNST 4-2012: Selv A-kjendisene som sitter på Tjuvholmens se-og-bli-sett-kafeer mister glansen idet Pop artens bestefar setter sin verdensberømte fot på brygga.

Legenden som maler popmusikk: Peter Blake

Det første som slår meg når jeg ankommer galleri Stolper+Friends' vernissasje på Tjuvholmen, er den bevoktede stemningen. Ytterdøra passes av en stresset presse-sluser i dress, og i gata rundt ham surrer utålmodige journalister og fotografer. De kaster stjålne blikk inn gjennom gallerivinduet, på collagene og trykkene på veggene, men aller mest på en eldre mann som sitter på en stol midt på gulvet. Skjegget hans er hvitt, armene hviler i fanget og blikket er stødig festet i TV-kameraet foran seg. Bak ham står en av gallerieierne, Magne Furuholmen, og lytter. Lytter til journalistene som spør, graver, beundrer, filmer og gratulerer. Til det alle utenfor vinduet lengter inn til. For dette handler om mer enn å få en god reportasje. Det handler om at selve bestefaren av engelsk Pop art befinner seg i Norge, i Oslo, rett foran oss her på Tjuvholmen. Mannen som har designet det berømte Beatles-coveret Sgt. Pepper's Lonley Hearts Club Band. Mannen som på 1960-tallet fant på å skape kunst som SÅ UT slik popmusikken HØRTES UT.

En halvtime på overtid gjør endelig presse-sluseren tegn til at det er min tur.

- Peter Blake, du har laget utstillingen The Oslo Suite, hvor du stiller ut syv found art-prints og tre maleri-collager basert på norske ikoner. Noen av dem er Fridtjof Nansen, Roald Amundsen, Sonja Henie, a-ha og Munch. Hvorfor valgte du å presentere akkurat disse?

- De er alle symboler på genialitet, utholdenhet og dedikasjon, sier Blake med rolig og stødig stemme. - Alle er heroiske på hvert sitt område. Noen kjente jeg til på forhånd fra min historiske postkortsamling, som for eksempel Munch, mens andre ble jeg tipset om. Teknikken jeg har brukt på fotografiene, er blekkprinter. Den får nyansene i fotografiet til å tre utrolig godt frem, alle brettene og småfeilene kommer til syne, og det synes jeg er vakkert. Neste år åpnes The Thief Hotel her på Tjuvholmen, og da vil noen av disse found-art-trykkene henge i toppsuiten. Alle er egentlig i opplag på 25 stykker, men jeg trykker bare ett og ett om gangen, til jeg ser hvor mye som selger. Jeg har faktisk gjort lignende prosjekter i både Paris, London og Venezia, altså brukt byen som tema. Nå føltes Norge som det neste naturlige steget å ta. Dessuten ble jeg invitert av Magne Furuholmen.

Furuholmen står fortsatt ved siden av ham, men på et annet sted. Tospannet valgte nemlig å forlate galleriet før jeg slapp til, og nå har de ruslet bort til brygga i stedet. Blake er riktignok en Pop art-helt, men han er også 80 år, og nå sitter han tungt i en utplassert pinnestol ytterst på bryggekanten. Han trengte visst luft, litt albuerom, det var noe med antall presse per kvadratmeter. Men det eneste som har forandret seg, er takhøyden, for pressen surrer fortsatt dynamisk rundt ham, de har fulgte ham som en hale hele veien hit. Blake sin plassering er likevel ikke helt tilfeldig. Bak ham henger nemlig den største frisen han noen gang har laget. Hele Skur 13 på Tjuvholmen er bekledd med et lerret på 1200 kvadratmeter, utsmykket med enkle, påtrykkede ikoner i ekte Pop art-stil: En fargerik regnbue, det norske flagget, en stjerne, sirkler, sammensatte kvadrater og et hjerte. Tittelen på verket er Icons for Norway.

- Når det gjelder frisen, gjør jeg akkurat som Damien Hirst gjorde på sin utstilling her i fjor, nemlig å trekke en link mellom galleriet og Skur 13. Grunnen til at den er så stor, er rett og slett skurets størrelse.

Blake gjør et nesten usynlig bakovernikk med hodet og trekker lett på skuldrene, som for å vise at skuret bak ham var sjefen.

- Symbolene på frisen er kjente symboler som har fulgt meg i hele Pop art-karrieren min. Det er ikoner alle gjenkjenner på avstand, og som alle kan forstå. Flagget er en fornorsket variant av Union Jack (det britiske flagget), som jeg brukte mye i kunsten min på 1950-tallet. Det var moro å gjøre en vri på det, som en hyllest til Norge. På 1960-tallet ble hjerter populært, og jeg er glad i det ikonet ennå. Det er kanskje enkle symboler, men vet du hva? Det trengs mot for å blåse noe så enkelt så stort opp.

Sier Blake i en akademisk tone. Som om han prater om noen andre, roser en annens guts, er et talerør for genialitet. Jeg spør om fjorårets terror har hatt innvirkning på hans valg av land – og på kunsten selv. Svaret er blankt nei, og det kommer kjapt. Han vil heller prate om hvorfor Pop art er det ultimate kunstuttrykket.

- Pop art oppstod på 1940-tallet som en reaksjon mot den abstrakte ekspresjonismen, forklarer Blake. - I England var jeg én av dem som staket ut denne veien. Jeg hadde akkurat funnet ut at jeg ville bli maler, og da på en autobiografisk måte. Derfor skapte jeg bilder ut i fra den verden jeg kjente og levde i. Malte hverdagslige objekter som fotball og tivoli. Selve hovedrammen var imidlertid å lage kunst som passet til popmusikk. Målet var å gi ungdommen samme følelse når de SÅ min kunst som når de HØRTE på Elvis, eller annen popmusikk. Altså å lage visuell popmusikk. Akkurat den visjonen fungerte dessverre ikke så bra. Men det som heldigvis fungerer, selv i 2012, er Pop art som uttrykk. Kanskje fordi det er noe alle kan forstå, og dermed også nyte?

- Hva assosierer du med norsk kunst?

- Jeg er ikke kjent med norsk Pop art, men jeg beundrer arbeidene til Munch.

Så skyter han brått frem hånda, den er brun og grovsporet, og jeg skjønner at den sirkulerende, svette pressekontakten har gitt ham et internasjonalt kutt-blikk. Jeg rekker nesten å reise meg før neste journalist presser seg ned på krakken og tar over.

Galleri-eieren som fanger stjernene

I september 2011 åpnet Magne Furuholmen, Hugo Opdal og Paul Stolper galleriet Stolper+Friends på Tjuvholmen med Damien Hirst på programmet. I juni kunne de skilte med enda et stort navn. KUNST møtte Magne og kunstneren.

- Jeg inviterte Blake til galleriet fordi han kanskje er verdens fremste nålevende representant for Pop art, forteller Furuholmen. - Hans ukuelige interesse for populærkultur gjør at hans arbeider hele tiden absorberer tiden han lever i, samtidig som han på sitt umiskjennelige vis setter vår stadig økende fascinasjon for berømmelse inn i historisk kontekst. Prosessen har vært preget av stor velvillighet fra Blake sin side. Det er fantastisk at han takket ja, og lot seg inspirere, til å lage en såpass liten utstilling i Norge, med helt nye arbeider. Det er vi veldig stolte av, særlig i et år da Blake fyller 80 år og er så sterkt ønsket overalt i verden.

- Stemmer det at du har en personlig relasjon til Peter Blake?

- Ja. Jeg og Peter møttes første gang i London gjennom en felles gallerist, Paul Stolper, i 2004. Vi fikk en felles omvisning i hans fantastiske atelier. Siden gjorde et kryssende kontaktverk innen musikk og kunst at vi umiddelbart fant tonen, og siden har vi holdt kontakten. I 2008 ble jeg spurt av Time Out Magazine om å skrive en artikkel om min favoritt-Londoner. Da valgte jeg Blake fordi han har en iboende åpenhet og nysgjerrighet som er unik i en alder der interesse og lekenhet ofte kan forvitre. Det er utrolig spennende å se en person med hans historie ha en slik umettelig appetitt og genuin interesse for populærkultur.

- I fjor stilte du ut Damien Hirst, og nå er det Peter Blake. Kan du avsløre hvem den neste store kunstneren blir?

- Nei, avslutter Furuholmen med et smil.

FAKTA: Peter Blake født 1932:

Britisk Pop art-kunstner. 

Var aktuell med utstillingen The Oslo Suite på galleriet Stolper+Friends på Tjuvholmen frem til august og frisen Icons for Norway som kan sees på Skur 13 like ved. 

Ble en av Englands mest kjente Pop art-kunstnere på 1950-tallet. 

Han markerte seg tidlig med særegne collager, hvor motivene var hentet fra de mest ulike kilder. Helt fra ung alder lot han seg inspirere av alt fra folkekunst til pubskilt, tegneseriefigurer og Hollywoodstjerner.

Gjennom hele sin karriere har Blake returnert til de samme figurene. Elvis, Tarzan og Robin Hood, tre ikoniske figurer fra amerikansk og britisk underholdningsindustri, opptrer gjentatte ganger i hans bilder.

I motsetning til Andy Warhol, som introduserte masseproduksjonens teknikker i sine verk, har Blake i stor grad holdt seg til collage og maleriet som uttrykksform. 

Hadde sin første soloutstilling i 1960. Mest kjent for å ha illustrert coveret til Beatles-plata Sgt. Pepper’s Lonley Hearts Club Band og har siden laget mange albumer, som coveret til Oasis’ Stop the Clocks i 2006.

Henter ideer fra dagliglivet, som fra popmusikk, reklame og hverdagsobjekter. Kjent for sin maleriske collageteknikk og blekkprint av fotografier. 

Refererer ofte direkte til andre kunstnere i verkene sine. 

Mottok i 2002 en knighthood-hederspris for sitt kunstbidrag til verden og tituleres dermed Sir Peter Thomas Blake.